(Dagbladet): - Hjelp, jeg vil ikke dø! Skal du ikke bremse snart? Er det nå jeg skal spy?

Det er mye rart som farer rundt inni hodet når man sitter i passasjersetet på en bil som akkurat har passert 150 km/t på speedometeret.

Det blir ikke bedre at underlaget er dårlig hyttevei og at bilen er i sladd.

At man sitter i en lavt plassert kartleserstol og så vidt ser over dashbordet, hjelper heller ikke på.

Det som gjør situasjonen hakket bedre er at mannen bak rattet heter Jari-Matti Latvala, og at han er blant verdens beste rallysjåfører.

Samtidig er han sjåføren i WRC-sirkuset som vraker desidert flest rallybiler...

Ekstremt

Hele opplevelsen er absurd. Det virker som vi i hvert eneste øyeblikk gjennom etappen opphever fysiske lover.

Det skal jo ikke være mulig å sladde i femtegir gjennom en sving i 150 km/t uten å dra til skogs?

Etter en kilometer med ren dødsangst og alt annet enn nytelse i kroppen, begynner jeg å fatte at Latvala har full kontroll.

En lang rettstrekke ligger endelig klar foran oss. Girene tømmes fortere enn hjernen er i stand til å telle, og nåla kryper raskt opp mot 200 km/t.

- After the straight, there is a jump on the way into the next corner, kommer det fra Jari-Matti, samtidig som han gliser bredt fra øre til øre.

Jeg rekker ikke engang tenke tanken før han stiller opp bilen, spretter over hoppet, og er på full fart inn i svingen.

- Hva? Overlevde jeg virkelig denne gangen også?

Heftig bil

Den siste kilometer inn til målgang blir angstfri. Jeg storkoser meg der han nærmest danser den spinnville Ford Fiestaen gjennom svingene.

Akselerasjonen er voldsom og bremsene enda mer brutale. Det er massive krefter i sving.

Vi passerer mål, og jeg tar Latvala i hånda.

Delvis fordi jeg er fornøyd med kjøringa hans, men mest av alt fordi jeg er like hel - noe jeg betvilte sterkt for bare tre minutter siden.

Bare for moro skyld spør jeg Latvala hvor fort fort vi nå har kjørt i forhold til hva han ville gjort alene eller i et rally.

For jeg regner jo med at han har lagt inn en sikkerhetsbuffer..? Eller?

Svaret er overraskende nok at vi har kjørt på rundt 95 % av hans maksgrense.

Han slakker nemlig aldri av noe mer enn det, for da er det visstnok alt for lett å miste konsentrasjonen...