Er dette slutten? Publikum er et brøl fra mørket. Han så det ikke komme. Det er noen uker siden nå, julebordssesong, og han trodde han kom til å falle om der oppe i lyset. For godt. Hjertet dunket som om det ville ut. «Nå stryker jeg med, nå er det over», tenkte han. Han kom til å dø å på scenen. Og publikum vil bare ledd av ham, de ville klappet mens pulsen sakte forsvant og ble borte.

- Men jeg overlevde, sier Øivind Blunck med seig stemme.

Han har poser under øynene, flytter stolen nærmere, joggeskoene på tå under den hvite duken.

- Jeg måtte gi alt, jeg måtte ikke miste dem. Du skjønner, alt dreier seg om de første fem minuttene, det er da du setter tonen, det er da kontakten skjer.

Over vintertåka i hovedstaden sirkler heisekranene i halvmørket. Han ville møtes i hotellrestauranten, kvartalet nedenfor der soloshowet hans «Rett og slett» går, som oftest for fulle hus, kritikerrost. Etter fire tiår, ler de fortsatt av ham.

- Jeg er bedre nå. Det er ubeskjedent, kanskje, men jeg har så mye erfaring. Noen spør jo når jeg skal gi meg som komiker, det kommer stadig nye folk inn, men har du helsa...jeg føler ikke noe press.

Øivind ser ut som en gammel hund, en sånn som labber trøtt og rolig ved siden av eieren mens båndet dingler slapt imellom. Det er ti år siden han gjorde et portrettintervju, det skal bli ti år til neste gang.

- Det at du ble komiker, har det med å gjøre at du er enebarn?

- Du tenker på behovet for å bli sett og sånn?

- Ja.

- Jo, det stemmer nok for meg.

Ansiktet er mildt og rynkete, øynene blanke.

- Er du redd for at folk skal slutte å le av deg?

- Den største frykten er at jeg kommer opp på scenen og ikke husker et ord. Det er det jeg har mareritt om. Hvis folk ikke ler, blir jeg bare forbanna.

Da foreldrene døde, fant han permer med avisutklipp hjemme hos dem begge. Han visste godt at mutter´n hadde samlet, men fatter´n hadde aldri sagt et ord. Han var sånn, sa ikke så mye. Etter at de skilte seg, pleide han å få en tier av fatter´n til den store kiosken nede i Bogstadveien. Ti øre for seigmenn, en krone for melkesjokolade, det var en formue. Så satt de på gulvet i leiligheten hans, han og faren, og delte godteriet i to like store hauger og så på «Kvitt eller Dobbelt». Fatter´n sa ikke så mye, men hver søndag gikk de på ski og hver gang det kom en ny dansk soldatkomedie dro de på Frogner kino og lo sammen. Det blir en barndom av sånt. Og så, etter at faren døde, fant Øivind alle disse utklippene. Det første intervjuet i VG, revytalentet, anmeldelser fra Det norske teater, klassiske roller og så: gjennombruddet på 80-tallet, musikaler, Hege Schøyen, portrettintervjuer, ekteskap, barn. Alle disse artiklene, nøye arkivert etter dato. Fatter´n hadde samlet på livet hans.

- Han var ganske nedpå. Jeg ante ikke at han hadde samlet på noe, men...

Øivind stopper opp. Krøllene er grålige og bustete, gjør ham til både gutt og mann.

- Faen, det er litt fint.

Det er bare ham nå, i huset på Skøyen. To skilsmisser. Tre barn. Den første skilsmissen kom brått, den andre bygget seg opp over tid. Det er tre år siden ekteskapet med Guri Schanke tok slutt, da hadde de vært gift i 17 år. Hans første kone, Marit, jobbet i kantina på Det norske teater, de fikk en datter sammen. Så kom Guri inn i bildet. De fikk to gutter.

- Er det et nederlag å skille seg?

- Kanskje i ettertid. Når du skiller deg, er du så fokusert på det som må gjøres. Men det at jeg selv har opplevd det med mine foreldre...jeg vil ikke si at sånne ting går i arv, selv om bestefaren min også ble skilt. Han fikk fire barn på seks år, eller noe sånt, så da syntes kona hans det ble litt mye, tror jeg. Og ja, faktisk...faren til mormoren min skilte seg også.

Øivind ler.

Han husker foreldrene sto i gangen, den dagen de skilte seg, mellom døra inn til leiligheten og utgangsdøra. Avstanden mellom dem, denne merkelige stemningen. Hvor gammel er han? Han husker det som om det var i forrige uke, men han var bare tre og et halvt. Faren som gir ham en sølvfarget eske med grønne Faber Castell-blyanter. Den gangen var det mannen som måtte ta kofferten med strømper og underbukser, kvinnen ble i huset. Han husker lukten av blyantene.

- Da jeg selv skilte meg, gruet jeg meg til den stemningen som kommer i det du forteller det. Det henger vel igjen. Du ser blikkene, da leser du alt og så ser du kanskje at «Javel, de kan ha ant noe». Det er ingen som fanger opp så mye som gutter i 10- 12-årsalderen.

- Hva sier man til barna?

- Jeg vet ikke helt. «Hold dere fast», kanskje?

Øivind smiler skjevt, hvit skjorte under genseren.

- Jeg har jo bodd veldig lite alene. Jeg flyttet rett fra mutter'n sammen med en dame. Jeg tror jeg har bodd alene tre måneder i mitt liv. Nå har jeg gjort det i to-tre år og det går greit.

Hendene i fanget, han rynker pannen.

- Jeg har funnet ut at jeg liker meg godt alene, har bare ikke fått føle det på 40 år. Før var det ikke så mye for fraskilte gubber å finne på, du kunne sjekke om det var noe på radioen. Gikk du og tok deg en halvliter, var du fyllik.

- Savner du ikke noen å være sammen med?

- Nja. Frem til nå har jeg ikke merka det. Vi har hatt ungene like mye. Men han eldste går på skole utafor byen nå, så det har blitt mer stille i høst. Det er uvant.

- Er det rart at noen du har vært så nær, blir fremmede?

- Ja. Jeg har jo god kontakt med begge mine ekskoner, men det går automatikk i det. Du merker det ettersom du blir eldre. På en måte er det ikke mer å prate om. Det kommer du til å merke også.

- Det høres trist ut.

- Jo. Men selv de gutta du hadde superkontakt med...tida snevrer liksom inn utslagsfeltet ditt. Jeg har en jobb der jeg treffer masse folk, jeg får dosen min. Når jeg setter meg i bilen på kvelden, er jeg lykkelig. Jeg er det.

- Tror du at du gifter deg igjen?

- Nei. Eller, da må jeg finne meg en rik amerikansk millionøse, sier han og ler høyt.

- Det er ikke hovedmålet. Jeg tar en dag av gangen.

Han går turer, raske turer. Og han spiller tennis, en gang i uka. «Det er en kritisk alder dette», sier han til seg selv, «kritisk alder». Og han vil ikke si at han tar seg godt ut, men han holder seg ålreit, gjør han ikke? Jo, han synes det.

- Hvordan har du vært å leve med?

- Det var vel aldri en lik dag sånn sett. Jeg er nok...eh...det har sikkert ikke vært så veldig lett å leve med meg.

- Hvorfor ikke?

- Vet ikke åssen jeg skal forklare det. Det er lett å bli selvopptatt, det er jo det. Samtidig skal man ta vare på seg sjøl, det har jeg ikke alltid vært så flink til. Sånn i ettertid ser jeg mange ting jeg kunne gjort annerledes. Men jeg går ikke rundt og tenker på det. Jeg er ferdig med det, har gått inn i denne andre tilværelsen, jeg er i en ny epoke. Jeg kan ikke si hvordan jeg har vært å være gift med, men...

Øivind kniper leppene sammen.

- Du vet, når man er to skuespillere som er gift. Det er spesielt, det er jo ikke noen normal jobb. Du er litt i denne osteklokka når du jobber. Når den andre også er det...det kan bli mye prat om teater, sånn at det fyller hele tilværelsen. Og det synes jeg kan bli slitsomt. Jeg vil gjerne koble av fra det når jeg er hjemme.

Blikket glir over bordene, alle spiser, drikker, prater. Han har grå skjeggstubber.

- Det å stå på scene, det er egentlig unaturlig tilstand, jeg vet ikke om vi er laga for det.

Akkurat nå, på dette tidspunktet i intervjuet, bestemmer Øivind Blunck seg for å fortelle en historie om sitt møte med apekatten Julius. Den går omtrent slik: Han var i Dyreparken i Kristiansand. Dette er et par år siden nå, de var på turné. Selv om det var utenfor sesongen, ble de sluppet inn i parken på en omvisning. Omsider kom de til apeburet. Øivind gikk for øvrig i en stor brun frakk. Det er ikke sikkert det betyr noe, men sånn går i alle fall historien. Så får Julius øye på ham. Apen stirrer olmt, leter på bakken etter pinner og begynner å kaste dem mot Øivind. Deretter plukker den opp sin egen avføring og hiver det etter ham. Øivind dukker unna. Gruppa flytter seg til et annet område der de kan se apene gjennom en glassvegg. Julius hysterisk nå, han spinner rundt, slår i en plastsklie. Så tar apen løpefart og smeller inn i glasset med full tyngde. Den vil drepe ham, Julius vil drepe Øivind Blunck, ape mot ape.

- Men dette var bare en pussig iakttakelse. Jeg har lurt på om han følte konkurranse fra meg.

To servitører rydder bordet, de er nesten usynlige.

- Ble det konkurranse mellom deg og din tidligere kone også?

- Ubevisst kan det godt hende, det kan jo skje, sånn generelt.

Han reiser seg. Joggeskoene subber over gulvteppet, skjorta hans henger utafor buksa. Han stiller seg i køen til buffeen. Han ødela kneet en gang han kjørte av scenen med en nytrimma moped, rev det i filler, korsbånd, leddbånd, alt. Han fullførte nummeret, fikk en krykke fra salen, lente seg mot mikrofonstativet. «The show must go on». Etterpå, mens de bar ham ut i ambulansen, gikk Jahn Teigen på scenen og åpnet med «Bli bra igjen». Han har alltid tenkt at det var litt merkelig.

- Hvorfor halter du?

Han ser overrasket ut, stopper opp over fatet med reker.

- Halter? Jeg halter ikke. Overhodet ikke.

Sakte synker han ned i stolen igjen, smiler faderlig. Det er som om noen har lagt en av disse tjukke, hvite borddukene over ham også.

- Før hadde jeg veldig behov for å opptre i alle sammenhenger. Var det en fest, begynte jeg å synge relativt tidlig. Og jeg ga meg ikke. Det har jeg ikke behov for lenger. Tvert imot. Det ser bare dumt ut når en mann på 60 reiser seg og begynner å synge på sånne steder som dette.

- Kunne du ha sunget her før?

- Nja. Kanskje ikke så tidlig på dagen.

Etter hver forestilling ender han alene i parkeringshuset. Lyden av hans egne skritt mellom betongstolpene. Alltid dette. Han kjøper seg en kald cola på automaten, 15 kroner. Så tar han heisen ned, går der alene over den glatte asfalten, under lysstoffrørene. Det er aldri noen her på denne tiden av døgnet. Han setter seg inn i bilen, lukker døra og lener seg tilbake i setet. Stillheten er total.

- En halvtime etter forestilling er jeg fortsatt euforisk. Jeg sitter der alene i bilen og synes det er helt topp, jeg somler med vilje. Det er den beste stunden i løpet av døgnet, når jeg ennå har den lykkerusen.

- Du drar ikke ut og tar deg en øl?

- Jeg har sluttet med det. Hadde jeg vært singel for 10- 20 år siden, ville jeg nok vært mer ute. Jeg setter pris på å være hjemme og kule den nå. Det er ikke det at jeg lever en eremitt-tilværelse, jeg har bare ikke samme behovet. Før, da jeg skulle hjem og det satt noen og ventet på meg, så ville jeg gjerne ut, men nå...når jeg har alle muligheter, er det ikke så interessant lenger. Jeg kunne dratt hvor som helst, men...

På nabobordet skåler gamle damer for nok et år. Praten i lokalet er øredøvende, latteren. Han drukner i det, forsvinner.

- Jeg har forresten kjøpt meg en kaffemaskin, den holder visst i over 30000 kopper. Roger Federer reklamerer for den, og jeg spiller jo tennis, så jeg hørte på ham. Du vet, morgenene har blitt viktige for meg. Jeg leser tre aviser, Dagens Næringsliv, Finansavisen og Aftenposten. Jeg koser meg med det og så drar jeg. Jada, sier han til seg selv som om ingen andre hører på.

- Og jeg sitter og tenker at jeg skal kjøpe meg en svær sigareske, kjøpe meg noen skikkelig dragere. Det er meditasjon i det. Jeg så et program om det på TV, at du helst skal sitte alene, drikke et glass mørkt rom, gjerne i en stol som vipper litt og så sitter du og filosoferer. Nei da. Jada, gjentar han.

- Hvor går tankene når du filosoferer?

- Jeg prøver å finne en balanse i livet. Når jeg holder på med en forestilling som nå, lever jeg i en osteklokke. Som komiker må du lage nye ting hele tida, det er et press, det er vanskelig. Det viktigste for meg er å våkne om morgenen og se fram til dagen. Folk gruer seg altfor mye. Første bud er å ikke ha for mange ting å grue seg til.

- Du våkner uten noe å grue deg til?

- Ja, halvparten av uka.

- Og den andre halvparten?

- Da er det noe surr.

Det er fire år siden manageren hans døde. Øivind har ikke skaffet seg en ny. Han banker i bordet og sier det har gått bra med alle barna hans, det er ingen selvfølge, sier han, slett ingen selvfølge. Yngstemann er 14. Om noen år flytter han ut også. Da er det bare Øivind og huset.

- Jeg har så mye video av ungene, vi kjøpte det første kameraet i '82, Sony. Spesielt når de spiser graut. Jeg har over 100 timer med grautspising på alle tre.

Han ler.

- Men jeg blir alltid litt lei meg når jeg ser på det.

- Lei deg?

- Ja, jeg husker det så godt når det dukker opp. Det blir for emosjonelt. Det var greiere før da det var ett bilde fra julaften og ett fra bursdagen, men på filmen så hører du jo stemmene deres og jeg...jeg er tilbake der med en gang.

- Hva føler du når du ser det?

- Nei, at tida har gått. Det er bare det.

Øivind ser ned på bordet, bretter sammen servietten som ligger der.

- Det eneste opptaket som finnes av meg er det en onkel som har tatt. Jeg er tre eller fire år og det er 17. mai og jeg mister matroslua mi på bakken. Så står jeg der og vet ikke om jeg skal ta den opp eller ikke. Jeg står bare der og lurer.

- Tar du den opp?

- Hva?

- Tar du opp lua?

- Ja. Men nok om det.

Når applausen stilner og publikum reiser seg fra bordene og forsvinner ut i lyset fra lyktestolper, da er han bak der alene, hans lille halvtime i himmelen. Er det lørdag, har påklederen Vera lagt en monolittsjokolade på plassen hans.

- Hvorfor tror du folk er så glade i deg?

- Ja, det der ja. Det er nesten uvirkelig å glede så mange mennesker, men det er bare en halvtime etterpå at jeg føler på det. Resten av døgnet, når jeg låser meg inn hjemme, kjenner jeg ikke på det. Men jeg har hatt disse figurene, Reidar og til dels Fridtjof, du trenger sånne figurer i Norge, for å fange en generasjon, som Fleksnes og Oluf, uten sammenlikning for øvrig. Men jeg tror jeg er av de som har holdt flest forestillinger av alle.

Øivind har alltid underholdt. Da han gikk til skolen pleide han å stoppe utafor vinduer i nabolaget og synge for de andre elevenes mødre. Noen mener han har det etter bestefaren sin, han var visst en friskus, men ingen i slekta har noensinne stått på en scene. Fortsatt, når han står der oppe i lyset, kan han fange en sal med en grimase, som om lyset skrur ham på, bringer noe til liv i ham. Det har alltid vært sånn.

- Jeg blir ikke lei, jeg elsker dette. Jeg er en sånn som kunne spilt i «The mouse trap» av Agatha Christie på førtiende året om det var sånn noenlunde betalt. Ha-ha-ha! Jada, sier Øivind.

- Og jeg er spent på hva som kommer, hva som skjer med meg. Det føles så kort siden jeg fylte 50. Men alder er relativt, det er bare å være oppegående. Nå har jeg nok å gjøre framover, i alle fall. Men jeg har lyst til å synge. Det kunne jeg virkelig tenke meg, å synge mer.

Etter forestillingene, når salen er tom og kleshengerne ensomme, går han ut bakveien. Det er ingen som kjenner ham igjen. Han er som en av disse gamle bokserne, krum i nakken, stiv. 15 kroner i jakkelomma.

- Er du en følsom mann?

- Når du har stått foran publikum så lenge, så tar du inn en del vibber, du blir ganske var. Spør du kollegene mine, vil de si nei, men jeg tror nok det.

- Har du blitt mer sårbar med åra?

- I hvert fall ikke mindre. Når du er 18, rister du av deg ting mye lettere. Det er sånn det er. Det gjelder tennisspillere også, kraften i serven er bedre når du er ung. Og soldater. Det er egentlig utrolig hva jeg tålte i gamle dager. Jeg blir ikke mer hardhudet med åra, sier han og stopper opp.

Hendene er fulle av arr etter en sketsj som gikk galt for mange år siden, andregrads forbrenning.

- De fleste sier jeg likner på mora mi. Hun var veldig utadvendt, det har jeg fra henne. Faren min var reservert, han stoppa ikke for å småprate for å si det sånn. Jeg har begge deler. Men, sier han:

- Etter hvert ser jeg at jeg likner mer og mer på fatter'n.

Det er et annet minne han har fra han var liten: Da bestefaren hans ble gammel, bodde han alene inne på det minste rommet på Øvre Grefsen gård. Det var bøker langs veggene, lett å fyre og kort vei til toalettet ute i gangen. Han holdt seg der, den gamle mannen. På sine eldre dager ble han kalt inn til repetisjonsøvelse i militæret, Dagbladet intervjuet ham, det finnes et avisutklipp et sted. «Jeg drar gjerne ut», sa han til avisa, «Hvis jeg får maskingevær på rullestolen og en rakett i rumpa». Øivind går mot skyvedørene. Hjemme står fortsatt bestefars gamle sukkerskål på bordet.esa@dagbladet.no