ANMELDELSE: Krimhøsten har vært dominert av thrillere. Komplekse plott med internasjonale, storpolitiske forgreininger, mye fagkunnskap, mye action, mange tøffe karer. Blant annet derfor ble timene med «Midtvintermørke» en fin opplevelse.

Fordi selve plottet er så jordnært og realistisk, og fordi spenningen i fortellingen ligger i forholdet mellom tre ganske alminnelige brødre, og ikke i spørsmålet om hvorvidt helten vil få hodet sitt blåst vekk av en bazooka i en ørken langt, langt borte.  


Svelvik

Den lille byen Svelvik utgjør rammen for dramaet. Didrik Clausen er profilerer med base i USA. Nå er han i Norge for å feire jul. En gravid kvinne blir brutalt overfalt i sitt hjem. En ung mann blir skutt nede ved havna. Sporene peker mot et veletablert møbelfirma som eies og drives av den velstående familien Tangen.

Hvem overfalt kvinnen? Hvem drepte den unge mannen? Didrik Clausens jobb blir å utarbeide en profil på gjerningsmannen før noen vet hvem han egentlig er.  


Lovende

«Midtvintermørke» har sine svakheter. Dialogene er ofte altfor eksplisitte, og når Clausen forklarer hva profilerer-jobben består i, er teksten flat og leksikalsk, som om forfatteren har hentet den fra et oppslagsverk.

Mer påfallende er imidlertid hvordan historien gjennomsyres av forfatterens begeistring for skriveprosessen. Rent språklig har hun et godt stykke å gå, særlig bør hun bestrebe seg på å stramme inn dialogene og beskrivelsene av menneskelige emosjoner. Hun burde la dem ligne mer på miljøbeskrivelsene sine, som er knappe, presise og stemningsskapende.

Når det gjelder plottkonstruksjonen er hun imponerende strukturert og kreativ.

Jeg håper Anita Berglund fortsetter å skrive kriminalromaner. Gjør hun det, er det gode sjanser for at hun en vakker dag virkelig treffer blink.