ANMELDELSE: Hvordan si noe politisk? Hvordan i all verden si noe politisk i dag? Eller, og enda vanskeligere: Hvordan i huleste si noe politisk i en roman?

Samtidig som alle rundt nikker oppmuntrende og blidt fraværende på hodet: bokhandlere, bokkritikere, bokforleggere, bokforskere, bokkulturministre, bokbloggere, boklesere, bokgavekjøpere og hvem vi nå måtte være.

Det må være så man kunne få lyst til å brøle. Bare bikke hodet bakover og gaule høyt og stygt, slik Dag Solstad har gjort i en av romanene sine.

Solstad har ellers ikke nøyd seg med å brøle. Han har satt seg i rullestol, maltraktert en paraply, tatt på seg grisehode, blitt kemner, stått utenfor en klassefest en natt, tatt bussen fra Bø, tatt toget til Notodden, blitt kartongarbeider, begynt å selge Klassekampen, unnlatt å melde et mord, unnlatt å melde seg ut av AKP(m-l) — alt for å lage vanskeligheter for oss.

På en fin måte

Men hva hjelper vel det? «Dag Solstad er en enestående forfatter som på en fin måte har skildret norsk samtid over flere år», sa kulturminister Anniken Huitfeldt blidt (og litt fraværende) da hun tidligere i år tildelte forfatteren Statens æreslønn.

Det halvoffisielle Solstad-året 2011 har vært en unison markering av nasjonal tilfredshet rundt vår største forfatter. Ikke minst har det vært enighet om hvordan romanene hans skal tolkes.

Selv da filosofen Espen Hammer i årets hittil eneste bok om Solstad varslet nylesing, endte han med å beskrive forfatterskapet slik alle andre gjør det: Først en tidlig eksistensiell og modernistisk fase. Deretter de klassisk politiske syttitallsromanene, avløst av et oppgjør med politikken på åttitallet, før en du får en tilbakevending til det eksistensielle på nittitallet. Til slutt 2000-tallets metaromaner.

Alltid politikk

Det er derfor en lettelse at Solstad-året nå rundes av med et forsøk på å fortolke annerledes.

Dag Solstad har alltid vært en politisk forfatter, fastslår Geir Hjorthol — motsetningen mellom et eksistensielt og et politisk prosjekt i romanene hans er falsk.

Bøkene hans handler på hver sine vis om subjektets møte med Loven, samfunnets autoritet.

Og spørsmålet i dem er det samme: Hvordan være fri? Hvordan si noe politisk, hvordan i all verden si noe politisk, i en verdensorden hvor alle forsøk på å krangle bare ender med å bekrefte samfunnets tolerante orden?

Kunstnerlønn får en attpåtil. «Det var slutt. Og han var fri. Det var umulig. Og han var fri», skrev Solstad om Arild Asnes i 1970. Det kunne vært et slags motto for forfatterskapet.

Hvordan unnslippe paradokset litterært? Ved å si nei. Ved å nekte å delta. Ved å ta på seg grisehode og dælje løs med en paraply.

Antiklimakset, skuffelsen, den selvpåførte ydmykelsen står som et felles mørkt tiltrekningspunkt i alle Solstads romaner, påpeker Hjorthol.

Sånn sett er det kanskje ikke så stor forskjell Bjørn Hansens rullestol og det trange maoistiske språket Arild Asnes velger å ta på seg.

En teoretisk treenighet

«Det vi ser, gong på gong, er ei rørsle bort fra sosial integrasjon og privat lukke, ei negativ rørsle som bryt med forventningane», oppsummerer Hjorthol. Bøkenes formål er en «tilbaketrekking frå den liberale kapitalismens rådande fornuft». Slik viser Geir Hjorthol også hvordan litteraturen er politisk på andre måter enn vi tror.

Han gjør det gjennom reflekterte og detaljerte analyser av tre Solstad-romaner («Arild Asnes, 1970», «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» og «Professor Andersens natt»). Samt utstrakt bruk av noen av det siste tiårets mest tidsriktige teoretikere: Jaques Rancière, Alain Badiou og Slavoij Zizek.

Dette siste er bokas store problem.

Leverer fasiten

Hver på sitt vis har Rancière, Badiou og Zizek bygd nye hus i ruinene av det veldige intellektuelle imperiet som en gang ble kalt «fransk teori». Ingen som tar seg bryet med å lese Hjorthols nokså krevende utlegninger av dem i «Tilbaketrekninga» kan nekte for at refleksjonene deres er interessante i forbindelse med Solstad.

Dessverre velger Hjorthol å bruke de tre som fasitleverandører: Først når analysen viser at Solstad sier akkurat det samme som teoretikerne, kan den anses som vellykket.

Slik sier Hjorthol fra seg muligheten til å reflektere kritisk ikke bare over teoretikernes syn på politikken, men også over den særegne formen for litterær politikk vi møter hos Dag Solstad — subjektorientert og selvopptatt på grensen til det barnslige.

I tillegg lukker Hjorthol selv på et vis spørsmålet om det politiske for oss: Det ulmende og desperate oppbruddet i Solstads tekster blir stedt til hvile i flinke analyser. Er det virkelig så greit å si hva som er politisk?

I så fall er det nokså skuffende. Det er så en kunne få lyst til å brøle.

Du vil kanskje være med? La oss bare bikke hodet bakover og gaule høyt og stygt sammen. Blant juleannonser og lavkarbotips og selvutnevnte kommentarfeltcowboyer her i Dagbladets nettspalter.

På mitt signal. Nå!