ANMELDELSE: «Selvportrett» av den franske forfatteren Edouard Levé (1965-2007) er et besynderlig og uforlignelig stykke skrift, på samme tid gnistrende klart og påfallende tilknappet. En bok som søker en løsning på det spørsmålet nesten all stor litteratur stiller seg: Hva er et menneske?

Levé går løs på denne gåten med seg selv som utgangspunkt. Hvem er jeg? Hvordan skal jeg sirkle inn min egen identitet?

Lekenhet

Boka er en forunderlig blanding av betroelser, påstander, trivialiteter, opplevelser, erindringer, observasjoner og underfundigheter.

Den rommer ikke en fortelling som begynner og slutter, med høydepunkter innimellom. Den tegner langt fra noe livsløp fra fødsel til nåtid. Den er på mange måter en lek, i tråd med eksperimentene til den franske såkalte oulipo-gruppen, med forgrunnsskikkelser som Raymond Queneau, Georges Perec og Italo Calvino.

Uten sammenheng

De vidt forskjellige dikterne i oulipo, som oversatt betyr noe slikt som «et verkested for mulig litteratur», gikk inn i bøkenes verden med utstrakt lekenhet. Tekstene var styrt av spilleregler og formelle grep som kunne være lagd av forfatteren selv, eller hentet utenfra. Innledningsvis henviser Edouard Levé til Georges Perec (1936-1982) og hans fabelaktige roman «Livet bruksanvisning» (1978).

Hvis Edouard Levé leker, hva er det han leker med? Boka kan best beskrives som 77 tettpakkete sider, uten avsnitt eller kapitler, sammensatt av frittstående setninger. Samtlige setninger inneholder en påstand eller en sannhet om den som skriver. De kan være helt trivielle, som: «Jeg bruker briller.» De kan være kuriøse som: «Jeg vil heller male en tyggegummi på nært hold enn Versailles på langt.» De kan være abstrakte: «Jeg ser kunst der andre ser ting.» Eller de kan være intime: «Jeg har elsket foran venner i en svært fuktig middag.»

Hver av disse utsagnene står for seg selv. De har ingen forløpere eller noen fortsettelse. Leseren blir stadig rykket fra det ene til det andre i serien av jeg-beskrivelser. Til sammen utgjør disse innsiktene en mosaikk, men heller ikke den er lett å få øye på. Steiner og glassbiter av mange slag settes sammen til et uryddig bilde av hovedpersonen, som er full av ofte selvmotsigende postulater.

Harmonisk klang

Felles for setningene er at de, som den utmerkede oversetteren Rune H. Skoe påpeker, «er gode, både fra et estetisk og fra et økonomisk synspunkt». Språket er enkelt, presist og har en harmonisk klang. Også fra setning til setning har prosaen en flott rytme. Her er ingen mystifikasjoner eller krevende strukturer. Alt er likefram og direkte.

Boka krever likevel en viss tålmodighet i alt sitt mangfold fordi man stadig må omstille seg. Magien oppstår når leseren umerkelig begynner å bruke teksten som et mål på seg selv. Hver setning gir gjenklang: Gjelder dette meg? Hva synes jeg om dette?

Sulten på livet

Boka forvandler seg til en film der det stadig kuttes fra en scene til en annen. Leseren blir en usynlig passasjer på Levés livsreise. På en merkelig måte begynner spørsmålet «Hvem er jeg?» å uroe også den som leser. Da begynner det å svinge for alvor.

«Selvportrett» er ikke preget av at forfatteren kort tid etter at boka var fullført, tok sitt eget liv. Snarere tvert imot ligger en påfallende livsappetitt i underteksten, et ønske om å oppleve så mye som mulig og nyte det på godt og vondt. Levé skriver: «Jeg er fornøyd med å være fornøyd, jeg blir trist over å være trist, men jeg kan også være fornøyd med å være trist og trist over å være fornøyd.»