- Jeg var døden nær. Legene ga meg rett og slett beskjed om at jeg måtte begynne å forberede «saker og ting».

Himmelen over Evje i Aust-Agder har vært gnien med snøen så langt i år, men nå har den bestemt seg for et realt skippertak for å sikre julestemningen.

I løpet av få timer farger rause flak både bakken, grantrærne og hustakene i hvitt. For bare åtte år siden skulle det imidlertid mer til enn et kraftig snøfall for å gjøre utsikten lysere for Carl Tønnes Svanes (35).

En annen hverdag

230 kilo, sosial angst, ingen venner, et hurtig voksende hjerte, mobbeoffer og en tilværelse i nærmest total isolasjon i ei lita leilighet hverdagen den gang.

- Jeg var ikke engang i stand til å tørke meg bak ved egen hjelp. Kunne det kalles et liv? spør Tønnes, før han straks svarer på eget spørsmål:
- Nei.

Snøen fortsetter å lave ned. Tønnes glider jakka godt opp i halsen, og småløper bortover skogsstien. Mot kona Kathrin Victoria Svanes (31), mot en god omfavnelse og en varm klem.

- Og nå kommer et kyss, min kjære fru!

Lovnaden følges opp. Av kyss etter kyss — med lidenskap et nyforelsket tenåringspar verdig.

- Om noen hadde banket på døra mi for ti år siden og fortalt at jeg i dag skulle være lykkelig gift, ha fast jobb som treningsveileder — og ha ei normal vekt, ville jeg ledd rått. Jeg ville ikke trodd på vedkommende et eneste sekund, sier han.

Han kikker på Kathrin, og sniker seg til nok et kyss.

- Heller ikke jeg kunne noensinne forestille meg at livet ville snu så radikalt. Aldri i verden, sier hun.

Vi spoler flerfoldige kilo tilbake i tid. Til tiden hvor Tønnes liv leves bak fire vegger i ei lita leilighet. Mora den eneste han har kontakt med.

Men de snakker sjelden sammen annet enn gjennom døra når hun låser seg inn hos han, og kommer opp i andre etasje for å levere mat til sønnen.

Tønnes kan formelig høre at skrittene blir tynge, og mer bekymrede for hver dag. Tønnes orker ikke engang å slippe henne inn. Han vil ikke se noen, ikke snakke med noen.

Billige kioskrester

De eneste gangene han drister seg ut av huset er seint på kveldene — for å hente pølsene, burgerne, bollene og bagettene innehaveren av kiosken i nabolaget ikke har fått solgt i løpet av dagen.

De kalde restene får Tønnes kjøpt for en billig penge, og maten bæres hjem i store plastposer og blir fortært i løpet av natta.

- En gang motet jeg meg opp for å gå tur med hunden. Jeg var så stor at jeg omtrent ikke hadde klær, bare en slags uformelig kjortel. Jeg gikk da forbi bygdas lokale rånere, som sto med bilene sine på rekke og rad på parkeringsplassen. Idet jeg passerte satte de på Ole Ivars, og «Nei, så tjukk du har blitt» dundret ut av høyttalerne.

- Det var siste gang jeg luftet hunden.

Kanskje akkurat samtidig som Tønnes rømmer fra de spydige tonene, sitter ei ung jente på pikerommet sør i Danmark. Heller ikke hun klarer å ha kontakt med andre mennesker. Hennes eneste selskap er maten.

- Jeg har vært overvektig hele livet. Da jeg gikk på barneskolen var jeg både dobbelt så tykk og dobbelt så høy som de andre. Som 14-åring veide jeg hele 140 kilo.

Også Tønnes begynte å legge på seg tidlig, fra han var sju år begynte vektnåla nærmest å løpe løpsk. Da han var 16 veide han 180 kilo, og deretter snek stadig ytterligere kilo seg på.

Badevekta var ubrukelig. For å veie seg var han nødt til å oppsøke en veistasjon i bil. Først måtte bilen kjøres på vekta, så måtte Tønnes gå ut, deretter kunne vekta regnes ut. På det meste måtte han sette to streker under 230 kilo.

- I barndommen var jeg egentlig ganske aktiv, og jeg tenkte aldri på at jeg var så fryktelig stor. Oppvåkningen kom først da jeg skulle på sesjon.

Vendepunkt på sesjonen

Mens de andre gutta i klassen forsøkte å finne opp alskens lidelser for å slippe unna militær-tjenesten, var det unødvendig for Tønnes å tenke på utveier.

- Da legen skulle måle blodtrykket var overarmen for tykk til at apparatet gikk rundt. De måtte faktisk bruke en blodtrykksmåler som normalt festes til låret. I

det tallenes klare tale kom opp på displayet ble legenes ansikt alvorlig.

- Jeg fikk beskjed om at jeg måtte rett på sykehus. Selv om de var bare 250 meter dit nektet de å la meg gå. Jeg måtte fraktes til døra i ambulanse, og videre inn på båre.

Denne episoden satte en støkk i Tønnes, og han bestemte seg for å gå ned i vekt. Og han lyktes ei stund. For snart var kiloene igjen på plass på kroppen, og de hadde tatt med seg enda flere på turen.

- Mamma var veldig redd for meg, og hadde det så fælt mens jeg lå innelåst i leiligheta mi og nektet å forholde meg til utenomverden. En dag leste hun en artikkel om livsstilsklinikken Ebeltoft i Danmark, og vi ble etter hvert enige om at jeg skulle reise dit.

- Strutser i magen

Oppholdet ga Tønnes både en ny livsstil, og spiren til det som seinere skulle bli et helt nytt liv.

- Den første gangen vi møttes var det ikke sommerfugler i magen min — men strutser.

Tønnes forteller om første gangen han traff Kathrin, som også var innlagt på Ebeltoft. Følelsene var gjensidige, men ingen våget å ta første skritt.

- Jeg var 27 år, men hadde aldri engang holdt ei jente i hånda. Egentlig hadde jeg faktisk knapt snakket med ei jente. Og jeg var livredd, sier Tønnes.

Like vettskremt var Kathrin. Heller ikke hun hadde noensinne nærmet seg det motsatte kjønn.

- Vi var faktisk nødt å få hjelp fra noen venner. De arrangerte fest, og beordret oss til å komme, sier Kathrin.

Få timer seinere var paret som limt fast til hverandre.

- Vi visste så lite om hvordan slike ting foregår, så dagen etter festen måtte vi spørre de samme vennene om vi nå var kjærester.

Da Tønnes hadde gått ned 100 kilo flyttet han tilbake til Norge. Han startet på lærerhøgskolen, og forsøkte å følge trenings- og kostholdsrådene han hadde lært på Ebeltoft.

Savnet Kathrin

Men ting skled kjapt ut, kiloene kom også denne gang fort tilbake. I tillegg var savnet etter Kathrin i Danmark stort.

- Ved en tilfeldighet fikk jeg tilbud om en slankeoperasjon. Legene ønsket å teste ut gastrisk bypass med oppfølging fra Evjeklinikken, og ville prøve på en som hadde gått mye ned i vekt og deretter opp igjen.

Da hadde han allerede rukket å fri til Kathrin.

- Og jeg trengte ikke lang tid på å svare!

Da paret giftet seg i 2005 veide de til sammen over 400 kilo.

- Tønnes ville jo ikke bo i Danmark, så det ble til at jeg flyttet hit til han i stedet, sier Katrin, mens hun vasser i de ferske snøfonnene langs veien.
- Jeg misliker virkelig klimaet her, men det får jeg nå bare leve med.

Da Kathrin flyttet til Evje begynte effekten av Tønnes sin slankeoperasjon virkelig å synes. Selv fikk hun liten drahjelp til å fortsette vektnedgangen.

- Så mens Tønnes raste ned i vekt, så gikk jeg selv opp. Det var en stor psykisk belastning, husker Kathrin.

Veier like over 100 kilo

I 2007 viste vekta 180 kilo for Kathrin, og også hun fikk tilbud om operasjon.

I dag ligger Tønnes på like over 100 kilo, mens Kathrin er noen få kilo mer.

- En operasjon er imidlertid ikke bare en dans på roser. Selv må jeg spise dobbelt så ofte som før og i større grad passe på hva jeg putter i meg av mat. For store mengder og feil type mat gjør oss rett og slett fysisk dårlig, sier Tønnes.

- Det viktigste er uansett at det fungerer.

Kathrin tar hånda til ektemannen. Klemmer hardt.

- Men vi har hverandre. Og vi kjemper sammen.