ANMELDELSE: To menn står en iskald vinterkveld på lille værharde Lappholmen og graver opp en gammel grav. Den ene er forsker, sendt langt nord for å samle hodeskaller fra lappene.

Lappskallene skal fraktes til hovedstaden der de skal måles og veies, i den hensikt å avgjøre om de er kortskaller eller langskaller.

Ikke på samlebånd

Han kunne ikke timet scenen bedre, forfatteren og NRK-journalisten Frank A. Jenssen. Han fikk Vesaas-prisen i 1981 for debuten «Saltbingen».

Etter en rekke dokumentarer, skrev han den kritikerroste romanen «Lengselens år» (2004). Den er lagt til tjue- og trettitallet i den fiktive industribyen Seljenes, sentrert rundt stedets sementfabrikk, og til forveksling likt Jenssens hjemsted Kjøpsvik i Tysfjord.

Først sju år senere kommer den frittstående oppfølgeren «Snøen er aldri hvit», også den lagt til de harde trettiåra i Seljenes.  

Han skriver med andre ord ikke på samlebånd, Jenssen. Men når han skriver, så skriver han godt. Veldig godt.

Hamsunske skikkelser

Og han har lest sin Hamsun. «Segelfoss by» mer enn spøker i bakgrunnen. Ikke at det er en svakhet. Tvert om. Jenssen har sin helt egne stemme. Boka rommer de mest fantastiske typer plassert i et nordlig landskap som Jenssen poetiserer i de vakreste vendinger.    
 
Skikkelsene er gjenkjennelig hamsunske. Som frøken Bye, som jobber hos direktøren og hvis eneste fortrinn er at hun kan skrive på maskin — i likhet med Hamsuns frøken d`Espard i «Siste kapitel».

Frøken Bye lurer smedkjempen og fagforeningsmannen Einar opp i stry. Han har Einar Gerhardsens «Tillitsmannen» som sin bibel, og er gift med Magda. De har en datter med mørke krøller, forunderlig nok, tenker naive Einar, når begge foreldrene er lyse (slik Oliver i «Konerne ved vandposten» godmodig undrer seg over sine brunøyde barn).

Bisper og fjellsamer

Mørke krøller har også stedets idealistiske prest Arthur: En ibsensk Brand som kaster biskopen ut av prestegården, fordi bispen klager over at presten lar de skitne fjellsamene søke ly for uværet i prestegården.       

Mer enn psykologiske portretter rommer boka typer som speiler både landskapet og tiden: Væreieren som mister grepet, flåkjeftede Litj-Jakob og ikke minst sjøsamen Reppi-Anders: Når krigen kommer loser han tusentalls flykninger over til Sverige — i en for øvrig helt fantastisk skildring.

Reppi-Anders får bare ris og ingen ros i brevet som sendes fra hovedstaden etter krigen. Boka ender der, med klipping av hår og registrering av gode og mindre gode nordmenn. 

Jeg tror og håper Jenssen har mer på lager fra Seljenes. Det er sjelden å lese en bok der natur og typer og språk er så ett.