Politikkens urkraft

I boka "Mellom lyst og plikt" fra 2010 (Forr, Hegge og Njølstad) drøfter historiker Olav Njølstad hvordan man kan anta at statsminister Jens Stoltenbergs ettermæle vil bli. Njølstad avrunder sin relativt positive vurdering fra den gang med følgende:   "Den tredje avgjørende suksessfaktoren — imponerende ivaretakelse av landets interesser i en nasjonal skjebnetid — får vi vel bare håpe aldri blir relevant for bedømmelsen av ettermælet til Stoltenberg og hans etterfølgere."

Så var det akkurat det som hendte. Jens Stoltenberg ble satt på en helt spesiell prøve i det som ble en skjebnestund for landet vårt. I noen timer kaos og frykt. I dagene etterpå sorgen, sinnet og fortvilelsen. Nasjonen søkte lederskap og ord som kunne gi trøst og veiledning. Vår statsminister var selv et offer. Og han hadde et ansvar for alle som var rammet. Fra første øyeblikk var Stoltenberg der. Han snakket med ro og verdighet om betydningen av åpenhet, om demokrati, rettssikkerhet for alle - de verdier vårt samfunn er bygget på. Hans opptreden i de første opprivende dagene ble lagt merke til langt utenfor landets grenser.

I utgangspunktet — i sin første tid som statsminister - framsto Stoltenberg som den sosialøkonomen han er, en administrator, en håndverker som reaktivt håndterer de saker han får på sitt bord. Man øynet ingen ideolog, ingen store visjoner, og nyttårstalene var som stortingsmeldinger. Etter hvert — og lenge før 22. juli 2011 — var bildet blitt annerledes. Stikkordene er blant annet pensjonsreform, måten han ledet landet på gjennom finanskrisen og oppryddingen i forholdet til Russland i nordområdene.   Men det er i de avgjørende dagene etter terroren 22. juli, at han plutselig skiller seg ut. Han slutter seg resolutt til den gamle tradisjon der retorikk blir selve tyngdepunktet i politikken, selve urkraften i demokratiet.  Han holder taler der han setter ord på folkets felles følelser og får oss til å forstå at retorikk er selve berøringspunktet mellom det frie individ og den store offentligheten.

Han henter fram nasjonal patos og uttrykker ektefølt omsorg.   Der og da trosser Stoltenberg på mange måter det som har vært tonen i svært mye av i etterkrigstidas Norge, den politiske nødtørftighet, den nøysomme påbygging og de nødvendige reparasjonene. De som har prøvd seg med store ord og patos, har blitt sett på som ramlende tomtønner, litt latterlige kopier av den amerikanske tradisjonen der vi finner Martin Luther King jr., John F. Kennedy, Mario Cuomo og også Barack Obama. Her hjemme har vi overlatt retorikken til teologer.   Derfor var det så uventet.   Einar Gerhardsen hadde noe av dette, men ble som statsminister ikke satt på en så stor enkeltprøve som det Stoltenberg ble denne sommeren. Nygaardsvold ble til de grader satt på en slik prøve, men ekspertenes sprikende vurdering av hans medansvar for den mangelfulle militære beredskap før 9.april har gjort hans betydning omstridt.   Naturlig nok er det en sammenheng mellom hvor lenge en statsminister sitter ved makten og hvilket ettermæle han eller hun får. Samtidig er det slik at økt avstand i tid og nye historiske perspektiver kan bety at vår opplevelse av en statsminister kan endre seg. Det gjelder også den nåværende. Selv om få vil bestride hans betydning i tiden etter terroren, mangler vi fortsatt det hele bildet. Her skal granskning og kommisjonsrapporter etter hvert utfylle fortellingen.

Men slik det ser ut nå - på denne siste dagen i et år med så mye fortvilelse og sorg - vil hans ettermæle bli historisk godt — på høyde med de to største lederne i Arbeiderpartiet etter krigen - Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland.   Jens Stoltenberg er Årets navn fordi han har utøvd fremragende lederskap i en skjebnetime for landet vårt.