- Jeg tror kanskje ikke Aune skjønner at det er tungt å gå her som gravid.

Marianne Aulie (40) stabbet og peste seg over den hardpakkede snøen. Renåfjellet lå hvitt og kaldt under den blå vinterhimmelen.

Hun var nå sju måneder på vei, og på juleferie hjemme i Norge, en ferie som altså inkluderer utendørsutstilling her oppe i Østerdalen, dratt i gang av den lokale hyttetomtgründeren og kunstentusiasten Terje Vige.

Et sted der framme på stien gikk Aune Sand (45) og skravlet i vei, sannsynligvis om feilslått norsk filmpolitikk. «Jeg tenker jo at det kanskje kan bli litt tungt for henne å gå her, med magen og alt», hadde han sagt da han hadde gått her med oss en time tidligere - Aulie lå på det tidspunktet fortsatt i hytta si og sov - på leting etter et egnet sted å sette maleriene

. En familie på ski hadde stoppet ved bildene han hadde satt fra seg, og faren i familien hadde pekt litt rundt seg og fortalt hvor skiløypa gikk - dersom det var slik at folk skulle kunne se bildene? Men slik var det visst ikke.

- Disse bildene er en honnør til alle dem som aldri blir sett eller hørt eller gjort noen ære på. Disse bildene er til ære for rekefiskeren på Hvaler og sykepleieren som går på jobb hver dag og får en blomsterkvast av staten til takk når hun går av med pensjon, hadde Aune sagt, og begynt å stikke bilder ned i snøen, langt unna alt som kunne minne om skiløyper.

Og nå var vi altså tilbake, denne gangen sammen med Marianne. Ja, og to flasker champagne, naturligvis.

- Nå er dette bare en helt vanlig hverdagschampagne, da, sa Aune Sand og sprettet korken på flaska som hadde stått i snøen i noen minutter.

- Som jo er halvparten av en parkeringsbot. Det har folk råd til. Det handler bare om hvordan man prioriterer. Jeg, for eksempel, kjøper aldri klær, sa han og satte glasset til munnen.

Det var i grunnen ikke vanskelig å tro ham: På seg hadde han en underlig blanding av lag på lag med kortere og lengre gensere og kjortelaktige plagg, under en skinnjakke med en diger revne på albuen.

- Nydelig.

- Finnes det en optimal temperatur på champagne?

- Det er veldig individuelt. Noen liker små bryster, noen liker store bryster og noen liker ikke bryster i det hele tatt. Personlig foretrekker jeg dem iskalde, sa han, tømte et glass, og dermed kunne utstillingen erklæres for åpnet. Vi begynte på veien ned, siden det uansett bare er Sand som nyter champagne om dagen av de to.

- Å bli gravid på nytt er en gave, sier Marianne Aulie idet hun tråkker seg nedover fjellsida igjen, på vei tilbake til bilen og hytta.

- Er det noen forskjell på å være gravid når man er 40 og når man er 26?

- Jeg er nok litt latere denne gangen. Litt mindre stressa. Da jeg gikk gravid med Alba (hennes 13 år gamle datter, red.anm.) var det mye mer kniven på strupen. Det var akkurat på den tida jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å leve av å være kunstner. Før det hadde jeg alltid tre eller fire ekstrajobber - jeg jobba på skole, i barnehage og hadde en liten vaskejobb. To år ga jeg meg selv. Hvis det ikke hadde gått, måtte jeg ha gjort noe annet - jeg hadde jo ei lita jente å ta meg av, og jeg kommer ikke fra noen rik familie som jeg kan lene meg på. Men jeg var så heldig at jeg solgte bra med én gang.

Det er liksom ikke til å stikke under snøen: Marianne Aulie har ikke fart direkte stille gjennom norsk offentlighet de siste åra, etter at hun åpnet Galleri Sand på Grünerløkka i Oslo sammen med Vebjørn Sand for femten år siden. Snarere tvert imot - jevnlig går det små skred der hun har tråkket. Det var nakenbildet på Twitter, som ble parodiert av feminist og NRK-programleder Helle Vaagland. Det var rumpa på galleriplakaten og rumpe-polemikken med kunstneren Inga Dalsegg, det var persillekvastene og gulrøttene i et smug i New York, byen hun og Vebjørn og Aune Sand har hatt sitt Galleri Sand i siden høsten 2009, det var det truseløse intervjuet på «Senkveld» og kunstprofessoren som mente maleriene hennes hadde liten eller ingen verdi. Og så videre.

Og midt oppi alt dette: Aune Sand. Mannen som «leverte disse gullkornene som nå skal bli en fri amerikansk statsborger om alt går bra», som han kaller det, 21 år etter at de møttes første gang, og som er den som jobber for å få «ting til å skje» rundt Marianne og tvillingbroren Vebjørns malerkarrierer.

- Du kan si: På et gårdsbruk trenger du alle elementer. Ikke bare kua, sier Aune.

- Og i vår familie tar vi det redskapet som står oppetter låveveggen og springer ut på jordet og gjør det som trengs.

Ikke bare det: Han er også Mariannes sjelevenn.

- Jeg syns det var litt fint det Aune sa en gang, om å finne tilbake til ungdomskjæresten, akkurat som i Peer Gynt, forteller hun.

- Aune har vært veldig viktig for meg, som en venn, men også fordi han er en bauta i...ja, i alt, i grunn.

- Hvis Vårherre vil at jeg får barn med Marianne - dere får se bort hvis jeg begynner å grine nå - altså, å få barn med et så sjeldent menneske, det... Jeg har jo alltid søkt å treffe sjeldne mennesker, men det er sjelden du treffer noen med så mye kjærlighet og ansvar for det ufødte liv. Og jeg har jo sett hvordan hun tar seg av datteren. Jeg vokste selv opp med en mor som aldri hadde mer enn fem kroner i lommeboka, og som aldri har brukt livet på annet enn å være mor. Hadde jeg vært bare litt klokere, litt visere, og holdt på Marianne den gangen jeg først traff henne, så hadde jeg vært et mye sterkere og bedre menneske enn jeg er i dag, innrømmer Sand.

- Å bli mamma til Aunes barn blir fantastisk, og vi gleder oss enormt til å bli foreldre sammen, sier Aulie.

- Han blir en kjempesnill og tålmodig småbarnspappa, og kommer til å lære barnet vårt at med humor og glede kan man overvinne det meste.

- Ønsker dere at barnet skal vokse opp og bli kunstner, eller er ikke det så nøye?

- Altså, som foreldre har man jo håp og drømmer, og dersom barnet vårt blir en lykkelig baker eller et muntert postbud eller vil bare sitte under eiketrærne og filosofere, så er vi som foreldre like lykkelige, sier hun.

- Skal dere fortsatt gifte dere?

- Ja, sier Marianne og nikker.

- Når står bryllupet?

- Vel, det er jo det som er det fine med Aune. Man vet ikke, før man plutselig er gift med ham. He-he.

Vi var tilbake på hytta. Aune virret litt fram og tilbake mellom stua her og en annen hytte hvor også Andrey, sønnen til den ukrainske modellen Tatjana Lissovskaja - som Aune var gift med i to år på 90-tallet - befant seg. Der var også Andreys kjæreste Lilja, pluss Haakon, Aunes nevø. Også de hadde blitt med opp for å hjelpe til med utstillingen. Marianne sto på kjøkkenet og lagde kakao.

- Hvorfor tror du folk blir så fryktelig provosert av deg?

Hun så opp fra kjelen.

- Nei, det er... Altså, jeg kan nesten ikke svare på det, for jeg har ikke noe svar. Jeg har jo vokst opp med min mormors mentalitet, og hun var det snilleste, mest forsiktige mennesket som fantes, så jeg ser ikke helt hva jeg gjør som er så fryktelig støtende. Folk snakker mye om janteloven i Norge, men jeg vet ikke, jeg har liksom aldri forholdt meg til den heller. Det eneste jeg syns er synd, er å se hvor raske vi er til å fordømme alt som er littegrann annerledes her hjemme. Se på Märtha Louise. Hun er jo litt annerledes, hun også, men tør å stå for det. Jeg syns det er skammelig hvordan hun blir behandlet.

- Men går kritikken inn på deg? Blir du såret?

- Nei, jeg er et voksent menneske og kan tåle det. Men jeg blir lei meg hvis jeg ser at det går ut over andre, som datteren min. Da er det tøft. Det jeg ønsker er å kommunisere med folket, med mannen i gata, og ikke etablissementet og kultursnobbene i Oslo 3. Det er ikke det som er min verden. Når jeg er på Bohus og signerer bilder, da treffer jeg vanlige folk, og det er bare glede, det er positivitet, det er møter med genuine, ærlige mennesker.

Ifølge norske helsemyndigheter bør barn få brystmelk til de er minst ett år, og fullammes de første seks månedene. Ifølge barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken er slikt ikke stort mer enn tall, og menn kan følgelig også kobles inn med tåteflaska dersom kvinnen vil tilbake i jobb enda tidligere. Marianne Aulie derimot, ammet sitt første barn i tre år.

- Hvor lenge har du tenkt å amme denne gangen?

- Det må nesten bli litt opp til babyen. Men så lenge som mulig - føles det naturlig for babyen å bli ammet i tre år, så gjør jeg det, sier Aulie.

- Men jeg syns jo det er nedvurderende for kvinner å skulle måtte høre slikt. Ja, det er for så vidt fint at far kan komme inn og gi flaske, men - og det er et veldig viktig men her - det er faktisk fortsatt kvinnen som føder. Kvinnen er urmoderen. Så at en mann kan sitte og si at sånn og slik skal det være, det... Jeg trodde - håpet - at vi hadde kommet litt lenger.

- Oppfatter du Lysbakken som bakstreversk?

- Det er vel heller mer en følelse av «hva vil han med dette?». Alle antistoffene som fins i morsmelka, de kan jo ikke erstattes av noen morsmelkerstatning. I Norge er vi mer frigjorte, vi er mer selvstendige og har vært et foregangsland for kvinners rettigheter, og ja, det er selvfølgelig fantastisk at norske menn bryr seg om barneoppdragelse og er engasjerte. Men som jeg sa, det er vi kvinner som bærer barnet fram, og det er vi kvinner som føder det. Det kommer du ikke unna.

- Debatten om fostervannsprøver (som tilbys alle gravide kvinner over 38 for å avdekke eventuelle avvik og skader på barnet, red.anm.) har også gått det siste året. Hvor står du i den debatten?

- Jeg har ikke tatt fostervannsprøve. Så da har jeg vel på en måte svart på det spørsmålet. Jeg valgte å stole på legen.

- Men i et større perspektiv?

- Det er et veldig vanskelig dilemma. Noe egentlig svar har jeg ikke. Jeg gikk selv på en skole i Lørenskog der det fantes en klasse med flere barn med Downs syndrom, og de var helt fantastiske, veldig forskjellige.

- Diskuterte du og Aune fostervannsprøve?

- Det gjorde vi, men til syvende og sist er det jo mitt valg. Det er jeg som går her med barnet inni meg, og jeg som kvinne som må ta alle de brutale valgene. En annen ting med fostervannsprøve er at hvis du etterpå ønsker å ta abort, er dette noe du må foreta før 18. uke. Og da har det barnet faktisk levd inni deg i flere måneder. Det er et valg jeg aldri hadde klart å ta. Men det viktigste i denne debatten er at man ikke begynner å moralisere over dem som faktisk tar det valget det er å abortere. Kanskje har ikke foreldrene ressurser nok - økonomiske eller menneskelige - til å oppdra et barn med et slikt handikap, og det må man respektere.

- Hva er tøffest ved å være mor?

- Det er den bekymringen man hele tiden har for om barnet ditt har det bra. Om man klarer å gi det alt det trenger, og sørge for at det føler seg trygt. Jeg synes jo for eksempel Alba begynte veldig tidlig på skolen. Hun hadde ikke fylt seks år, men man må jo bare gi slipp på et tidspunkt. Jeg har alltid vært imot alle de veldig strenge reglene for barn, at de skal i seng nyskrubbet både morgen og kveld og slikt. Og jeg ønsket ikke å stresse så mye med å passe på at hun gjorde lekser, men heller la henne være i leken. Voksenverdenen kommer fort nok uansett.

Det er to temaer som går igjen i Aulies klovnebildekatalog: «Optimistenes seiersdans» og «De utstøttes triumf».

- Hvordan oppsto egentlig klovnene?

- Det henger veldig sammen med barndommen. Nå er de jo ikke egentlig klovner, men annerledesmennesker, som like mye er inspirert av teddybjørner, valper og babyer. Uskyldsrene, snille og positive karakterer.

- Ja?

- Og jeg var også inspirert av gnomer, de som titter fram bak trærne i skogen. For åtte år siden utfordret Vebjørn og jeg hverandre til å gjøre noe helt nytt. Jeg hadde jobbet mye med collage på den tida, men ville lage noe som føltes som meg, som var mer spesifikt meg, og da begynte jeg å se mot andre kunstnere, og da særlig en amerikaner som heter Robert Rauschenberg, som ble noen-og-åtti og hadde en fantastisk lekenhet og barnlighet i alt han gjorde, hele livet igjennom. Jeg har på en måte alltid vært mer fascinert av de kunstnerne som har mye energi, mer enn av de dype tenkerne.

Aulie vokste opp i Lørenskog, og var, som hun sier, «en klassisk hestejente».

- Men hele slekta mi har sitt utspring i en av disse klassiske gråbeingårdene i Herslebs gate på Grønland i Oslo, hvor det var en veldig sterk arbeidermentalitet. Så jeg har vokst opp i et hjem der man sang arbeidersanger, «Internasjonalen», den typen. Det er ingen i familien som har noen kunstnerisk bakgrunn, mamma jobbet med data, pappa var mekaniker og kjørte speedway. I den grad jeg har noe galskap i meg er det fra ham.

- Hvordan så tenåringsopprøret ut?

- Det var vel ganske mildt. Jeg var mye frustrert da jeg var tretten-fjorten, men det var ikke så veldig mye mer omfattende enn at jeg farget håret og brukte mye sminke, sier Aulie, som i en periode også var aktiv i Sosialistisk Ungdom (SU).

- Hvor langt opp i organisasjonen kom du deg?

- Akkurat det er litt gjennomgående for min del - generelt i livet har jeg aldri hatt noe stort behov for å konkurrere, jeg har aldri vunnet noe som helst, fordi det aldri har vært viktig for meg. Jeg har aldri vært en streber. Heller ikke i SU.

Mangel på hjemlige popkunstnere til tross: Hennes første kunstneriske forbilde var ikke amerikansk, men norsk, og het Oda Krohg.

- Riktignok kom hun fra borgerskapet og hadde penger og kunne gjøre litt som hun ville sånn sett, men hun levde i en tid da kvinner skulle være kvinner. Hun var norsk og kvinnelig kunstner og ble derfor veldig inspirerende for meg, sier Aulie, som sier hun alltid er på utkikk etter sterke kvinnelige forbilder.

- Problemet er bare at jeg ikke ser dem så ofte.

En annen norsk maler hun har sett mot er Edvard Munch, hans melankoli har preget hennes egen kunst.

- Det er så mye av det som har skjedd med Munch etter hans død som bare er utrolig trist og tragisk.

- Oslo kommune rev atelieret hans på Ekely og bygde parkeringsplass?

- Ikke sant? Han er den største maleren vi har hatt, bare på grunn av hvor mye han våget. Da han levde skulle alt være romantisk og vakkert, og her kommer han med angsten utapå skjorta, og viser fram alt som er heslig og vondt og stygt, når idealet er det helt motsatte.

På dette tidspunktet føler Aune Sand, som har kommet inn i hytta igjen, at han egentlig har forholdt seg stille lenge nok:

- Jeg mener, ta Liv Ullmann, den posisjonen hun har...

- Kan jeg få snakke ferdig? Jeg vet du mener mye om Liv Ullmann, men la meg få fortsette. For meg blir Munch et bilde på hvordan vi tar oss av våre største kunstnere i ettertid. Det gjør meg så fryktelig opprørt å tenke på. Trist og opprørt.

- Og Liv Ullmann, sier Aune. - Vi må ikke glemme Liv Ullmann. Denne fantasti...

- Liv Ullmann. Altså, så ung, så vakker og flott var hun, og feiret over hele verden, men likevel har hun aldri blitt respektert her i landet. Jeg kan nesten ikke tenke på det, fullfører Marianne.

- Hva tror du folk som kjenner deg vil si er din verste egenskap?

- Å, det er nok at jeg kommer for seint til avtaler. Men det er litt fordi jeg lever så veldig i nuet. Jeg glemmer aldri avtaler.

- Den beste, da?

- Alba sier at jeg lager god kakao, men...nei, jeg er nok snill, tror jeg.

- For snill?

- Jeg var nok det da jeg var yngre. Jenter kan jo være temmelig fæle mot hverandre i den alderen, og siden jeg var godtroende var det jo mange folk som utnyttet meg og løy til meg.

- Du har kanskje blitt mer skuffet enn du hadde trengt å bli på den måten?

- Jeg kunne i alle fall spart meg for mange ting hvis jeg hadde vært flinkere til å si nei, og til å sette grenser. Jeg ser jo at det er mange kvinner som er sterke, og som derfor slipper unna masse trøbbel. Jeg har tatt en del smeller og slegger i bakhuet. Men samtidig har jeg fått oppleve så mye. Da jeg var 20 var det en kompis som sa «Marianne, du tror verden er bare god, du», og prøvde å fortelle meg hvor råtten og kynisk den egentlig er. «Men den verdenen vil jeg ikke leve i», svarte jeg. Så jeg er nok litt naiv. Men hva er naivt? På en bakketopp, mens man kikker opp på stjernene og tenker på hvor små vi er, da er vi vel alle naive?

Sola har gått ned, og mørket omslutter hytta. Om noen dager reiser Marianne og Aune tilbake til New York for en ny kontroll av barnet.

- Føler du at du har lykkes?

- Jeg håper og tror jeg har lykkes som mor. Og når folk kommer til meg og sier de har funnet håp og trøst i bildene mine, da gjør jeg det. Jeg har tatt det valget å ikke bli sykesøster eller lærer, men bildekunstner, og da føler jeg at det er min plikt å hjelpe på andre måter, og fortsette å glede dem som trenger det, sier Aulie.

- Hadde jeg hatt mer penger, skulle jeg gitt det. Men jeg har nå engang bare disse bildene.

magasinet@dagbladet.no