(Dagbladet God torsdag!):
Det har blitt mange timer i bilen for Olaf Olsvik (56).

Det er i bilen ideene hans blir født. For tre år siden satt journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr også her, i passasjersetet. Han ville skrive bok om Olafs liv.

Resultatet ble «Rus og Rolex - Historien om en narkoman i hvit snipp».

HAN VAR forretningsmannen alle beundret, hadde ei fantastisk kone, et fantastisk hus, en fantastisk sønn og en fantastisk bil.
Eget krystallglass med initialene inngravert på Hotell Ambassadør på Frogner.

Olaf hadde slått seg opp på klær.

Siden barndommen hadde han vært sikker på en ting: Han skulle bli rik, og veddet med bestekompisen om hvem som ble rikest.

- Jeg tjente nok mest i noen år, sier Olaf sarkastisk mens han manøvrerer gjennom tåke på kronglete, blanke veier.

VI ER PÅ vei til Bolkesjø, til rusbehandlingsinstitusjonen Olaf skal åpne denne dagen: Det femte i rekken av «Mestringshusene». Disse, som er Olaf og kona Margits baby, ble født i 2008. Det første mestringshuset åpnet i Vegårshei, siden har bedriften ekspandert til Sverige og Danmark.

På det nedlagte hotellet venter kona Margit, investorer og fagfolk fra distriktet.

- Her får pasientene bo alene på rom med egne bad, sier Olaf.

Han har ikke tro på upersonlige institusjoner med grelle omgivelser og deling av rom.

Å legge seg inn på en behandlingsinstitusjon er straff nok i seg selv.

Å LEGGE SEG inn til behandling har Olaf erfaring med.

I 1987 kunne han ta en ukes turné med klesmerket han representerte, og sitte igjen med den nette sum av én million kroner - i egen lomme.

Men nå kom det første nederlaget. Kona ville skilles, orket verken mer drikking, jobbing eller utroskap.

Legen diagnostiserte Olaf med «lett depresjon» og ga ham resept på beroligende.

FÅ MÅNEDER SEINERE var Olaf avhengig.

Favorittcocktailen besto av Rohypnol, Paralgin forte og Sobril.

- Rohypnol er jo kjent som et voldtektsdop som er beroligende, men med den rette miksen og i store mengder gjør det deg opplagt, forteller han.

Jakta på pillene tok stadig mer tid. Legen nektet å skrive ut flere.

Men mangt og mange kan kjøpes for penger.

Olaf fikk tak i et navn ved å finne fram til en lege med dårlig råd gjennom å snoke i navn på listene til et inkassofirma. Brune konvolutter ble vekslet inn resepter.

26. APRIL 1989 satt Olaf med svett panne på Lillehammer. Han skulle holde foredrag, men kunne ikke komme på et ord.

En ukjent mann i dress kom bort, spurte om det ble seint kvelden før, og ga ham en pose hvitt pulver.

Han ble verdensmester, hekta på kokain fra første stund.

Foredraget gikk som en drøm.

BUNNEN BLE NÅDD i 1998.

Olaf hadde kjørt selskapet konkurs, hatt torpedoer på nakken, blitt skilt på ny, brukt 100 000 på dop i måneden og vært med på flere svindelopplegg.

Selvsagt ble han avslørt.

- Jeg kommer aldri til å glemme postnummeret: 3280, Tjodalyng. Jeg bodde i leid sokkelleilighet i ingenmannsland. Den var full av tomme Fjordland-pakker. Familien min ville ikke ha noe med meg å gjøre, vennene mine ville ikke ha noe med meg å gjøre. Det som holdt meg oppe var at jeg hadde en AG3 og 200 skudd i skapet. Jeg kunne ta livet mitt om jeg ville.

STERKT PÅVIRKET av piller, krasjet han bilen.

På sykehuset ble han satt på 50 Paralgin forte dagen.

Toleransenivået for smertestillende var skyhøyt etter alle åra med misbruk.

«OLAF, HVA ER det egentlig som feiler deg?» spurte en sykepleier.

Han lot rustningen falle, grein og fortalte.

Til slutt uttalte han de magiske ordene: «Jeg trenger hjelp».

Han våknet i ei belteseng.

- Så skremmende det var å være så jævlig mislykka!

DERFRA BAR DET til avrusning og behandling. Med seg hadde Olaf et gipset bein, 50 kroner, en søppelsekk med klær og en tiltale for svindel.

Mens han bodde på behandlingsinstitusjonen Alfa i Vestfold, begynte han å tenke på en kvinne, en av resepsjonistene han hadde hatt et forhold til under de hyppige besøkene på Hotell Caledonien i Kristiansand.

Han sendte sms, og fikk i stand et møte over en kaffe. Han fortalte. Noen måneder seinere var Olaf og Margit et par. Han vet ikke hvor han hadde vært uten henne.

VENNINENE SPURTE hvordan i alle dager hun kunne bli sammen med en som ham.

- Men hun sier at hun får mye mer enn hun gir. Margit har også fått et annet syn på livet, sier Olaf.

- Olaf vet at hvis han rører alkohol eller narkotika, er det rett ut. Da kommer det til å stå en søppelsekk foran døra, og beskjed om å finne seg en annen familie, sier Margit fra baksetet, mens vi kjører mot huset deres i Kristiansand.

SAMMEN MÅTTE de to ta noen valg for å sørge for at Olaf skulle holde seg rusfri.

Forholdet holdt på å ryke da han skjønte at han ikke kunne være sammen med en kvinne som drakk, men fortvilet innså at han ikke kunne kreve avholdenhet av et annet menneske.

- Jeg tenkte: Er det så ille å ikke drikke? sier Margit.

Hun skrev en «for og imot»-liste. Fordelene var åpenbare.

Nå kan hun ta et glass vin innimellom, men blir aldri synlig påvirket.

OLAF HAR TO sønner. Den eldste ble født på slutten av 1970-tallet. Den yngste, Henrik, er åtte år.

Det stikker i hjertet til Olaf hver gang han må reise bort. Han er opptatt av å være til stede.

For mange foreldre er i tidsklemma.

- Det er så mange tilfeldigheter. Hvis en 13-årings kjæreste slår opp, har han behov for å prate. Men guttungen vet ikke når mor og far kommer hjem. Så han drar for å møte kompiser på gata. Enten kan de spille fotball, ellers kan det hende noen av kameratene har med seg noen piller.

HAN ER HJEMME så mye han kan. Med den eldste sønnen var han fraværende.

- Han ble også narkoman. Han ble som pappaen sin.

Eldstesønnen var bare tenåring da han begynte å ruse seg.

Han hadde en far som lovet og brøt løfter like lett, som stjal penger av sin egen sønn, som ikke greide å være det som regnes for en god far.

Heldigvis gikk det bra. I dag jobber også sønnen i Mestringshusene.

MARGIT ER DAGLIG leder for kompetanseavdelingen, mens Olaf er motivator og forretningsutvikler for hele selskapet.

Med seg på laget har de flere investorer, deriblant Adolfsen-brødrene fra Oslo, og mange dyktige medarbeidere.

- Jeg er god til å motivere folk. Jeg vet jo at jeg er et forbilde for mange. Folk vil assosiere seg med en suksesshistorie. Hvis du bestemmer deg for noe og tør be om hjelp, kan du klare alt, sier Olaf.

HAN ER EN gnistrende foredragsholder. Karismaen forsvant ikke med dopet.

Dét gjorde imidlertid muligheten til å eie noe. Gjeldsordning har han foreløpig blitt nektet.

Store deler av 2005 satt han i fengsel på Bastøy, mens Margit var hjemme med en ettåring.

- Det var det tøffeste og det beste året i livet mitt. Jeg er ikke redd for noe lenger, sier hun.

- NÅR DU SKAL bli rusfri, har du en hel haug med andre problemer som følger med. For meg ble løsningen å begynne med å ta for meg de problemene som var løsbare. Jeg låste de andre ned i en skuff, så tok jeg dem fram når jeg var klar. Det er fortsatt mye i den skuffen, men skal jeg fokusere på det, går det ikke, sier Olaf.

Det er mange som ikke har tilgitt ham.

- Men jeg er på talefot med min første kone igjen. Og eldstesønnen min har tilgitt meg, selv om jeg fortsatt merker at tilliten hans er skadet. Selvfølgelig.

HVER MORGEN GÅR han ned til postkassa litt over fem og venter på avisbudet.

Åra med misbruk har satt ned søvnbehovet og søvnkvaliteten.

Han føler seg som oftest trygg i dag. Men i mørke stunder er han redd han skal bli straffet, også nå.

IDAG HAR Olaf blitt gjennomintervjuet, stått på scenen og vært omringet av snakkesalige mennesker i timevis.

- Jeg er så redd det skal skje noe med Henrik som overskygger den gleden jeg føler. Jeg synes på en måte ikke jeg har fortjent å få det så bra. Så mange har lidd så mye for det jeg har gjort. Men kanskje det er bare akkurat i dag jeg føler det sånn. Nå er jeg sliten.

Samtidig er livet bedre enn noensinne.

- Jeg har en hard jobb, men jeg er fantastisk heldig som kan reise rundt og gjøre det jeg vil. Jeg kunne ikke hatt det bedre yrkesmessig.

Å SE TILBAKE er skremmende.

Jeg forstår ikke at det der var meg. Den arrogansen ... På den tida ville jeg ikke engang ha snakket med folk som de jeg jobber med i dag.

Hele verdisynet er snudd på hodet.

- Hvis jeg er stresset, setter jeg meg ned og tenker: Hva er det verste som kan skje? Da blir det ikke så skummelt lenger. Penger imponerer meg ikke. Så lenge jeg har ro i eget hjem, mat på bordet og bensin på bilen, er jeg lykkelig.

Dette intervjuet sto først på trygg i Dagbladets magasin God torsdag 15.12.2011.