—Nei, i år drar jeg til Marrakech, sier Ingrid Espelid Hovig og smiler.
Hørte vi riktig? Er det mulig? Skal Norges fremste ambassadør for sju slag og sprø svor tilbringe julehøytiden i knusktørre Marrakech? I Marokko?
—Ja, det stemmer, sier hun. —Jeg har pleid å feire jul hos min søster i Bergen, men dessverre er verken hun eller min bror i live lenger. —Men julebaksten får du likevel gjort?
—Nei. I år kommer jeg ikke til å bake noen ting.
—Det vil du vel savne?
Espelid Hovig flytter blikket fra høyre til venstre og tilbake igjen, som om hun sjekker om noen følger med. Hun lener seg over bordet og det blå blikket forsvinner i en kø av smilerynker.
—Nei, veit du, eg trur ikkje eg kommer til å savne det.

Igjen er massepsykosen kjent som førjulstida over oss. Det glitrer i millioner av lys, det klinger, biip'er og piper lystig i utallige kasseapparater, folk har plutselig ekstremt dårlig tid — ja, selv språket har gått gjennom den årlige forandringen. Forstavelsene «jul» eller «jule» puttes inn der det er mulig. Men når vi møter Ingrid Espelid Hovig på Christiania Café — til julelunsj — synes hun ikke preget av julestress. Gangen er fremdeles rask, selv om hun bruker en stokk til støtte. Hun kommer rett fra frisøren, den sølvfargede manken skinner om kapp med julepynten i restauranten, og hun er så blid som bare Ingrid Espelid Hovig kan være.
—Jeg møtte nettopp en mann på bussen, ja, jeg gikk mer før, men nå tar jeg buss, jeg må innrømme det, men jeg går i trappene hver dag, fire etasjer uten heis. Men...jo, denne mannen på bussen reiste seg for meg. Han var fra Libanon, og han fortalte at det var gjennom Fjernsynskjøkkenet han hadde lært seg å lage norsk mat. Det er veldig hyggelig at folk finner seg til rette i et nytt land gjennom maten. Ja, det er ofte maten som er inngangen til kulturen. Vi gjør jo det samme, når vi reiser til utlandet. Jeg tror det er veldig få som tar med seg brunosten til utlandet nå.
—Er du glad i brunost?
Igjen lener hun seg litt fram og senker stemmen.
—Jeg har ikke spist brunost på mange, mange år.
Jo da, det bryter med bildet vi har av Ingrid Espelid Hovig som et slags nasjonalt matikon. En forkjemper for det urnorske, for sild og poteter, persilledryss — og brunost. Men hvis vi tenker oss om, vet vi at det ikke stemmer. For gjennom programmet Fjernsynskjøkkenet har folkeopplyseren Espelid Hovig klargjort smaksløkene til flere generasjoner av nordmenn for eksotiske innslag som hvitløk, chili og soyasaus. Og bare for å slå det fast en gang for alle: Ingrid Espelid Hovig er ikke en stor fan av det trausteste av det trauste norske: Pizza Grandiosa. Men å få henne til å si noe sånt er nærmest klin umulig. Til det er hun alt for diplomatisk anlagt.
—Jeg har smakt Grandiosa én gang, men jeg foretrekker den italienske varianten av pizza med tynn bunn, sier hun, før hun forter seg å tilføye: —Men smaken er jo så forskjellig.

På midten av nittitallet fikk Ingrid Espelid Hovig og ernæringsprofessor Kaare R. Norum heder og ære for å ha bidratt til at hjerte-karsykdommer var blitt redusert, ja, nesten halvert i den norske befolkningen. De fikk folk til å spise mindre fett — og mer frukt, grønt og grovbrød. Altså et kosthold som inneholdt rikelig av både karbohydrater og fruktsukker.
Nå synger et nytt kostholds-kor endeløse lovsanger om fettets velsignelser og lavkarboens mirakuløse effekt. Hvordan er det for et menneske som har kjempet store deler av sitt yrkesaktive liv å bli fortalt at mesteparten av det hun sto for er vranglære?
Ingrid Espelid Hovig trekker pusten, og for første gang i løpet av intervjuet ser hun litt sliten ut.
—Jeg synes det er litt trist å lese om dette. Men jeg er ikke lege, så hvis legevitenskapen har funnet ut at dette er bra, så får jeg vel bare godta det, sier hun diplomatisk.
Så er det stille. I noen sekunder ser det ut som om dette er det hun har å si om saken. Men så ombestemmer hun seg:
—Det var jo nettopp fordi man begynte å spise så mye fett etter krigen at antallet tilfeller av hjerteinfarkt steg så dramatisk. Fra krigen og fram til 1975 var det dødsårsaken til så mye som femti prosent av norske menn. Det har heldigvis bedret seg veldig, så det blir spennende å se hva dette lavkarbokostholdet fører til. Jeg håper det ikke går ille.
—Hva tror du?
Espelid tenker seg om.
—Jeg tror det kan gå ille. Når man spiser så enorme mengder smør, rømme og annet fett kan det ikke gå bra i lengden. Kroppen trenger fiber og karbohydrater, så jeg kan ikke helt forstå det. Men jeg håper virkelig det ikke vil få noen negativ effekt for folk, selv om jeg tror det kan få det, sier hun og tenker seg om. —Ja, jeg gjør det.
—Kunne du sjøl leve på et slikt kosthold?
Øyenbrynene til Espelid Hovig fyker i været.
—Jeg? Nei, nei. Aldri. Jeg kan ikke tenke meg en dag uten en potet. Eller, jo, det kan jeg... Men jeg elsker grovt brød, frukt og grønnsaker. Det ville være et forferdelig trist liv uten det. Jeg har levd godt i 87 år på dette kostholdet, så det kan jo ikke være helt galt.

Det hele begynte på Askøy, en kort båttur fra Bergen, for snart nitti år siden. Ingrid var den nest yngste i en søskenflokk på fem. Hun hadde tidlig et humør som var smittende — og eksplosivt.
—Jeg kunne bli fryktelig sinna. Jeg har et voldsomt temperament. «Berserkergang» kalte søsknene mine det, sier hun.
—Du, sinna?
—Å ja. Men det begynner å bli lenge siden. Og heldigvis glemte jeg fort hvorfor jeg ble sint.
—Hvordan var din barndoms jul?
—Jo, da var det virkelig jul! Mor begynte forberedelsene tidlig, laget rull og sylte, bakte masse kaker og julebrød. Kaker fikk vi lov til å spise så mye vi ville av hele julen. Julaften kom tante og onkel på besøk fra Osterøy. Det var stor stas. Før middag ble dørene til bestestova åpnet, og der sto juletreet ferdig pyntet. Det var fantastisk.
—Hva sto på menyen julekvelden?
—Vanligvis sprengt torsk. Der fulgte vi tradisjonen til mor, som var fra Hardanger. Etterpå var det raudkokt risengrynssuppe. Den hadde stått og kokt i mange timer, så lenge at melkesukkeret ble karamellisert. Fantastisk godt!
—Og så var det gang rundt juletreet?
—Ja, vi sang mye den gangen. Vi gikk forresten rundt juletreet hver eneste kveld hele jula gjennom. Vi måtte stå for underholdningen sjøl. Det var jo knapt nok radio den gangen, og fjernsynet kom først mange år seinere.
Så, mange år seinere, i underkant av tretti, sto en mørkhåret og blid kvinne for første gang foran tv-kameraene på Marienlyst. Da kunne de som var så heldige å eie et fjernsynsapparat, lære hvordan man fileterte fisk, kokte grønnsaker og laget brun saus. Programmet ble øyeblikkelig en suksess. En liten sensasjon. Men det sensasjonelle lå ikke i innholdet eller i det visuelle, men på lydsporet. For i en tid der de aller fleste NRK-journalister snakket et slags forfinet bokmål og konsekvent brukte tiltaleformene De og Dem, vekket det oppsikt at det kom inn en person som snakket uforfalsket strilemål.
—Det er nok riktig, men jeg merket ikke så mye til det. Det var Svanhild Mundheim som tok støyten i NRK.
—Var det hun fra Hardanger som jobbet som hallodame og vert for Ønskekonserten i mange år? Espelid nikker.
—Hun fikk mye kritikk for å bruke nynorsk. Mye forferdelig kritikk.
—Men det slapp du?
—Ja, jeg gjorde det. Jeg tror kanskje folk syntes det var litt artig med strilemål. Kombinert med mat ble det heller ikke oppfattet som noe farlig. Men jeg husker en episode mens jeg jobbet i Opplysningsutvalget for fisk, før jeg begynte i NRK. Vi skulle ha en demonstrasjon på Fagernes, og direktøren var med. Etterpå tok han meg til side og sa: «Frk. Espelid, De må begynne å snakke bokmål. Folk forstår ikke hva De sier.» Svaret fra meg kom ganske kontant: «Hvis jeg skal prøve å snakke bokmål, vil de i hvert fall ikke skjønne hva jeg sier. Så da må jeg vel bare si opp.» Siden hørte jeg ingen ting om det igjen.
—Men mange andre la jo om til et slags normert østlandsk den gangen?
—Jeg kunne ikke gjøre det. Det var det aldri tale om. Målet er jo identiteten vår!

Å si at folk aksepterte Espelid Hovigs dialekt, er å ta for svakt i. I de trettifire åra hun jobbet i Fjernsynskjøkkenet ble hun elsket, dyrket — og parodiert. Utsagn som «Ka skal me gjera med palen?», «Og til slutt, berre litt persille» og «Me har juksa litt» ble en del av dagligtalen. Spesielt fikk dette med å «jukse litt» mye oppmerksomhet.
—Det morsomme er at det ikke stammer fra meg. Det var Trond Kirkvaag som lanserte det i en parodi. Jeg ville ikke sagt det slik, det er ikke naturlig i mitt mål. Men så sa produceren min at jeg kanskje skulle begynne å bruke det, og det gjorde jeg.
Den gang TV het fjernsyn og var i svart, hvitt og grått, var det å vise seg på skjermen ensbetydende med nasjonal berømmelse, med alt det innebærer. Så beilerne sto vel i kø, det manglet vel neppe på dem som ville ha selveste Ingrid hjemme på kjøkkenet?
Espelid Hovig rister på hodet.
—Jeg var ikke den typen programleder. I Fjernsynskjøkkenet var jeg bare et slags redskap, det var maten som spilte hovedrollen.
—Du var godt voksen da du giftet deg?
—Ja, femtifire.
—Hvordan møtte du din ektemann, arkitekten Jan Inge Hovig?
—I et selskap, helt tilfeldig. Jeg hadde vært en god del i Tromsø og sett Ishavskatedralen og Alfheim, svømmehallen som ligger som et Soria Moria-slott helt på toppen av byen, og jeg var fascinert av de bygningene. Men da visste jeg ikke mye om han som hadde tegnet dem. I alle fall..., sier hun og trekker pusten: —I dette selskapet var det en mann som var litt innpåsliten. «Hvor er din mann», spurte han meg, og akkurat da kom Jan Inge forbi. Han så med en gang at det var litt utrivelig, så han brøt inn og sa: «Jeg er hennes mann». Og sånn ble det, sier hun fornøyd.
I slutten av mai 1977 giftet Ingrid Espelid og Jan Inge Hovig seg. Men skjebnen kan være grusom.
—En uke etter bryllupet fikk han hjerteinfarkt og døde, sier Espelid Hovig stille.
—Var du bitter?
—Nei. Bare trist. Veldig trist. Han var ved god helse, og det var ingenting som skulle tilsi at han skulle få hjerteinfarkt. Femtisju år er heller ingen alder.
—Den første jula etter at man har mistet noen, kan være tøff. Hva gjorde du?
—Jeg var heldig, for jeg hadde familien min. For meg ble det veldig viktig. Jeg tror det hjelper å ha folk rundt seg. Folk som støtter opp rundt dem som har opplevd triste ting, er bra — så langt som vedkommende ønsker å ta imot. Det kan også bli for mye. Sorg er en naturlig reaksjon, og tar den tiden den tar. Jeg tror ikke det nytter å forsere sorg.
—Hvordan kom du deg opp igjen etter et så brutalt slag?
—Jeg trodde en stund at jeg aldri skulle bli glad igjen. Det tok bortimot et år før jeg følte at jeg var med i verden. Jeg tror å jobbe mye er den beste medisinen. Det var i hvert fall det for meg.

Ingrid Espelid Hovig jobber fremdeles, og er overbevist om at det er én av grunnene til at hun holder seg frisk og rask. Hun er tilknyttet Versal, et forlag underlagt Gyldendal, og hun liker godt jobben som kokebok-konsulent.
—Jeg lever et ganske hektisk liv. Det er travelt, og det trives jeg med. I min alder opplever jeg at det blir færre og færre jevnaldrende igjen rundt meg. Derfor er jeg glad for at jeg har mange forholdsvis unge venner.
—Det er noen av dem du skal reise til Marokko med i jula?
—Ja. De tar seg av meg og holder meg ung. Jeg er helt sikker på at å være sammen med folk som er yngre, gjør at man blir yngre til sinns sjøl.
—Du er blitt en godt voksen kvinne etter hvert...
—87. Og et halvt, sier hun stolt, og det er nesten som man forventer at hun skal holde fingrene opp i lufta.
Espelid Hovig ler hjertelig. Igjen forsvinner øynene i dype smilerynker.
—Jeg tenker ikke så mye på slutten av livet. Heller ikke på alder. Jeg bare konstaterer at sånn er det.
—Du har bodd alene stort sett hele livet. Føler du deg ofte ensom?
—Aldri! Siden jeg jobber mye og har et forholdsvis aktivt sosialt liv, gjør jeg ikke det. Og når jeg er hjemme, ser jeg litt på fjernsyn. Eller leser. Jeg pleier også å si at pc-en er min gode venn. Flere eldre burde bruke pc-en mer. Det er en kontaktskaper. Og i stedet for å skrive brev for hånd, som ofte kan bli litt slitsomt, kan man skrive på pc. Det er mye lettere.
—Du lider åpenbart ikke av angst for moderne teknologi?
—Nei, men det hender jeg går i stå. Men da ringer jeg bare til en hjelpende stemme i Gyldendal. Så ordner det seg.
—Er du ofte innom din gamle arbeidsplass NRK?
—Nei, bare hvis jeg blir spurt om å gjøre et eller annet. NRK har vært verdens beste arbeidsplass, og jeg stortrivdes i alle de 32 åra jeg var der. Men jeg vil ikke bli en slik pensjonist som kommer innom for å prate, og så er det ingen som har tid til å prate med meg. Jeg har sett nok av det i min tid, og vil ikke havne i den situasjonen.

—Du er glad i mat, har du noen gang bekymret deg for vekten din?
—Om jeg har forsøkt meg på slankekurer? Jo, det har jeg. Jeg var jo med da disse slankekurene kom på rekke og rad. Jeg forsøkte eggekuren, og holdt vel også på med ananaskuren. Men det gikk dårlig, og jeg ga meg etter et par-tre dager. Nei, et vanlig, sunt kosthold og mye aktivitet er tingen.
—Kan det bli for mye oppmerksomhet rundt kosthold?
—Ja, jeg tror det. Nå for tiden er det jo helt enormt. Se på avisene, de er proppfulle av mat- og kostholdsråd hver eneste dag. I tillegg dukker det ene lekre matbladet opp etter det andre. Og kokebøker utgis hele tiden, sier hun og kremter diskré.
—Akkurat der er jeg medskyldig, sier hun og humrer stille.
—Mange tror at jeg er kokk, men jeg er utdannet husstellærer. Det er først og fremst formidler jeg har vært i alle år.
—Hvis du kunne velge om igjen, ville du kanskje ha tatt en annen utdanning? Espelid Hovig ser ut i lufta. Er borte i egne tanker et øyeblikk. Så er hun tilbake.
—Krigen ødela litt akkurat der. Hvis jeg skulle velge på nytt, kunne jeg godt tenke meg å ha tatt kokkeutdanning i tillegg til husstellærer-utdanningen. Men jeg har ingen grunn til å klage. Jeg har vært heldig og har hatt et fantastisk liv.

Det er tre spørsmål som går igjen når det gjelder Ingrid Espelid Hovig:
1) Er hun like blid i virkeligheten som på tv?
2) Hvor tar hun humøret fra?
3) Stemmer det, som det er blitt påstått, at hun aldri har smakt noe hun ikke likte?
Svaret på det første spørsmålet er ubetinget «ja», de to andre får hun svare på sjøl.
—Det gode humøret er noe jeg har fått med meg fra barndommen. Vi var sjelden misfornøyde og tok ting som de var. Forsøkte å se det positive i tingene. Man kan nok helt sikkert også lære seg til å ha en positiv innstilling seinere, men jeg har aldri hatt behov for det. —Liker du virkelig all mat du har smakt?
—Ja, jeg gjør det.
—Mange av din generasjon synes å være skeptisk til nye tilskudd til det norske kjøkkenet, som for eksempel sushi...
Espelid avbryter.
—Å, sushi og sashimi er deilig! Første gang jeg spiste det var i 1981. Det var på det store fiskemarkedet i Tokyo. Jeg likte det med en gang.
—Så du liker virkelig alt.
—Ja, jeg gjør det, sier hun, og så flakker hun litt med blikket.
—Du, nå kom jeg på noe. Sånn råtten hai som de serverer på Island, det liker jeg ikke. Men bortsett fra det, kan jeg faktisk ikke komme på noe jeg har smakt som jeg ikke har likt. Jeg var skeptisk til sjøpølse, men da jeg fikk det servert i Japan, syntes jeg det smakte ganske godt.

Sola har forsvunnet bak horisonten, skyene har samlet seg på himmelen og sluppet et forsiktig dryss over hovedstaden. Årets første.
—Nei, sjå der! No trur eg jommen at det har begynt å snø, sier Espelid Hovig og peker ut på Stortingsgata.
Bare å høre hennes karakteristiske stemme si det, framkaller en slags barnslig forventning. Et løfte om svor som knaser mellom tennene, pinnekjøtt som er så mørt at det faller av beina — og hjemmebakte julekaker som smelter på tunga. Kommer hun virkelig ikke til å savne noe av dette i år?
Espelid Hovig rister på hodet.
—Men...kanskje vi lager en liten julefeiring her hjemme før vi drar?
Hun kikker ut vinduet, på de hvite fnuggene som daler stille mot bakken. Så sprer det lure smilet seg igjen i ansiktet.
—Jo, det kan nok hende vi gjør det.
eal@dagbladet.no