ANMELDELSE: Hildegard von Bingen; benediktinernonne, mystiker, urtekyndig, dikter og en av svært få kvinnelige komponister fra middelalderen.

Hun har nå fått en renessanse, delvis på grunn av økt interesse for kvinner i middelalderen. Men også — ikke overraskende — til dels kuppet av New Age-bevegelsen. 
 

Den danske forfatteren Anne Lise Marstrand-Jørgensen har skrevet det hun kaller en «litterær fantasi» om denne bemerkelsesverdige skikkelsen.

Boka ble en bestselger i Danmark da den kom i 2009, og ble vinner av Weekendsavisas litteraturpris. Det er fortjent. Dette er en nydelig roman, ved siden av å være mentalitetshistorie på sitt aller beste.    

Overfølsom og synsk

Vi vet lite om Hildegard von Bingen annet enn skriftene hun etterlot seg, og visse biografiske fakta. Hun ble født i 1048, inn i en familie av riddere som tjente grevene av Sponheim. Hennes far Hildebrandt, skildres som en — til tiden å være - kjærlig far. Moren som en litt grov og vakker kvinne av finere bondeslekt.

Hildegard ble født inn i en tid da kvinner av stand hadde to valg: Arrangert ekteskap med et utall barnefødsler, der sjansen var stor for at enten barnet eller du selv strøk med. Alternativet var klosterlivet.

For Hildegard blir valget tatt allerede da hun blir født: Nesten gjennomsiktig, uten en lyd og nesten uten pust. Moren sverger at om datteren får leve, skal hun gis kirken. Marstrand-Jørgensen tegner et nesten overnaturlig bilde av det lille følsomme fjerne barnet, som får sitt første syn som treåring, og som ofte går ned til elven og lager forunderlige sirkler i marken. Moren er redd for at synene hennes blir kjent. De kan være fra djevelen selv, og for å beskytte henne blir det bestemt at hun skal være med den atten år gamle adelsdatteren Jutta til benediktinerklosteret Disibodenberg.          

Poetisk språk

«Hvordan ville det gått hvis Hildegard den sommeren skulle visst at hun aldri mer skulle ligge slik hun gjorde den gangen — på ryggen i det høye gresset, borte for alle andre? Ligge i stillheten, i lydene, i duften, i sommeren», skriver Marstrand-Jørgensen med det nydelige poetiske språket som gjennomsyrer denne boka.

For det er sjelden å lese en så fargesterk beretning om middelalderen, som urettferdig nok har blitt fremstilt som grå og tung.    

Sigrid Undset har engang uttalt noe sånt som at menneskenaturen er lik til alle tider. Jeg er ikke så sikker på det. Middelaldermenneskene levde i en annen virkelighet, der etterlivet var viktigere enn dette livet.

Murt inne

Det er for oss brutalt inntil galskap å lese om svakelige Hildegard som i en alder av åtte blir murt inne i et klosterrom sammen med enken Uda, riktignok med muligheter for lufting i klostergården.

Den vakre grevedatteren Jutta velger å bli eremitt. Hun lever resten av livet innemurt i et rom, med en tung jernlenke rundt kroppen. Hun har èn glugge mot kirkerommet der hun kan overvære gudstjenesten, og èn mot rommet til Hildegard, der hun også får det lille hun tar til seg av mat.  

Hildegard, derimot, er opprørsk i sin selsomme fjernhet. Hun stiller ugudelige spørsmål. Hun blir liggende syk i uker etter sine syner. Hun lærer latin og urtemedisin og arbeider på klosterets sykestue. Hun synger og komponerer. En av bokas mange vakre scener er når Hildegard etter tredve år bak klostermurene reiser til byen Trier: Naturen, fargene, verdens larm, lukter og lyder, tapper Hildegard. Det er også da hun til sin fortvilelse forstår at hun er kjent i hele Tyskland som helbreder og seer.    

Guds sendebud eller djevelbesatt?

Boka avsluttes i 1048. Da har Hildegard overtatt som priorinne for kvinnedelen av klosteret. Hennes mange syn er blitt nedskrevet av den trofaste munken Volmar. De er så egenartede at prioren mener de må stamme fra den onde selv. Det kan bety bannlysing. Bøkene blir sendt paverådet for godkjennelse. Boka ender der, med svaret fra paven.  

Det slår meg — og det ligger forsåvidt i underteksten — at i dag ville både Jutta og Hildegard fått en diagnose: Jutta som selvplager og anorektiker, Hildegard som schizofren. Men er det dermed sagt at middelaldermenneskene var uopplyste, overtroiske og naive?

Sjansene er store for at Hildegard i dag ville blitt medisinert til taushet. Kirkens tak den gang var muligens også i billedlig forstand høyere enn våre dagers asyler.