- Vi er veldig flinke til å ta vare på potensielle tapere i dag. Men vi er elendige på å skape vinnere. Konkurranse er blitt et fyord. Og det er synd.

Monsen stryker seg over den markerte haken.

- Veldig synd.

Hvor pokker blir det av snøen?

Vi har kjørt i godt over en halvtime sørøstover fra Askim, og er et sted inne i de dype skogene, helt inne mot svenskegrensen. Monsen hever blikket mot skyene som driver seigt over den grå himmelen. De er mørke og tunge, og bærer løfte om...mer regn. Det nærmer seg jul, men julestemningen finnes ikke her. Akkurat det plager neppe Monsen. Det er mange tiår siden han drømte om en hvit jul, hvis han noen gang har gjort det. En hvit vinter, derimot, drømmer han stadig om. At det ble tradisjonell familiejul i år skyldes utvilsomt et kompromiss, Monsen er lykkeligst når han kan «feire» jul ved et bål i ødemarka, der snøen på grangreinene ikke er av bomull, og glitteret på bakken er skapt av milliarder av snøkrystaller. Han har gjort det mange ganger, stukket til skogs noen dager før jul, kommet tilbake i begynnelsen av påfølgende år. Men nå glitrer altså snøen med sitt fravær. Det uroer Monsen mer enn bare litt, for hans nye store lidenskap er å konkurrere i hundekjøring, og for å hevde seg der må man trene mye. På snø. Så hvor pokker blir det av vinteren? Og hvor blir det av hundene? De skulle da vært her nå, slik at vi kunne få tatt bilder av Monsen sammen med dem.

Monsen stopper opp, lytter. Så smiler han. Og der, rundt en sving lenger inne i skogen, kommer de til syne: tolv, tretten, fjorten, femten hunder på rekke og rad, foran en hjelpetrener som står i en vogn. Med hjul.

- Det kommer nok snø snart, sier han. - Hvis ikke må jeg reise for å finne den.

I morgen, på årets aller første dag, like etter at statsministeren har delt sitt oppriktige ønske om at 2012 blir et bedre år enn 2011, skal Monsen igjen tre inn i de tusen hjem. Da starter andre sesong av serien «Ingen grenser», der Monsen leder en ekspedisjon bestående av folk med ulike fysiske funksjonshemninger på tur i den norske villmarka. Første sesong hadde et snitt på en million seere, det er ingen grunn til å tro at det blir færre denne gangen. Hvorfor det er så populært?

- Det er enkelt: Serien forteller oss at alt er mulig. At det er vi sjøl som setter grenser, og at vi gjennom samarbeid og gjensidig respekt kan mestre hindringer som ved første øyekast virker fullstendig umulige, sier han og legger syrlig til:

- Suksessen skyldes også en annen ting. Jeg er hellig overbevist om at folk har et behov for å se ekte saker, i stedet for enda en hjernedød realityserie hvor sex, intriger og utstemming er de viktigste ingrediensene. «Ingen grenser» er antitesen til alt det søppelet.

- Men mye er regissert også her?

- Det er klart. Når vi legger opp ruta tenker vi dramaturgi. Forrige gang visste vi at vi høyst sannsynlig ville få skikkelig møkkavær oppe i høyfjellet. Og det fikk vi. Det er også viktig at deltakerne ikke blir for like.

- Hvor har utfordringen ligget for deg?

- Når jeg er alene kan jeg være nådeløs. Jeg kjenner mine egne grenser og kan presse meg uten å ta hensyn. Nå må jeg kjenne på smerteterskelen til et helt lag, elleve stykker som er ganske forskjellige, både når det gjelder evner og personlighet. Som ekspedisjonsleder har jeg vært nødt til å ha på-knappen på hele tiden. Fra seks om morgenen til elleve om kvelden. I tretti dager.

- Dette harmonerer dårlig med bildet av einstøingen som har gått Canada på tvers og Norge på langs uten annet selskap enn bikkjer og en og annen innpåsliten grizzlybjørn?

- Ja, det var den rake motsetningen til det jeg er vant til. Det var ikke bare utfordrende, det var faktisk kjempeslitsomt - men ikke der og da. Jeg merket det først da jeg kom hjem og tillot meg å kjenne på stillheten. Da punkterte ballongen og jeg bare kulte'n en hel uke. Snakket ikke med noen og var fullstendig asosial.

I motsetning til den norske A4-mannen med kone, rekkehus, barn og familiehund, lever Lars Monsen ut guttedrømmene sine. Han har behov for å være aleine, behov for å dra til skogs når det melder seg. Og når det skjer, er det slettes ikke sikkert han kommer tilbake neste dag. Eller neste uke. Hvordan Lars Monsen er å bo sammen med? Hvordan det er å være kjæresten hans? Spørsmål som dette tilhører den private sfæren, og privatlivet til Monsen har verken pressen eller offentligheten noe med. Det har han gjort klart fra dag én. Derfor var overraskelsen ikke liten da Lars Monsen og hans sju år yngre samboer, popstjernen Trine Rein, la ut på turné med showet «Vilt & Vakkert». Som en hybrid mellom en Trine Rein-konsert og et Lars Monsen-foredrag, var det vanskelig å sjangerplassere, noe som kritikkene også gjenspeilte. Men publikum likte det de så og hørte. Showet ble rene triumfferden for paret, med påfølgende millionoverskudd og egen dvd-versjon. Men det som vekket mest oppsikt, var at paret lettet på sløret og snakket om sitt samliv. Ja, Rein gikk så langt som å si rett ut at Monsen ikke var noen lett person å leve med.

- På hvilken måte er du vanskelig?

Monsen er taus. Noen sekunder. Men når han endelig åpner kjeften, er det ikke den vanlige leksa om viktigheten av å verne om privatlivet som kommer.

- Vel, jeg kan være veldig direkte. Si ting som de er. Men det er klart: Noen ganger tenker jeg meg litt om og bruker litt penere vendinger enn de som faller først ned i hodet på meg, sier han.

I august 2008 var Lars Monsen på Raufoss for å motta Den norske friluftsprisen. På samme arrangement var Trine Rein booket inn for å opptre. Lars er glad i å improvisere, og tenkte han måtte si noe morsomt, så like før han gikk av scenen sa han: «Nå har jeg funnet ut hva min neste ekspedisjon skal bli: Ett år i ødemarken med Trine Rein!». Noen uker etterpå var de et par og mange klødde seg i hodet. Hva i all verden kunne de to ha felles? Enda et eksempel på at motsetninger tiltrekker hverandre?

- Bildet av Trine som jålete pyntedokke er det media som har skapt. Det har ingen relevans til virkeligheten. Hadde Trine vært ei jåle, hadde vi ikke funket sammen. Trine storkoser seg med gjørme i ansiktet og har ingen ting imot å rydde vekk hundemøkk.

I tillegg til å forsere hindringer ute i naturen, har Monsen rykte på seg for å være en usedvanlig god inspirator. Trine Rein har også sagt at samboeren skal ha mye av æren for at hun klarte å få karrieren sin opp og stå igjen.

- Det startet med at jeg bare uttrykte min oppriktige forundring. Jeg stilte henne en rekke spørsmål. «Hallo, du har Norges beste kvinnelige stemme. Hvorfor i all verden er du ikke der ute på himmelen? Hvorfor er du ikke synlig? Du synger jo fletta av de aller fleste vi hører på radioen. Hva er det som har stoppet deg?».

- Hva svarte hun?

- Hun kom med en rekke forklaringer, det var sånn og sånn, og så hadde det og det skjedd. Det er alltid lett å finne motargumenter. Så jeg spurte henne rett ut om hva hun egentlig ville. Hvor hun ville hen. Og hvordan hun kunne få det til.

- Spørsmål vi alle burde stilt oss sjøl?

- Absolutt. Og vi kan godt gjøre det når vi er fornøyde. Hva kan vi gjøre for å ta det hele et steg eller to videre? Hvordan kan vi bli enda bedre?

- Det høres slitsomt ut...

- Jo da, og da må man bremse. Du må også lære å si til deg sjøl at «nå holder det». Nå må du kutte ut ambisjonene. For en stund. Så er det på'n igjen. He-he.

- Tror du en del psykiske problemer kunne vært unngått hvis flere av oss hadde hatt noen til å presse på i riktig retning?

- Det tror jeg definitivt. Det er veldig mange som kunne trenge et spark for å få realisert seg sjøl. Der er det mye å hente. Se på «Ingen grenser». Det var over tusen som ville være med nå. Hva sier det om behovet der ute? Myndighetene burde tenke litt på dette. Kanskje de kunne arrangere liknende turer for funksjonshemmede som en del av et behandlingstilbud? Jeg er helt overbevist om at det ville gitt gode resultater.

- Hva med folk som sliter med avhengighet?

- Det ville fungert på akkurat samme måte for dem. Men her må det føyes til et viktig punkt: Oppfølging. Hvis det ikke er et apparat som venter på dem, havner de lett på kjøret igjen. Veldig mange av oss har behov for å gjøre noe ekstremt. For noen er det nærmeste dopen. Hvis de hadde hatt tilbud om noe annet ekstremt - ikke nødvendigvis villmarksekspedisjoner, det kunne gjerne vært skateboard - ville de kanskje valgt det. Det handler om å få et kick.

- Hva med deg sjøl, får du et kick av å tøye grenser ute i villmarken?

- Jeg kjenner meg igjen, og jeg gjorde det tidligere. Men ikke nå lenger. Det skjedde noe da jeg kom hjem fra Canada på tvers-turen. Den var så ekstrem, selv for meg. Da var jeg bare glad for å være i live.

- Var du redd underveis?

Monsen stryker seg over haken igjen.

- Redd? Det er en treningssak. Frykten man har når man går inn i «bjørneland» uten erfaring, forsvinner når man har vært der lenge nok. Man skjønner at mennesker ikke står på det naturlige spisekartet til en bjørn.

- Men det har vært noen nærdøden-opplevelser?

- Jo, det har det. Som da jeg sto halvannen meter fra en isbjørn. Da gikk det opp for meg at den var unntaket, at den kom til å drepe meg hvis den fikk sjansen, sier han.

Likevel var det reaksjonen som kom etter at turen var ferdig som overrasket Monsen mest.

- Jeg var ikke forberedt på at den skulle være så sterk. Da jeg skjønte at jeg kunne senke guarden, at jeg ikke lenger behøvde å tenke som et dyr, å være like årvåken som en grizzlybjørn for å holde meg i live, var det som om ballongen punkterte fullstendig. Det tok tid å venne seg til å leve blant folk igjen.

Hvordan blir et menneske som Lars Monsen skapt? Arv eller miljø? Miljø lar vi ligge litt. Når det gjelder arv, må vi i hans tilfelle gå langt bakover i tid.

- Jeg har alltid likt å være alene i skogen. Det er noe jeg har hatt med meg fra jeg ble født, ja, kanskje før det. Jeg tror jeg har levd liknende liv tidligere ...

- Du snakker om reinkarnasjon?

Monsen nikker.

- Å være ute i villmarka gir meg en sånn vanvittig ro. Det føles så riktig. Om jeg sitter under ei bjørk på Finnmarksvidda, ved ei elv langt ute i villmarka i Canada eller på en kolle i Nordmarka, spiller ingen rolle. Når jeg er der ute, føler jeg meg virkelig hjemme.

- Husker du noe konkret fra tidligere liv?

- Nei, men jeg tror jeg kan ha vært same, inuitt eller indianer.

- Er du i en særstilling, eller har vi alle levd før?

- Jeg tror alle har gjort det.

- Vi husker det bare ikke?

- Husker? Jeg tror heller det handler om at de fleste av oss har mistet evnen til å åpne opp for den typen følelser. Dessverre. Sjøl har jeg opplevd så mye at jeg er overbevist om at det finnes noe mer på den andre siden. Tvilen forsvant for mange år siden. Jeg er helt sikker på at de vi har mistet, er med oss fremdeles. Det gjelder bare å være åpen for det. Å tørre å tenke tanken helt ut. Å utvide de snevre horisontene våre.

- Er det i noen situasjoner du har følt nærværet av døde sterkere enn andre?

- Det jeg kan si med sikkerhet er at den følelsen veldig sjelden oppstår i en, ja, hva skal jeg si, en sivilisert situasjon. Skjønner du?

- I tettbebygde strøk?

- Du kan gjerne si det. Her er det så mye støy. Så mange forstyrrelser. De fleste av oss går rundt som zombier, det eneste vi er opptatt av er å gjøre det mest mulig behagelig for oss sjøl - uten å yte noe i forkant. Vi har lært oss å alltid velge minste motstands vei. Å fryse så tenna skrangler i et par-tre timer, hvem gjør det frivillig i dag?

- Det er en historie fra Donald der Langbein sitter og slår seg i hodet med en hammer. Mikke kommer forbi og spør hvorfor. Da svarer Langbein: «Det er så deilig når jeg holder opp». Er det noe sånt du tenker på?

- He-he. Jeg skjønner hva du mener, men det er faktisk riktig. Man må ha det vondt en stund før man evner å glede seg over å ha det godt. Og etter en stund lærer man seg å sette pris på å ha det vondt også.

- Det er ikke mange som deler dine tanker akkurat her?

- Å jo, det er flere der ute. Friluftsfolk, som lærer dette til ungene sine. Dyktige lærere som sørger for at elevene får brukt naturen i undervisningen, sier han.

Lars Monsen vokste opp som nummer to blant fire brødre i Oslo. En av dem, Per-Yngve, ble kjent da han varslet om økonomiske misligheter i den såkalte Siemens-skandalen.

- Jeg har enorm respekt for motet min bror viste ved å stå imot presset fra et gigantisk konsern som Siemens.

Eldstebror Erik slet med en annen type press og døde av en heroinoverdose 39 år gammel.

Yngstemann Jan deler Lars' entusiasme for villmarksliv, og har vært med på flere turer. Men det er likevel ingen som helst tvil om hvem av brødrene som fant seg best til rette under åpen himmel langt fra folk. Unge Lars Monsen tilbrakte så mye tid som mulig ute i marka.

- Jeg var alene i skogen fra jeg var ni år gammel. Overnattet under åpen himmel og lærte meg nye ting på egen hånd. Så snart skoledagen var over, stakk jeg til skogs.

- En einstøing, allerede den gang?

- Nei, jeg drev med mer sosiale ting også. Spilte sjakk, for eksempel, sier han og ler tørt.

- Jeg drev også med fotball, så jeg var ikke noen einstøing. Men jeg likte å være alene. Det har jeg alltid gjort.

- Var du skoleflink?

- Ja, men jeg burde gjort mer lekser. Jeg gjorde dem vanligvis i friminuttene. På videregående hadde jeg et snitt på 30 fraværsdager i året. Jeg var bare i skauen. Men jeg fikk godkjent, fravær til tross, fordi jeg hadde gode karakterer. Jo, jeg hadde en sjeldent god oppvekst, og jeg har vært vanvittig privilegert med familien min.

- Du var bare seks år gammel da din far tok deg med opp på timeteren og slapp deg utfor?

- Det stemmer.

- En og annen ekspert ville kanskje stille spørsmål ved den typen barneoppdragelse...

- Sikkert, men jeg er i så fall helt uenig. Det er kanskje ikke like bra for alle barn, men for meg var det helt riktig. Jeg lærte at grenser må utfordres for å overvinnes.

- Hva slags far ville du blitt?

- Jeg tror nok jeg hadde gjort mye av det samme overfor mine barn som min far gjorde overfor meg.

- Er du fremmed for å få barn?

- Både Trine og jeg har et veldig avslappet forhold til det der. Det er egentlig ikke noen problemstilling. Det som kunne vært en mulighet, etter som åra går, er adopsjon. Men det har jeg skjønt er veldig vanskelig. Det lille jeg har kikket inn i det der, er nok til at jeg har mistet motivasjonen. Det er veldig synd, for jeg tror man tar fra mange barn muligheten til å få gode hjem. Det burde vært mye mindre byråkrati rundt adopsjon. Definitivt.

Han tenker seg om.

- Nei, det med barn har ikke vært en problemstilling. Vi har 28 hunder. Det holder.

Monsen har gjennom sin bakgrunn som lærer også fått oppleve utfordringen ved såkalte vanskeligstilte barn.

- Vanskeligstilte? De var ikke vanskeligstilte. Det jeg fikk høre var at det var en gjeng pøbler. Men så viste det seg at det eneste de trengte var grenser og utfordringer. At det ble stilt krav til dem. I dag er vi mye mer opptatt av å ta oss av potensielle tapere enn å stille krav til dem, slik at også de kan bli vinnere. Disiplin. Grensesetting. Pugging. Det er tre svært positive ord for meg.

Hundene er tilbake i hundegården, og Monsen har tatt oss med på Askim Kro, et lavt tømmerhus med torv på taket, et stykke utenfor sentrum i Askim. Det er surt ute, og varmt inne. Monsen gjør ingen tegn til å ta av seg verken capsen eller ytterjakka, som er dekorert med en rekke bedriftslogoer. Noen lider for skjønnheten, andre svetter for sponsorene. Og er det presse med kamera i nærheten, skal sponsormerkene være med.

- Akkurat der er jeg ikke noe annerledes enn toppidrettsutøvere. Det er disse samarbeidspartnerne som muliggjør at jeg kan drive med hundekjøring i dag. Derfor har jeg dem på når det er presse i nærheten.

- Og nå satser du fulltid på hundekjøring? Betyr det at det er slutt på ekspedisjonene?

- Nei, det gjør det ikke. Men de store, ekstreme turene hører fortida til. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe jeg må bevise. Ikke engang overfor meg sjøl.

- Begynner du å bli for gammel for den typen liv?

- Det kommer helt an på måten man velger å leve på. Det er mange gamlinger som lever i Alaskas villmark. 70- og 80-åringer som har det helt fint. Men det er klart at det dukker opp fysiske begrensninger etter hvert.

- Har den sunne livsførselen utendørs påført deg permanente skader?

- He-he. Jo, jeg sitter her med vond rygg nå. Og så har jeg et kne som krangler litt. Det er prisen å betale, akkurat som en hvilken som helst toppidrettsutøver må. Men det er tross alt en smerte som er ganske grei å håndtere. Dessuten er god fysisk form en ferskvare. Den må trenes opp, og varer ikke evig.

Så mens rundt en femtedel av folket følger Monsen og deltakerne i «Ingen grenser» de neste ukene, står han sjøl på en slede bak et kobbel av ivrige trekkhunder, ett eller annet sted i Norge. Et sted med rikelig med snø.

- Snøen kommer, den, sier Monsen med stor overbevisning. Så flytter han litt på seg i stolen, drar capsen litt lenger bak på hodet og åpner glidelåsen på jakka litt mer.

- Hundekjøring er en fantastisk idrett!

- En idrett i utvikling?

- Utvikling? Nei, det er en idrett som er i ferd med å eksplodere.

- Hva skyldes populariteten?

- Blandingen av nærkontakt med dyr du er glad i, naturopplevelsen, det gode miljøet. Og selvfølgelig: Konkurranseelementet.

Monsen smiler.

- Vi kan alle yte litt mer, så konkurranse er sunt. For alle. •eal@dagbladet.no