FILM: Tale millioner av bokkjøpere verden over midt imot? Ja, hvorfor ikke. Stieg Larssons «Millennium»-trilogi har flere svake enn sterke sider. Det er bøker som er hamret til med sløv meisel av en glødende, men uvøren håndverker. En bleknebbet protagonist, en ubehjelpelig dialog og en hissig moralisme som blir stadig vanskeligere å like er bare noen av problemene. Når Larsson likevel er blitt strandlektyre par excellence, er det på grunn av, for det første, et drivende krimpuslespill, særlig i første roman, og, for det andre, den dama. Den asosiale hackeren og hevneren Lisbeth Salander er noe så sjeldent som en original heltinne, med en type karisma som ikke ligner noen annens. «The Girl With The Dragon Tattoo» er filmatiseringen av første bok i serien om Lisbeth, kjent her hjemme som «Menn som hater kvinner».

Skarpt

David Fincher, en av de skarpeste og smarteste Hollywood-regissørene, klarer å kompensere for romanenes svakheter og bygge oppunder det som er bra. Sin vane tro kaster han ikke bort et sekund av tiden. Fincher kryssklipper kjapt og flytende, kutter ned på dialogene, og snakker i bilder. Stemningen settes av den jagende, klagende musikken til Trent Reznor fra Nine Inch Nails. Fincher og Reznor samarbeidet også på fjorårets eminente «The Social Network», og også her er musikken helt riktig: Passe trist, passe tung, og full av dulgte løfter om skjeletter i skapet.

Behersket Craig

Skjelettene tilhører Vanger-familien, samfunnsstøtter og industriherrer på overflaten, konemishandlere og nazister i skjul. Vår mann, journalisten Mikael Blomkvist (en passe behersket Daniel Craig), hyres av familiens patriark, Henrik Vanger (en fint slurrende Christopher Plummer), for å oppklare en førti år gammel mordsak. Saken viser seg snart å trenge én med talenter utover hans egne.

Romvesen

Rooney Mara er en riktigere type for rollen som Lisbeth Salander enn Noomi Rapace var i de svenske filmene, og nærmere bokens Lisbeth i alder. Fincher elsker å filme den fine, harde benstrukturen hennes og det ville blikket. Rapace hadde hele tiden noe robust ved seg. Finchers og Maras Lisbeth er rarere, et romvesen i verden, fanget på feil klode. Rapace var nok en bedre skuespiller, med et sterkere nærvær og kroppsspråk. At svenske Lisbeth fungerte, var takket være skuespilleren. At amerikanske Lisbeth likevel er bedre, er regissørens fortjeneste. Og Fincher gir Mara en siste scene som er overrumplende sår og skjør, og som hun bærer på de smale, smale skuldrene sine.

Dialogen er så flat som den må være med et slikt litterært forelegg. Men Fincher gjør noe man knapt skulle tro var mulig: Han finner en undertekst der.