At amerikanerne først og fremst betraktet statsminister Nouri al-Maliki som sjiamuslim, beseglet Iraks skjebne.

Tips oss 2400
OPPTØYER: «Stadig flere irakiske sunnimuslimer krever selvstyre etter kurdisk modell. Flere hundre mennesker ble drept i bombeangrep i Bagdad i desember,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Karim Kadim/AP/Scanpix

OPPTØYER: «Stadig flere irakiske sunnimuslimer krever selvstyre etter kurdisk modell. Flere hundre mennesker ble drept i bombeangrep i Bagdad i desember,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Karim Kadim/AP/Scanpix

Bare uker etter at USA fullførte tilbaketrekningen fra Irak er landet i kaos. Statsminister Nouri al-Maliki bruker landets rettssystem til å gå løs på politiske motstandere, mens stadig flere irakiske sunnimuslimer krever selvstyre etter kurdisk modell. Flere hundre mennesker ble drept i bombeangrep i Bagdad i desember.

Burde vi være overrasket? Sannheten er at sykdomstegnene i irakisk politikk har vært synlige helt siden Maliki dannet sin andre regjering i desember 2010. De var enda mer tydelige da Maliki nylig besøkte Washington for å markere den amerikanske tilbaketrekningen. Den irakiske delegasjonen besto primært av sjiamuslimske islamister og kurdere, med bare symbolsk representasjon av sunnimuslimer og teknokrater. Det sekulære Iraqiyya-partiet som vant flest stemmer i parlamentsvalget i mars 2010 var ikke representert i det hele tatt.

Amerikanerne så imidlertid ikke ut til å bekymre seg. Grunnen til at Obama-administrasjonen ikke registrerte ubalansen i den irakiske delegasjon har å gjøre med den kanskje viktigste faktoren som påvirket Irakkrigen: Hvordan amerikanerne tenkte om Irak og irakerne.

På 1990-tallet var amerikansk tenkning om Irak fokusert på ideen om en arabisk-kurdisk føderasjon. Selv om man anerkjente eksistensen av sekteriske konflikter blant araberne, altså mellom sunnimuslimer og sjiamuslimer, så fikk ikke dette noen innvirkning på hvilken framtidig statsmodell man anbefalte. Dette var også i harmoni med hva irakiske eksilpolitikere selv ga uttrykk for: Kurderne var fokusert på autonomi for seg selv, mens både sjiamuslimer og sunnimuslimer var enige om at resten av Irak skulle ha en sentralisert statsstruktur.

Det viktige skiftet i amerikansk tenkning om Irak kom i 2002 da Bush-administrasjonen forberedte invasjonen. På konferanser med irakiske opposisjonelle gikk amerikanerne inn for at et demokratisk Irak skulle være basert på proporsjonal representasjon av de ulike etniske og sekteriske gruppene i landet. Man fokuserte ikke lenger bare på hovedskillet mellom arabere og kurdere, men begynte i tillegg å snakke om egne kvoter for sunnimuslimer og sjiamuslimer.

Denne tenkemåten fikk implikasjoner etter krigen startet i 2003. Da Paul Bremer satte sammen den første politiske institusjonen i det nye Irak, det såkalte styringsrådet, var kravet om etnosekterisk proporsjonalitet det styrende prinsippet. En treenighet av kurdere, sjiamuslimer og sunnimuslimer ble grunnpilaren i det nye Irak, og det ble lagt større vekt på å oppfylle kvotene for de enkelte gruppene enn å finne dyktige politikere. Irakere som hadde betraktet seg selv først og fremst som sekularister og nasjonalister ble plutselig fremmedelementer i amerikanernes tenkning.

Mange irakere valgte etter hvert å protestere mot denne nye måten å kategorisere på. Etter at etnosekteriske eliter hadde dominert den grunnlovsgivende forsamlingen i 2005 og ført landet inn i borgerkrigsliknende tilstander i 2006-2007, opplevde Irak en nasjonalistisk gjenoppblomstring i 2009, ikke minst takket være økende kritikk mot den hastverkspregede grunnloven. Dette var rammen som gjorde det mulig for statsminister Nouri al-Maliki å framstå som en nasjonal leder ved lokalvalgene i 2009. Hans brakseier i sjiamuslimske deler av landet skapte respekt også blant sunnimuslimer. Flere sunnimuslimske ledere begynte forhandlinger med Maliki med tanke på mulig framtidig valgsamarbeid.

I mai 2009, like etter at Barack Obama kom til makten i USA, var det krisemøte i Teheran for sjiamuslimske grupper som hadde blitt marginalisert gjennom Malikis nasjonalistiske triumf i lokalvalgene. De ble enige om en strategi som skulle gjenopprette en sjiamuslimsk sekterisk allianse der Maliki også skulle presses inn. Det var enighet om at det beste virkemiddelet var å fokusere på utrenskning av medlemmer av det forrige regimet (de-Baathifisering) som kampsak.

Obama og visepresident Joe Biden var imidlertid blinde for det som utspilte seg. De registrerte simpelthen ikke at det som pågikk var en intens drakamp internt blant sjiamuslimene, mellom grupper med en sekterisk orientering (inkludert sadristene) og nasjonalister (Maliki). I beste Bremer-ånd tenkte man i stedet fremdeles på en treenighet av kurdere, sjiamuslimer og sunnimuslimer. På denne måten bidro amerikanerne til å sementere de sekteriske frontene i stedet for å stimulere de gryende tendensene til tverrsekterisk samarbeid på en nasjonalistisk plattform. Obama-administrasjonen var passive tilskuere til at Saudi-Arabia spolerte Malikis alliansebyggingsprosjekter og at Iran brakte de-Baathifisering tilbake på den politiske dagsordenen.

Som en følge av at et mer sekterisk politisk klima gjorde Maliki et dårligere valg enn forventet i mars 2010. For å sikre seg sin andre periode som statsminister brukte han flere skitne knep inkludert et forsøk på å presse de irakiske domstolene til å manipulere valgresultatet. Til slutt valgte han å vende seg til de andre sjiamuslimene for å sikre seg statsministerjobben ved at en felles sjiamuslimsk front ble gjenopprettet.

På den måten ga Maliki opp mye av det nasjonalistiske tankegodset han hadde prøvd å selge til velgerne i lokalvalgene i 2009. Men Obama-administrasjonen øynet ikke den store forskjellen på de to versjonene av Maliki. For dem var han først og fremst en sjiamuslim. Amerikanerne overså totalt det potensialet som eksisterte for en koalisjon mellom Maliki og det sekulære Iraqiyya-partiet som kunne skapt en styringsdyktig regjering for det arabisktalende Irak og latt kurderne fokusere på å videreutvikle sitt eget selvstyre. I stedet ga amerikanerne i desember 2010 sin støtte til en bredt anlagt samlingsregjering der absolutt alle partiene som hadde vunnet seter i nasjonalforsamlingen var representert.

Det er Malikis avhengighet av andre sjiamuslimer i regjeringen som er hovedårsaken til at han aldri kunne tilby USA det mange amerikanske militærstrateger hadde ønsket seg i form av et forlenget militært nærvær i Irak. Regjeringen hans er simpelthen så stor og svak at den er ute av stand til å ignorere regionale krefter og sette Irak først på dagsordenen. Pro-iranske grupper som sadristene fortsetter å dominere fordi resten av regjeringen ikke har noen felles agenda og lagånd. De fleste sekularister og sunnimuslimer føler seg fremmedgjort og de få som fremdeles deltar aktivt i regjeringsmøtene er for rene gallionsfigurer å regne. Det var disse Maliki brakte med seg til Washington for å bidra til Obama-administrasjonens feiring av avslutningen av Irakkrigen.

Amerikanernes tendens til å betrakte Maliki som en sjiamuslim og ikke som en irakisk araber gjorde at de overså muligheter som en gang eksisterte i Irak, men som nå er historie. På grunn av sin egen tenkemåte etterlater amerikanerne et Irak som minner mer om den prekære situasjonen i 2006 enn den optimistiske ånden som hersket tidlig i 2009.

Kronikken er basert på en artikkel opprinnelig publisert i The New York Times.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør