ALBUM: Oslobandet Nekromantheons Indie-debut, «Rise, Vulcan Spectre» er så programmessig i utførelsen at den hypotetisk sett kunne ha stått mellom Sodom-EP'en «In the Sign of Evil» (84) og Possessed's «Seven Churches» (85) i en kronologisk platesamling.

Det betyr ikke at de unge thrash-spirene er for dølle kopister å regne. Nekromantheon utstråler en vitalitet og ungdommelig entusiasme som tidvis har vært en mangelvare i den ellers så etablerte norske metalscenen en stund.

Det handler om å dyrke autensiteten og den instinktive energiutblåsningen som la grunnlaget for thrashens blomstringsfase opp mot midten av 80-tallet.

Dønn ærlig

I god tradisjon er ekstremiteten i instrumentering, produksjon og tempo strukket mot smertegrensen.

Trommefillene har den karakteristiske bøttelyden slik man hørte den på Sepultura's «Morbid Visions» og Death's «Scream Bloody Gore». Gitarsoloene uler på maks volum langt over kompet, mens vokalist Arild Torp skråler om den greske underverdens guder og forbannelser med størst mulig innlevelse.

Det høres kanskje ut som en iscenesettelse av en svunnen tid, men det tipper aldri over i pastisjen for Nekromantheon. Låtene er altfor gode og formidlingstrangen hjertens ærlig.

Lange i fingrene

Selv om man har hørt riffene i ulike tapninger før, er det noe med presentasjonen, konseptet og helhetsfølelsen som gjør at «Rise, Vulcan Spectre» føles nytt og spennende.

«Coven of the Minotaur», «The Usurper Command» og «Twelve Depths of Hades» er så sprekkferdige av groovy passasjer, grimme gitarriff og freidige trommeoverganger at Mille Petrozza fra Kreator og Slayer's Jeff Hanneman hadde blitt lange i fingrene om noen av disse låtene hadde ligget foran dem i sine yngre dager.

Det har lenge ulmet i undergrunnen både i Trondheim og Oslo, fra nå av kan det virkelig bli fart i sakene.