Lyden av en lighter, så knitringen i tobakken. Han trekker det ned.

- Siste dagen, siste dagen, siste dagen.

Kurt Nilsen er under bakken. Han messer for seg selv, svart skjorte, svart vest, svart slips. Juleturneen er ved veis ende. Siste dagen. 32 konserter på 31 dager, 11 utsolgte på rad i Bergen, Norge elsker fortsatt sin første «Idol»-vinner. Han har søvn i øynene.

- Jeg har kutta ned på røykinga, fra 30 til 10 om dagen. Og jeg går ikke på fylla lenger. Jeg ga klar beskjed til bandet første dagen: Her blir det ingen vill festing. Jeg har tre barn, jeg har mye å gjøre, det er jul. Egentlig har jeg aldri tenkt over at det går an å gjøre det sånn, at jeg kan sette meg i bilen og kjøre hjem etter konsert. «Blir du med på et lite glass? Nei takk.»

Kurt åpner kjøleskapet i garderoben, river ut ei flaske vann og tømmer den.

- Men jeg klarer ikke sove lenger. Når jeg kommer hjem, blir jeg bare liggende i senga. Du vet, jeg er ikke vant til å være edru etter jobb.

I skyggen av sosialboligene, hans eget, lille kongerike, der mora kommer ut når sola går ned og spør om han ikke skal spise noe i dag, der ligger Kurt Nilsens barndom. Far kjører lastebil. Skilsmissebarn, 12. etasje. Dette er den tida der vennene begynner å sniffe lim, de er høye som syv fjell og han er på løkka med Alex Valencia, som en dag skal bli en ganske ålreit fotballspiller. Det er noen av dem som overlever. En vinter ruller de en gigantisk snøball, dytter den inn i heisen og opp på taket av blokka. Kongen av gata. De skyver snøballen utfor kanten. Den stuper mot avgrunnen, sneier en gammel dame langt der nede. Livets tilfeldigheter.

- Har du vært redd for å bli en fraværende far selv?

- Nei, jeg bestemte meg tidlig for det, at jeg skal holde barna mine tett. Det betyr mye for meg, ikke at det ikke gjorde det for faren min, men det var en annen tid, det var midt i skilsmissegalskapen.

- Hvor gammel var du da de skilte seg?

- Fem år. Jeg husker det som om det var i går.

- Hva husker du?

- Alt. Alt det du egentlig ikke skal oppleve. Det har jeg sørget for at ingen av mine skal få gå igjennom. En liten lærdom. Krøkes tidlig.

Da han gikk fra mora til sine to eldste barn, bodde hun hjemme hos ham i åtte måneder etterpå, de ville gi barna en myk overgang. Han stumper røyken, drikker mer vann, leter etter et nytt samtaletema langs de hvite veggene.

I salen over er lysekrona i taket tent, hundrevis av stoler står tomme og venter, det lukter søtt av gammel alkohol. Kurt er en av landets mest suksessrike artister; i ei tid der platemarkedet kollapser, fortsetter han å selge. Han har bygget en spesialdesignet gitarhytte på Hardangervidda.

- Men jeg er en enkel mann fra enkle kår. Bremsene er på. Jeg kjøper fortsatt det billigste kneippbrødet, aldri brød til 35 kroner. Jeg unner meg et par ting som folk misunner meg, jeg kjøper meg en fin forsterker, der bruker jeg gjerne ti lapper ekstra, men jeg er ikke motebevisst, jeg spiser ikke sushi til lunsj. Man må spare på de pengene som er, det er fem stykker det skal brukes på.

- Henger det igjen fra oppveksten?

- Ja, du skal blø for det. Du skal merke at du har jobbet. Ungene mine har arbeidsoppgaver. Hvis du ikke gjør en dritt, blir det ikke folk av deg, det lærte faren min meg. Vi har aldri vært rike. Og det er greit. Jeg er fornøyd med livet som det er.

- Men du er rik nå?

- Nei.

Han tørker håndflatene på den svarte jeansen. Det henger en klokke over speilet på veggen.

- Jeg har alt, sånn sett er jeg rik, men penger kommer og penger går. Jo mer du tjener, jo mer utgifter får du.

- Var det et kick da du begynte å tjene store penger?

- Ja, jeg kom hjem med ny bil til Kristin en morgen. «Gratulerer med dagen». Jeg svei av noen lapper der. Jævlig unødvendig når jeg tenker på det nå, sier han og ler så han hikster.

- Jeg reiste mye, kjøpte en del klær og sånt, men jeg prøvde å spare, bygge hytte, den slags. Jeg vet hvor jeg kommer fra, jeg roter det ikke vekk.

Han giftet seg i 2006, Gamle Åsane kirke. Kristin Halvorsen, de traff hverandre i Torggata i Oslo. Han var pratesjuk, hun ganske uinteressert. «Idol»-stjernen og barnehageassistenten fra Sørum. Nå bor de på Ytre Arna, en liten kilometer fra eksdama.

- Kona mi er fantastisk flink. Det er utfordrende å være gift med meg, det er jeg ganske sikker på. Jeg legger alt i hendene hennes, men det er en del av ekteskapet, hun er bare... Det er ingenting som slår henne.

Han retter på håret, noen kommer med en kaffekopp.

- Jeg har jo barna mine uansett om jeg er borte eller ikke, men da tar hun over og gjør den oppgaven, hun er kompis med mine to eldste, og det er veldig fint familiemessig.

Kurt smiler. Han har to barn fra et tidligere forhold, sammen med Kristin har han en sønn på fem.

- Hun har valgt en vanskelig sti, men hun har vokst med oppgaven. Det var nok ikke så lett i starten da jeg plutselig stakk av i tre måneder og bare var hjemme i helgene. Men du venner deg til det, det er litt som å være sammen en som jobber i Nordsjøen. Hun gjør sitt beste, og jeg er lykkeligere enn noen gang.

- Endrer det noe å gifte seg?

- Nei. Det som er mitt er ditt. Og omvendt. Så fortsetter vi med hverdag. Men du føler deg tryggere, det gjør du.

Første gangen han ble far, var han bare 17. Ifølge Kurt en passende anledning til å bli voksen.

- Jeg har blitt en bedre og bedre far. Ting tar tid. Du er aldri en fantastisk far når du er 18-19, men jeg ville aldri vært det foruten. Jeg har lært meg å leve med oppgaven. Selv om det har vært mye turbulens fordi jeg har blitt den jeg har blitt, så har jeg klart å justere det inn, på en måte.

Han ser på lyspærene som går som en glorie rundt speilet.

- Jeg har hatt sterke damer i mitt liv og de har vært ekstremt flinke. Jeg har vært en veldig god pappa når jeg har vært der. Men når jeg ikke er der, så er jeg ikke der.

- Ligner barna dine deg?

- Nei.

- Og det er du glad for?

- Ja. Men...

Han drar på det.

- Altså, du skal aldri oppfordre ungene dine til å gjøre faenskap, men når de sitter inne foran tv-en åtte timer i strekk, da blir jeg litt sånn: «Gå ut og stjel et eple, knus en rute, kom deg ut og gjør noe».

Da datteren på 15 ville ha limousin med venninnene til juleballet, satte far foten ned.

- Jeg sa bare: «Det skjer ikke, og jeg gidder ikke forklare hvorfor det er helt hull i hodet». Jeg kjørte henne ned selv. Hun er fra Arna, ikke fra Bærum. Det er forskjell på folk, og det er godt.

Han går på do, kommer ut og strammer beltet. Om en time kommer de andre musikerne ned fra hotellrommene. Siste dagen. Kurt ser seg i speilet. Han er slankere enn han har vært de siste åra.

- Jeg er 1,72 høy, da skal du veie 74 kilo, jeg er nok godt over det fortsatt. Ti kilo for mye.

- Er du på slankekur?

- Jeg går beinhardt ut, men så faller jeg på trynet hver gang. Jeg har sånn jojovekt. Er skikkelig gira, kjøper meg nye joggesko, skal virkelig komme meg på trening, men så dabber det av. Jeg klarer ikke ha rutiner i hverdagen. Sånn har det vært siden «Idol»: «Kast alt du har i hendene, vi skal på tur». Jeg kan stå og bygge ei hytte, slenge over noe presenning og bare stikke. Men jeg har blitt flinkere på hva jeg hiver i meg, det skal jeg fortsette med. Jeg tenker ikke på hva jeg veier, jeg går opp og ned og kommer sikkert til å gå opp igjen.

Han tenner en røyk, sier han har begynt å ta armhevinger.

- Du har blitt sunnere?

- Ja, hvis ikke, forstår jeg ingenting. Jeg liker ikke snop, men jeg er en matmons. Jeg elsker det - nyansene i smaker, opplevelsene. Jeg drikker alltid vann for å rense ganen før en ny rett. Jeg er glad i mat, for å si det enkelt.

En av disse turnédagene i Bergen, brøt han sine egne prinsipper og dro på fylla. Dagen etter dunket angsten i ham. Han dro ned til scenen klokka ni om morgenen og varmet opp aleine hele dagen. Forestillinga startet sju om kvelden.

- Jeg er nødt til å ta det seriøst. Når jeg står der oppe foran mikrofonen, er jeg alene.

Han trekker på de tette skuldrene.

- Det er vel en naturlig greie. Jeg ble drittlei til slutt. Festinga er ikke like gøy som da du var 18, jeg tåler ikke å drikke lenger, jeg blir så dårlig. Men det har vært perioder der det har gått hardt for seg, turneen i 2005. Den gangen var det fortsatt «Idol»-hysteri, klubbscener, bussreising, det ble mye.

- Hvor hardt festet du?

- Jeg kom igjennom. Er det et svar? spør han og ler.

- Du ryktes å ha et voldsomt temperament også?

- Ja vel. Jeg blir forbanna. Hvis jeg føler meg urettferdig behandlet, hvis jeg har et poeng noen ikke vil høre på, eller jeg blir oppfattet feil. Da...

- Da dukker gutten fra 12. etasje opp?

- Ja, jeg blir illsint. Men det går fort over. Jeg er ingen urimelig mann.

Han peker på bordet der det står blomster og kort, tomme glass, en kassettspiller.

- De tre vinflaskene der, de har stått der i elleve dager.

Siste dagen. Det hender han treffer på noen av gutta fra barndommens høyblokker, de går forbi som om de ikke kjenner ham. En del er allerede døde. Men noen klarte seg. Hvorfor ham? En dag, da han var liten, og gikk ned trappene fra 12. etasje, hørte han den fantastiske klangen i oppgangen. Han sto der alene i høyblokka og sang.•esa@dagbladet.no