ANMELDELSE: Det går hett for seg i debutboka til 68 år gamle Åshild Thune.

Om romanen trekker veksler på forfatterens erfaring som familieterapeut og sexologisk rådgiver er usikkert, men historien er utvilsomt blant de mer originale denne høsten.

Hyppig onani

Hovedpersonene er Maud og hennes ville og vulgære billedhuggerektemann: «Andreas Frank, mager, full av spenninger i kroppen og med en mauring i hodet som knapt lot seg stanse av hyppig onani.»

Ekteskapet er ikke lykkelig, men Andreas' grovheter og krav om sex dempes noe da han får en ny modell, og går i gang med skulpturen «Kvinnen som nesten ikke er.»

Fortellingen formidles av flere. I tillegg til Maud, Andreas og den stumme modellen Linda, gis en kunstnernabo og foreldrene til Maud, stemme. Mellom foreldrene står Mauds onkel, krøplingen og geniet Simon, som nærer forbudte følelser for niesen. Han forgudes av kvinnene, men er ikke så dydig som han framstår. Et nonnestyrt pensjonat er hans arena.

Egenart

Historiene er dramatiske, rare og såre livsberetninger. Tonen er uhøytidelig og uttrykket er gjennomarbeidet, selv om noe språklig rusk sniker seg inn utover i romanen. Både situasjoner og personer er skrudde nok, har egenart nok, til at debuten er interessant. Avslutningsvis illustrert med et sitat som antakelig ikke oppleves som en velkjent morgen-skildring:

«På brede føtter gikk Maud bort til Andreas Frank og dyttet ham over på siden. Snorkingen hans stoppet mens han vrengte et halvt øye mot henne. Hun satte tåballen mot kinnet hans, han smilte, siklende som et spedbarn, hun løftet det ene brystet sitt og veide det i hånda, trakk foten til seg og gikk inn på kjøkkenet.»