FILM: Legevitenskapen har en fargerik historie. Det er ikke altfor lenge siden man solgte amfetamin på apoteket og boret hull i hodet på folk for å roe dem ned. I 1880-årenes London var det fortsatt årelating og blodigler som gjaldt og det var ingen fryd å være pasient, for ikke å snakke om ung og idealistisk doktor.  

Dr. Mortimer Granville (Hugh Dancy) får stadig vekk sparken fordi han hevder eksistensen av såkalte bakterier og fordi han mener at leger med fordel kan vaske hendene og skylle hestemøkk av kalosjene før de behandler pasienter.  

Massasje mot hysteri

Til slutt får Mortimer jobb hos en annen type kvakksalver, en viss Dalrymple (Jonathan Pryce), som behandler kvinner angrepet av hysteri, en samlebetegnelse for søvnløshet, stress, depresjon og annet som gjorde kvinner «vanskelige».  

Dalrymples unike metode går ut på å spre kvinnens lår på gynekologisk vis, gni litt olje på hånden og deretter massere pasientens underliv fram til hysterisk anfall (hysterical paroxysm), seinere kjent som orgasme.  

I dag ville vi kalle dette fingring og kaste Dalrymple i kasjotten, men viktorianerne hadde som kjent et annet forhold til sex. Blant annet var det ikke noe som het kvinnelig nytelse, noe vår venn Dalrymple nyter godt av.

En hjelpende hånd

Tanya Wexlers tredje spillefilm er ikke hysterisk morsom, men harmløs moro med flere fine poeng, selv om den til tider prøver for hardt. Maggie Gyllenhaal i rollen som Dalrymples opprørske datter er i overkant moderne med sine deklamasjoner om kvinnefrigjøring og faren hennes er tilsvarende bakstreversk.  

Mortimer opparbeider seg også en slitasje i høyre håndledd og når en frustrert frue klager over uteblitt orgasme, får Mortimer sparken. Heldigvis har han en god venn, spilt av Rupert Everett, som er rik og interessert i elektrisitet og håndholdte motorer som vibrerer.  

«Hysteria» er en tålig bra feel-good-komedie, og det skyldes ikke bare vibratoren. Men samtidig blir jeg bekymret for vår egen samtid: Hvilke deler av våre dagers helsestell vil virke antikvert og latterlig om hundre år?