ANMELDELSE: «Nord og ned» er Morten Claussens åttende roman og en løselig fortsettelse på forfatterens trilogi Heartland, Badlands og Maineland.

Helvete på jord

Vi følger Simon Burden til en avsides dal helt nord i USA. Her lusker væpnede opprørere omkring, kyrne har kugalskap og verken sheriffen eller presten framstår lenger som moralens voktere.

Bibelsitatene sitter til gjengjeld løst, og undergangsstemningen er ikke til å misforstå; om dette ikke er helvete på jord så er i hvert fall ikke helvete langt unna.

Vold, overgrep og likskjending

Volden er skildret direkte og usentimentalt, det foregår drap, overgrep og likskjending, og for en lett berørt leser kan mye her være hard kost. Men fordervelsen og det moralske forfallet viser også hvor sårbare menneskets eksistens er; døden, tapet og sorgen lurer bokstavelig talt rett rundt hjørnet.

Og det spørs om ikke overdrivelsene i dette lille samfunnet også er ment å speile samfunnet i stort: «Verden er i rivende utvikling,» blir det hevdet, og det er ikke til det bedre.

Poetisk og bestialsk

Det er vellykket når Claussen skildrer miljøet og Simon Burdens forflytninger i landskapet på en dempet, nærmest poetisk, måte. Særlig fordi dette bryter med råheten og voldshandlingene i historien, slik at teksten veksler mellom det poetiske og det bestialske.

Her ligger mye av romanens kraft.

Konstruert dialog

Til gjengjeld skjemmes «Nord og ned» av en i overkant konstruert dialog.

Det høres for eksempel slik ut når menneskene i romanen snakker sammen:

«Hva skjer?
Alt skjer uten grunn.
Og du akter å holde det for deg selv?
Hva da?
Hvordan det er å stå uten grunn.
Som deg, liksom?
Det er dine ord og de er neppe de siste.
For de er?
En gjentakelse av de foregående imitasjoner av en bønn du har festet deg ved, og antagelig også fester en slags vag lit til, og som vil være like nytteløs som den kjolekledde mannen du fikk høre den av og vil stå som et svakelig ekko av dette livets skjending og påfølgende sorg over tapet av ikke bare barnet, men dets fremtid ved å skjenke det til troen på en gud som er like kraftfull som et oppspist dyrekadaver.»

Intet mindre!

Den store sorgen

Jeg finner ikke denne dialogen troverdig, den mangler en naturlig gang og tonen er et par hakk for teatralsk for meg. Det preger også dialogen i romanen for øvrig, og det er synd.

«Nord og ned» er best når den på vekselvis poetisk og bestialsk vis behandler den store sorgen; en følelse av dyp og varig død.