FILM: Marianne Fredriksson er en av Sveriges mestselgende forfattere og etterlot seg en formue på over 100 millioner kroner. «Simon og eiketrærne» er hennes mest folkekjære roman, en av 80-årenes store bestselgere og det har tatt 26 år å få den overført til lerretet.

I april 2009 kunngjorde regissør Björn Runge at han, etter tre års arbeid, hoppet av prosjektet på grunn av detaljstyring fra de mange institusjoner og fond som hadde sagt seg villig til å finansiere storsatsingen. Spillefilmkonsulent Lisa Ohlin overtok regien og resultatet er en velmenende «skandipudding», et komitéarbeid med mye godt håndverk, men uten merkbare tegn på originalitet.  

Jøde i Sverige

Simon Larsson vokser opp i et fattig arbeiderhjem utenfor Göteborg. Simon som 12-åring i 1939 spilles av Jonatan S. Wächter og viser oss en mistilpasset, fintfølende lesehest som ikke vil snekre eller hogge ved med far. Simon begynner på skole med «snobbarna» i byen og blir venn med jødiske Isak og hans overklassefamilie, som har flyktet fra Tyskland. Gjennom Isaks far får Simon nærkontakt med finkulturen, noe hans egen far setter liten pris på.  

Isak mobbes på skolen fordi han er jøde og skildringen av hvordan det var å være jøde i nøytrale, til dels nazivennlige Sverige, er et av de mest interessante aspektene ved «Simon og eiketrærne». Dessverre skal filmen innom så mye mer og konsekvensen er en mangel på fordypning, særlig i filmens andre del, som foregår etter krigen og der Simon spilles av Bill Skarsgård.  

Gammelmodig

Simon terroriserer mor og far med klassisk musikk på grammofonen. Han forelsker seg i en masochistisk jente som har overlevd Auschwitz. Begge Simons foreldre har en famlende skildret relasjon til Isaks far, som tilsynelatende er en del av familien, men samtidig ikke. Isak selv glir inn i bakgrunnen og skaffer seg både kone og barn uten at vi får vite stort om hvordan. Etter hvert får Simon vite noe om seg selv som «forklarer alt».  

Alt dette og mye mer skal vi innom ettersom åra går. Filmen føles som en påkostet 8-timers TV-serie klippet ned til to.  

«Simon og eiketrærne» er på ingen måte en kalkun, men i overkant gammelmodig. Det er som om produsentene har tenkt at her skal vi først lokke til oss dem som opplevde krigen og deres oppvoksende barnebarn. Mange av oss andre vil nok synes at filmen er både springende og teatralsk.