ANMELDELSE: Gry Iverslien Katz' bok om kunstmaleren Joronn Sitje er en av de mest livfulle, dramatiske og hengivne biografier om en norsk kunstner jeg har lest.

Boka er sjelden rik på billedstoff. Maleriene ytes rettferdighet. Avisillustrasjoner, fotos fra familiealbum og eksponerte situasjoner i nære og fjerne trakter gir et fascinerende tidsbilde.

Et lærerikt resymé over de 85 åra Joronn Sitje fikk leve, i og utenfor landets hovedstad, Kristiania, der hun ble født i 1897.

Til Paris

Grunnlaget Sitje fikk, ble av kort varighet. Noen måneder på Kunst- og håndverkskolen i hovedstaden, før sykdom tvang henne bort fra tegnesalen. Henrik Sørensen ble etter hvert hennes mentor. Han skjønte på tidlig 20-tall hva som lå latent i henne. Den tidligere Matisse-eleven visste at skolering betydde noe annet enn å slutte seg til en skole. «Søren» anbefalte Sitje å tegne med spiss blyant i Paris-museene. Presisjon ville føre veien videre mot frihet i språket.

Sitje fulgte kollegaens råd. Men hun deltok også i den kosmopolittiske moroa på Montparnasse. Den vakre, unge maleren påsto muntert, at hun hadde hatt med seg hele det russiske kosakk-koret til sengs. Men Sitje arbeidet hardt i Paris. Det var responsen fra Dagbladets Jappe Nilssen ett prov på. «Talentet lyser frem fra hvert penselstrøk,» skrev han i 1925.

«Mye alene»

Sitje brukte beskjedne ord om utfoldelsen på billedflaten. Hun visste ikke hvorfor maleriene fikk sitt særegne preg: «Om jeg er rar saa kommer det kanskje av at jeg har gaat saa mye alene.» Sitje visste at sensibilitens nådegave ikke var spesiell for kvinnelige kunstnere.

De religiøst pregete motivene hadde ingen konfesjon for øye. Underveis til sin andre ektemann i Kenya med Roma som stopp, beskrev Sitje pavestatens hovedkirke billedlig: «Peterskuppelen står som en blek minaret mot kald blå himmel.»

Hennes første mann var bilselger. Paret ble besatt av hverandre ei tid. Men hans var sjalu, også på Sitjes maleri. Det måtte bli kollisjon. Sørensen trøstet henne før den uunngåelige skilsmissen, og skal i følge Rolf Stenersen ha sagt: «Du kunne ikke vært gift med en bil. Husk du har vinger.»

Andre kapittel om malerens ekteskap begynt i 1927. Da sa det klikk mellom to likesinnete på en blå Oslo-trikk. Ekteskapet endte med at Sitje og barnet Bitte satt i et okkupert Norge, uten muligheter til kontakt med Fridtjof Lous Mohr på deres farm i Kenya. Han kom aldri «out of Africa» for å forenes med sine kjære. Mohr døde av leukemi i 1941 på Kanga, swahili for Perlehønefarmen.

Mye sykdom

I Afrika jobbet ekteparet hardt - og forholdsvis harmonisk - sammen med 10 afrikanske familier av ulike etnisiteter. Kaffe og mais bukket til tider under for grashoppesvermer. Sitje, Mohr, masaier, nandier og ikuyuanere kom ikke unna malaria, tyfus og andre sykdommer som angrep under ekvatorsola. Mohrs kunnskap om å helbrede mennesker og dyr ledet likevel mange på bedringens vei.

Kritikken fra Mohr mot britisk kolonialisme gjorde ikke paret populært i privilegerte kretser. Men de holdt et vennskap ved like med Karen Blixen. En omskiftelig dame de møtte og fikk besøk av på sine afrikanske farmer. Sitje så at baronesse Blixen hadde grunn for sitt varierende sinn. Selvkritikk fikk dessverre Sitje til å avslå da Danmarks verdensberømte forfatter gjorde flere framstøt for å hyre henne som illustratør på «SevenGothic Tales». Oppgaven trengte et rembrandt'sk nivå, mente den beskjedne billedkunstneren.

Kritisk holdning

Maleren Joronn Sitje gjorde det godt før krigen, selv om rasistiske undertoner med adresse til «niggermotiver» kom som grumset kritikk. Sitje sanset signalene om fascismens fare, da Mussolini invaderte det som het Abbesinia i 1935. Året før hadde hun portrettert en omskåret nandipike som offerlam. Duoen i mesterverket «Nandipiker» fra året etter synes å ha unnsluppet skamferinga. De ranker seg for å tre inn i voksenlivet.

Sitje stilte seg solidarisk med den spanske republikken da Franco invaderte med leiesoldater fra Marokko. Hun følte med sivile som ble drevet på flukt av falangistenes militærmaskin. «De utviste jøder skjuler seg i en gammel kirke» fra 1942 taler inderlig gjennom mangefargete plagg, illevarslende samstemt med urolige gester og mørke, redde øyne.

Karrieren over

Joronn Sitje bar Afrika i sitt hjerte. Det framgår i fulle bredde av «Wakikuyubarn». Ni unger som åpner veien for minstemann. Høylys fra en mangefarget palett skinner over ansiktene. Blikkene går i ulike retninger, rettet mot dem som møter maleriet.

For norske kritikere flest var håpet ute for Joronn Sitje etter krigen. Flere hadde blitt drillet i danske Georg Jacobsens konstruktive billedskjema. I Sverige var responsen den motsatte. I boka siteres dessuten Kåre Tveters følsomme ord. Lysmaleren som så nye nyanser på Svalbard, skjønte hva Joronn Sitje hadde sett i tropiske Kenya. Det har også fotojournalisten og forfatteren Gry Iverslien Katz forstått.