ALBUM: Fra 1994 til 2005 var Brad Mehldau Trio hovedutfordrer til Keith Jarretts «Standards»-trio om rollen som jazzens ledende band i det klassiske formatet. Mellom 1996 og 2001 utga Mehldau (piano), Larry Grenadier, (kontrabass) og Jorge Rossy (trommer) fem album under fellestittelen «The Art of the Trio», to av dem klubbopptak fra The Village Vanguard i New York, og de er nå samlet i boksen «Recordings: 1996 — 2001» sammen med bonusplata «Additional Recordings: 1997 — 2001».

HER er trioen nok en gang lydfestet på The Vanguard, og opptakene er tidligere ikke utgitt.

Det gjør dem på sett og vis til boksens mest interessante del, men i sterk konkurranse med The Bad Plus-pianist Ethan Iversons aldeles strålende essay/analyse/intervju i tekstheftet.

Bedre ordledsagelse til en fabelaktig trios fabelaktige samspill finner du knapt, så her er en god kandidat til byttelappene og gavekortenes gleder for den som ikke måtte ha Mehldau-trioens kunst i hylla fra før av.

I ET samarbeid som startet på begynnelsen av 1990-tallet fant den argentinske bandoneonisten Dino Saluzzi og den tyske cellisten Anja Lechner sin felles egenstemme for fullt med 2010-mesterverket «El Encuentro», et album med fire Saluzzi-komposisjoner der også Dinos bror Felix Saluzzi (klarinett, saksofon) og det nederlandske Metropole Orkest deltar.

Med denne høstens «Navidad de los Andes» fortsetter Saluzzi-brødrene og Lechner ferden i rendyrket trioformat, og framstår om mulig med enda mer mystisk og melankolsk billedskapende kraft i en tettvevd, uforstyrrelig musisering inspirert av det mektige, myteomspunne Andes-landskapet.

Komposisjonene er hovedsakelig Dino Saluzzis, og slik trioen formidler dem, er skillelinjene mellom det noterte og improviserte så godt som utvisket i et kammerspill som i sin frihet er «jazzinformert», og i sin distinkthet og instrumentale klangfylde like «klassiskinformert» som noen annen kammertrios. «Navidad de los Andes» er musikalsk fortellerkunst der melodilinjenes folkeeventyrlige enkelhet foredles med mesterklo og uforferdet oppdagertrang, og som med folkeeventyrene er dette musikk som langt fra røper alle sine hemmeligheter ved det første møtet.

EN annen cellist som i likhet med Anja Lechner nekter å la seg sjangerbegrense er Yo-Yo Ma. Med «The Goat Rodeo Sessions» - «goat rodeo» betyr mer eller mindre fullkomment uhåndterlig kaos - er den klassiske virtuosen tilbake i bluegrassland sammen med tungvekterne Edgar Meyer (kontrabassist og tidvis pianist), Stuart Duncan (en av Nashvilles store felespillere) og Chris Thile (mandolinspiller, kjent fra Nickel Creek og Punch Brothers).

Sånt blir det, akkurat som hos Lechner/Saluzziene, uforliknelig musikk av.

Meyer, Duncan og Thile har skrevet låtene sammen, Thile gjør to vokalduetter med Aoife O'Donovan (Crooked Still) og Steven Epstein har produsert denne oppfølgeren til Yo-Yo Mas «Songs of Joy and Peace» som cellisten lagde sammen med Meyer og Thile for et par år siden.

Selv om initiativet også denne gang er Mas, inntar han, som den ikke-improviserende i bandet, ofte en mørkfargeleggende bakgrunnsrolle i musiseringen.

Duncan og Thile ivaretar kvartettens lysere og melodidrivende oppgaver, men misforstå rett: Det er stadig fire hjul på denne vogna, og der den spinner, duver og skrangler av gårde, skjer det med så mye gnist og glede at det bare er å fryde seg uhemmet over å få være passasjer på turen.