(Dagbladet God torsdag):
- Se på meg nå! Jeg ser vel ikke akkurat syk ut? sier Zdenka, og slår ut med armene.

- For dem som ikke kjenner min historie kan det være vanskelig å tro at jeg har vært døden nær.

NOEN MIL FRA Kristiansand ligger bygda Søgne. Utendørs sikres vinteridyllen av blå grader og klar stjernehimmel, mens tsjekkiske engler, lefser og levende lys sørger for stemningen innendørs. For Zdenka Lejonova har dette vært hjemstedet de nesten 20 siste åra.

- Og det er egentlig minst like vanskelig for meg selv å tro det. Kanskje fordi jeg aldri har akseptert det. Jeg aksepterte selvsagt at jeg var syk, men jeg godtok aldri at jeg skulle dø.

Datteren Marika (27) smiler lurt.

- Mamma har alltid vært utrolig sta. Når hun har bestemt seg for noe, så blir det slik.

- Heldigvis.

MARIKA BOR EGENTLIG i Oslo, men er på besøk hos mora i forbindelse med at de for få dager siden var på kontroll på sykehuset. Beskjedene var gode, prøvene fine og faren for tilbakefall liten.

Helt siden Zdenka ble syk har datteren fulgt henne på alle sykehusopphold, legetimer og etter hvert rutinekontroller.

- Heldigvis er det lenge siden vi har vært tvunget til å reise hjem med dårlige nyheter. Nå kan vi i stedet dra fra sykehuset med stadig mer optimisme, sier Marika.

VEGGENE I STUA i sørlandshuset er dekket med kunst. Tett i tett med klare farger og sterke uttrykk. En god del norske kunstnere er representert, men de fleste bildene er signert malere og grafikere fra Tsjekkia, Russland og Slovakia.

Mange av arbeidene er fra tiden Zdenka drev eget galleri i Søgne. Lokale kunstnere og verdensstjerner som Andy Warhol sto på plakaten.

Samtidig med galleridriften startet Zdenka opp internasjonal linje ved Agder folkehøgskole, hvor hun hvert år tar imot elever fra hele verden.

- Jeg levde et utrolig hektisk liv, og hadde kanskje over gjennomsnittet høyt tempo. Men plutselig sa det stopp.

DET VAR UNDER en kortur til Tyskland at Zdenka første gang begynte å føle seg dårlig.

Magen verket og hun hadde store smerter i underlivet.

I begynnelsen forsøkte Zdenka å avfeie det hele, men plagene vedvarte. Etter hvert kjente hun seg konstant trøtt og fikk diaré.

Da applausen etter siste konsert hadde lagt seg og flyet hadde landet på Gardermoen, hadde smertene blitt så intense at hun ikke engang klarte å sette seg inn i bilen for å kjøre hjem. I stedet bar det rett til legen.

- Deretter gikk alt veldig fort. Jeg ble sendt til tarmundersøkelse, og etter få minutter ble det oppdaget en stor svulst. Legene så på det som såpass alvorlig at jeg fikk høyeste prioritet og operasjon innen ti dager.

INNGREPET VAR vellykket, Zdenka kom seg kjapt på beina igjen og utsiktene var lyse. Helt til beskjeden om spredning kom. Til levra, et av de mest utsatte organene å bli rammet av kreft.

- Hadde kreften nådd bare ene siden kunne det vært relativt enkelt å operere. Men det var spredning over nesten hele levra.

Etter undersøkelsen ble hun på nytt innkalt til legen. Han snakket med dyp og alvorlig stemme.

- «Jeg vet ikke om du forstår hvor ille dette er?», sa han til meg, forteller Zdenka.

- «Er dette dødsdommen?», spurte jeg.

Legen nikket.

- «Uten behandling har du maks seks måneder igjen å leve. Og selv med behandling kan du ikke leve mer enn to år.»

TIL TROSS FOR AT behandling kunne gitt Zdenka ekstra tid, mente legen at det ville være mest fornuftig å la naturen gå sin gang.

En cellegiftkur ville være en for stor påkjenning for kroppen, og dessuten var sjansene små for at det ville ha noen effekt. Først etter en eventuell vellykket cellegiftbehandling kunne det være aktuelt med operasjon.

- Det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle ikke dø, og jeg skulle ikke forlate Marika. Hun var bare 19 år den gang, og jeg følte at hun fremdeles trengte meg. At det ikke var noen som kunne ta over for meg, sier Zdenka.

- Men selv om legen sa at jeg skulle dø, så tenkte jeg at han bare skulle prate. Jeg skulle finne en ny lege, en som ville tro at jeg kunne bli frisk.

DETTE VAR FØRSTE gangen Marika ikke er med mora på sykehuset. Hun er i Oslo, har pakket sekken og er på tur til universitetet for å ta eksamen på sin mastergrad i medievitenskap.

- Jeg fikk beskjeden om dødsdommen rett før jeg skulle inn i eksamenslokalet, sier Marika.

- Men jeg bestemte med likevel for at jeg skulle gjennomføre. Ikke så mye for min egen del, men mest for mamma. Jeg skjønte umiddelbart at hennes største bekymring ville være at jeg ikke skulle klare meg alene - så jeg ville rett og slett ta den børen fra skuldrene hennes. Og jeg leverte, selv om alle arkene var fulle av tårer.

ZDENKA ER FØDT i daværende Tsjekkoslovakia, og vokste opp ikke langt fra Praha. Hele livet har hun vært brennende interessert for språk og litteratur, og tok etter hvert høyere universitetsutdanning innenfor disse områdene.

Etter hvert fikk hun også deltidsjobb som tolk i russisk. Og det var slik hun skulle treffe mannen som seinere skulle bli hennes ektefelle.

Et nytt kjærlighetsbrev i postkassa hver eneste dag, overraskelsesbesøk og dype diskusjoner om Dostojevskij og Tolstoj gjorde at Zdenka svarte ja da den høye, kjekke nordmannen gikk ned på kne.

- Alt var stort, svært og ekstravagant. Så da vi kort tid etter giftet oss i Tsjekkia var det med bunader, helt busslass med gjester fra Norge og innflydd fiolinist.

Og med en stadig voksende mage.

- Vi hadde bestemt oss for å flytte til Norge for at Marika skulle bli født her. Derfor var det bare å begynne pakkingen rett etter bryllupet.

FÅ UKER FØR datteren kom til verden satte det ferske ekteparet kursen nordover. Mot et land Zdenkas familie knapt hadde hørt om, og hvor hun selv aldri hadde vært.

- Alle vennene mine var veldig misunnelige, og jeg selv gledet meg som en unge, sier hun.

Men ingenting ble som Zdenka hadde drømt om.

Ekteskapet begynte snart å hangle, og kontrasten mellom livet i Tsjekkia og den nye tilværelsen i Norge var enorm.

- De jeg snakket med syntes jeg var så heldig - at jeg hadde kommet fra helvete i Øst-Europa til paradis i Norge. Jeg kunne ikke forstå hva de mente, for meg var det helt motsatt.

ZDENKA BESKRIVER denne perioden i livet sitt som mye verre enn da hun ble syk.

- Jeg har aldri vært så alene i hele mitt liv som da jeg kom til Norge. Da jeg ble syk var alt helt annerledes. Jeg har aldri opplevd så mye kjærlighet. Mine gamle elever ringte fra India, Afrika og England, huset så ut som ei blomsterforretning, jeg fikk middager levert på døra og naboene måket snø. Og ikke minst fikk jeg mange vakre kunstgaver fra mine kunstnervenner.

DAGEN ZDENKA FIKK dødsdommen sitter som brent fast i hukommelsen. Men dette er tiden etterpå hun helst vil minnes.

- Jeg kom til slutt en fantastisk lege i Kristiansand. En som virkelig tok meg på alvor, og som lovet at han skulle passe på meg. Det var egentlig alt jeg trengte.

Cellegiften bet på umiddelbart, og røntgenbildene som ble sendt fra Kristiansand til Rikshospitalet viste at det var mulig å gjennomføre operasjonen.

- Og bare få dager etterpå var jeg på jobb!

Noen få år etterpå fikk Zdenka et alvorlig tilbakefall rett ved hovedpulsåren. Også denne gang ble legenes øyne mørke.

- Men jeg fastholdt selvsagt at jeg ikke skulle dø. Og det gikk bra denne gangen også, sier Zdenka, og forteller at det er tre år siden siste tilbakefall.

I DAG ER ZDENKA tilbake i full jobb. Galleriet er historie, men hun er likevel aktiv både sosialt og i koret.

- Det høres ut som en klisjé, men jeg har blitt mer opptatt av å leve i nuet. Og jeg er ikke så pirkete som jeg var før.

Marika skjenker i kaffe, og tar et godt tak rundt mora.

- Jeg merker stor forskjell på henne. Før var det viktigste at jeg skulle ha seksere i alle fag, men nå er mamma glad så lenge jeg er frisk.

Zdenka nikker bekreftende.

- Du må aldri ta noe som en selvfølge, og du må legge merke til all kjærligheten du har rundt deg. At jeg har lært dette er nok til at jeg nesten er takknemlig for at jeg ble syk. Det høres rart ut, men det er faktisk sant.

Dette intervjuet sto først på trykk i Dagbladets magasin God torsdag 5. januar 2012.