ALBUM: Robert Pollard og Guided By Voices sa takk for en seg og deres tjue år lange karriere i 2004, for nå altså å vende tilbake med et flunkende nytt album seks år senere. «Let?s Go Eat the Factory» når ikke opp til bandets klassikere, men er ikke dårlig av den grunn.

«Laundry and Lasers» setter umiddelbart høy standard med sine melodiske The Beatles-undertoner, lo-fi gitarskrangling og upolert vokal, som man gjerne vil forestille seg er tatt opp på upålitelig og gammelt utstyr, med støv og sjel i knottene.

Sammen med en annen sterk deltaker i første halvdel - «Spiderfighter» - er dette tydelige lysstråler av DIY-mentaliet, som forblir tro mot bandets klassiske lydbilde gjennom deres historie.

Riktignok kan det ikke stikkes under en svett band t-skjorte at det også finnes et gigantisk fyrtårn av en major-label bak her: det høres kanskje fortsatt ut som budsjett-indie, men det er jo faktisk gullkort-indie.  

Den fortellende «Hang Mr. Kite» gjør god bruk av (synth)strykere, men får aldri tid til å utvikle sitt episke potensial. Strykerne gjør comeback på «Chocolate Boy», som sammen med støyende mørke «Imperial Racehorsing» og pumpende «Waves», seiler opp som favoritter underveis. Dessverre er dette unntakene som bekrefter regelen at «Let?s Go Eat the Factory» er et album for utålmodige sjeler - en samling gode idéer og låtskisser mer enn et fullverdig album.

Denne fragmenterte tilnærmingen er riktignok ikke ny - heller snarere et kjennetegn for disse aldrende indie-heltene - men her forlates og forkastes et påfallende stort antall låter før de fullt ut realiseres.

Skal man ikke bli mindre rastløs med alderen?