FILM: Det er ikke så rart Jim Sheridan, den stødige britiske regissør som blant annet laget «Min venstre fot», virker underlig usikker på hånden i «Dream House». Denne hånden er nemlig ikke den eneste som styrer skuta. Sheridan og produsentene havnet i en feide om siste versjon av filmen, og regissøren var ikke til stede i siste klipperunde. Kanskje er det derfor den psykologiske thrilleren er så lite psykologisk og så lite thrilleraktig.

Gammel mordgåte

Will Aterton (Daniel Craig) tar med seg sin vakre kone Libby (Rachel Weisz) og to yndige døtre og flytter til drømmehuset i forstaden. Boligdealen virker for god til å være sann. Det er den selvfølgelig også. Snart kommer det for en dag at en familie ble drept i samme hus fem år tidligere, og mystiske skikkelser med tilknytning til mordet begynner å kikke inn av vinduene. Et vendepunkt midtveis i filmen, som forøvrig hylende bebuder sin ankomst gjennom hele første akt, gjør det klart at dette ikke bare skal handle om farene utenfor, men også farene innenfor.

Skuespillerbiceps

Villastrøket Wills familie flytter til skildres i mettede, vakre bilder, og er nettopp et slikt pyntelig vinterparadis der uhyggen kan og bør lure. Craig får vise at han har tilstrekkelig sterke skuespillerbiceps til å bære lange tagninger der han går fra håp til smertefull erkjennelse og fra smertefull erkjennelse til håp.

For gode

Men både han og Weisz og Naomi Watts som plaget nabo er for gode for rollene de er satt til å gestalte, som er altfor anonyme og generelle. Hemmelighetene huset bærer på er for få og for lettgjennomskuelige, og de hallusinasjonsaktige bildene av flammer og blod og bedrøvede pikebarn i hvite kjoler blir aldri særlig nifse. Fra øyeblikket der enhver thriller med respekt for seg selv blir mer spennende, blir «Dream House» seigere og mer likegyldig.

Men Rachel Weisz og Daniel Craig, som møttes og forelsket seg under innspillingen, giftet seg i faktisk i sommer. Så var dette skuldertrekket av en film godt for noe.