ANMELDELSE: Han blir penetrert av Jan Kjærstads romanskikkelse Jonas Wergeland, og fotfølger Dag Solstad, som er på jakt etter slangeskinnssko i Berlin.

Han intervjuer Matias Faldbakken på Litteraturhuset, der en student i publikum drar frem en pistol, reiser seg opp og roper «Faen ta, skjønner dere ingenting», før han trekker av mot tinningen og segner om.

Til stormende applaus fra publikum, som synes det er en fantastisk performance.

Hyllester og parodier

Han heter Olav, og bærer ikke tilfeldig samme navn som debutanten Olav Løkken Reisop. «Pastisj» består av ti tekster; ment som hyllester, parodier, etterlikninger for den del, av andres forfatterskap eller kunstnerskap: Vi er hos Bjarne Melgård, som sitter og jamrer i et kott, mens hans mannlige samboer voldtar en bevisstløs gjest. Vi følger Farrock Bulsara — alias Freddie Mercury - idet han utånder av aids i en seng i London.

Og - det er av det beste i boka — vi leser et drama med Ingmar Bergman, Liv Johanne Ullmann, Lars von Trier og «a small quirky guy» — Heywood (Woody) Allen i rollene.

Opprør kontra kunst

På vekselsvis svensk, engelsk og norsk samtaler de om kunst, om roller, om jødedom og dop og film og Europa kontra USA. Inntil en dritings von Trier nektes adgang til USA fordi han har mistet passet. 

«Kunstneren var blitt talsmann for sikkerhet, for ansvar, for det tamme, og stakkars den som ikke var seg sitt moralske ansvar bevisst, stakkars den som provoserte», lar Reisop Melgård si. Det er det egentlige temaet i boka. Opprør kontra kunst. Med vekt på kunstnerrollen mer enn kunstnerskap, form mer enn innhold. Det umulige i å uttale seg autentisk om noe, fordi du ties i hjel om du er ukjent. Alternativt slukes av makta og din egen rolle om du er kjent:

Usle litteraturstudenter

«(Man) kan først snakke ærlig når man har erobret seg en maktposisjon, et sted å snakke fra, for ærligheten er et privilegium, et av de mest attraktive sidene ved det å ha makt», skriver Reisop med Dag Solstads stemme, og fortsetter «Finnes det et mer usselt syn enn litteraturstudenter som forsøker å opptre i den litterære offentlighet som om de har innflytelse?»

Hva er da mer naturlig enn å rappe stemmen til autoritetene? Det er det Reisop gjør.

Liten virkelighet

Og det er godt gjort. Reisop har en fantastisk evne til å skrive seg inn i andres stil — og for så vidt også temaer — med en blanding av forakt og beundring for dem han etteraper. De mer selvbiografiske partiene er svakere. Ikke fordi de er dårlige, men fordi de blir så uutholdelig selvbevisste eller selvfremstillende. 

Det blir liksom så hult og smått det hele, når alt kun dreier seg om den som snakker, ikke hva som sies.

Nå er for så vidt nettopp det temaet i «Pastisj»; hvor liten og umulig virkeligheten fortoner seg for en ikke akkurat beskjeden debutant. Det hadde ikke gjort noe om han selv hadde trått litt tilbake i neste bok, som forhåpentlig kommer.