- Landslagene våre skal symbolisere tilhørighet og brorskap!

Utenfor de store vinduene lå et tynt lag snø som et hvitt teppe over Ullevaal stadion.

- Landslagene skal være som ditt familiebilde!

Kjetil Siem skuet utover vår nasjonalarena, et tomt fotballstadion er skapt for store drømmer.

- Landslagene er blodet ditt!

- Du verden.

- Ja, men dette mener jeg, sa han og toet sine hender over en ringende mobil.

Mandag denne uka hadde Kjetil Siem sin første offisielle arbeidsdag som generalsekretær i Norges Fotballforbund (NFF). Nå blir det andre baller, det smalt allerede da han ble presentert.

Onsdag 30. november. NFF hadde innkalt til pressekonferanse for endelig å presentere en god nyhet etter et annus horribilis. Det var bråk i styret, landslaget hadde feilet, norske klubber dummet seg ut i Europa, var på randen av konkurs, ble jaktet på av politiet og sviktet av publikum. Men nå skulle fotballforbundets lokaler endelig fylles med latter, det blir gjerne sånn når romsdalingen med bukkeskjegget får tilgang på en mikrofon. Bare minutter før den nye generalsekretæren skulle slippe til, kom nyheten om at Vålerengas og Stabæks sportslige ledere hadde blitt hentet av politiet, og seinere siktet for grovt økonomisk utroskap i overgangssaken til Veigar Páll Gunnarsson.

Det var ikke lenger noe å le av. Få dager etter ble Morgan Andersen og andre ledere i Fredrikstad pågrepet og siktet for skattesviksaken rundt Raio Piiroja.

Kjetil Siem fikk travle dager på jobb før han i det hele tatt hadde begynt.

- Jeg vil være proaktiv, så unngår vi kanskje flere razziaer og glattceller på våre fotballedere, sier han.

- Du er blitt en ryddegutt?

- Nei. Med å bruke begrep som å «rydde opp», skapes det frykt, og jeg vil at våre fotballedere skal sove godt om natta. Samtidig må jeg tydeliggjøre en endring, det blir feil om jeg sier at nå blir det ingen forskjell. Derfor ble jeg glad da fotballpresidenten tok initiativ til et møte med skattedirektøren før jul.

Resultatet ble at alle internasjonale overganger i norsk toppfotball siden 2007 skal granskes - på oppdrag av NFF.

- Hva synes du om politiets innsats så langt?

- Noen vil kanskje si at det er rettferdig med razziaer, og at fotballedere blir avkledd og lyst opp i rumpa. Sist gikk det ut over Morgan Andersen. Men hva om politiet hadde gjort det samme med Ingebrigt Steen Jensen i Stabæk? Da tror jeg folk hadde reagert annerledes.

- Du mener politiet overreagerte?

- Isolert sett kan politiets innsats ha en preventiv virkning, for at fotballedere i framtida ikke beveger seg i gråsonen. Men måten politiet har holdt på, med razziaer og strippe folk? Nei, det synes jeg er ganske drøy kost. Jeg respekterer politiets mandat, men synes at ting kunne vært gjennomført mer nennsomt uten hadde det hadde skadet bevis eller etterforskningen.

- Hva har du å skjule, som tidligere direktør for Vålerenga?

- Ingenting. Men det er ikke alle overganger jeg er like stolt over.

- Hvorfor ikke?

- Fordi de feilet sportslig.

Kjetil Siem smiler fornøyd. Han møtte motbør da han før jul uttalte at mekanismene som råder i fotballen kan forklare hvordan lederne i Stabæk og VIF har opptrådt, og at «det er lov å være kreativ». Men han har ikke tenkt å unnskylde seg.

- Vi må ærlig innrømme at fotballen ikke har klart å bli profesjonell på alle områder, og at en viss form for ukultur er generelt forankret i fotballen.

- Hva mener du med det?

- I all frivillighet er det en kamp for å få endene til å møtes, også i fotballen. For å spare klubben begynner ukulturen å bre seg med kilometergodtgjørelser. Jeg sier ikke at det er riktig, og jeg tror skattemyndighetene kjenner veldig godt til slik praksis i det brede lag av Frivillighets-Norge. Hadde det blitt gitt skattefradrag for dugnadsarbeid, ville mye fortont seg annerledes. Men vi i NFF må jobbe med myndighetene for å gjøre det lettere å drive innenfor loven. Vi kan alle bli bedre.

- Er norske fotballedere arrogante, egoistiske og altfor lite interessert i verden rundt oss?

- Det var da voldsomt. Hvorfor spør du om det?

- Det var du som sa det. Til Aftenposten i juni, 2009.

- Hvorfor sa jeg det?

- Som et svar på hvorfor landslaget mislyktes gang på gang.

- Ok, i den sammenhengen kan jeg skjønne utsagnet. Norske fotballedere har hatt en tendens til å lukke seg inn i sin egen fortreffelighet, meg sjøl inkludert. Jeg fikk ikke øynene opp før jeg flyttet utenlands og blant mye annet fikk oppleve å være sentral i et verdensmesterskap hvor Norge ikke var med - eller nevnt.

I august flyttet han tilbake til Lørenskog etter fire år i Johannesburg. Som en joker fra nord hadde han hatt jobben som direktør for Sør-Afrikas fotballiga. Med kone og fire barn bodde han i et stort hus med svømmebasseng, egen sjåfør, hushjelp, gartnere og væpnede vakter. Han sjudoblet klubbenes tv-inntekter, hadde ansvaret for åpningen av gigantstadionet Soccer City i Johannesburg, og fungerte som rådgiver til styreformannen for VM i fotball. Som en avskjedsbonus etter fire år fikk han tre millioner kroner.

Allerede før han kom hjem, hadde han tiltrådt som sportsdirektør i TVNorge, nisjekanalen MAX skulle sende en kamp fra Tippeligaen hver fredag. Før Siem satte seg på flyet for en svipptur til Sarpsborg og seriestart, fikk han med seg cupfinalen i Sør-Afrika.

Det var sol og 93700 tilskuere.

Åpningskampen i Tippeligaen 18. mars var Sarpsborg 08 mot Molde.

Det var snø og 4572 tilskuere.

Men nedtur? Nei, nei! Kjetil Siem har det ikke i seg. Han lengter aldri tilbake, det er en leveregel.

- Åra i Sør-Afrika var et eventyr i en gitt periode, vi visste at vi skulle hjem på et tidspunkt. Jeg kom tilbake med en fantastisk erfaring og ny ballast som ga meg kred. Når jeg snakker nå, så vet folk at jeg har vært med på noe som gjør mine argument enda mer fundamenterte.

- Men fra toppjobb i Sør-Afrika til TVNorge?

- Den korte tiden i TVNorge var veldig spennende. Jeg liker pionerarbeid, og det var lite tyn i opinionen for fredagskampen på MAX.

- Kanskje fordi dere hadde så få seere?

- Ha-ha. Fotballfamilien er uansett rask til å kritisere, det merket jeg under fotball-VM. Folk i Norge var helt rabiate over bruken av vuvuzelas, jeg fikk hundrevis av mail. Jeg svarte noen, og ba dem bruke engasjementet sitt på at Norge skal kvalifisere seg til neste VM. Den språkbruken i de mailene ... den var helt forferdelig.

Han drar høyrehånda over bukkeskjegget. Armbåndet har inskripsjonen 466 - 64, fangenummeret til Nelson Mandela. Det ringer igjen, denne gangen fra den gamle Molde-spilleren Petter Rudi som nå jobber som spillerutvikler i klubben. Rudi har bedt om et møte, men skal rekke et fly på ettermiddagen.

- Bli til i morgen, sier Siem.

Det blir gjerne som han vil.

Kjetil Siem er bondesønn fra Gjerdsetbygda i Romsdalen, i midten av fem brødre. Utdannet dramapedagog med spesialisering i dokketeater, men valgte heller å bli sportsjournalist i Aftenposten. Sportsreporter i TV2 og direktør i Vålerenga. Direktør i Norsk Fotball, og engasjert av FIFA på oppdrag rundt i fotballverden. Etter resultatene i Sør-Afrika var han en soleklar kandidat da jobben som ny generalsekretær ble utlyst.

- Det ville være mer overraskende om navnet mitt ikke hadde blitt nevnt, sier Siem.

Men han svarte først nei til fotballforbundets hodejegere, de ga seg ikke, og til slutt sa Siem ja til et møte.

- Da ble det sådd et frø i meg som begynte å gro, og jeg tenkte mer og mer på jobben. Det å være ønsket er mer flatterende enn å ønske.

Men ønsket virkelig alle at han skulle ta jobben? Da Drillo i 2007 skrev kontrakt med et utenlandsk spillselskap, sa Kjetil Siem at vår nåværende landslagstrener gjorde seg «uspiselig», og at dette var «kroken på døra for Drillo i norsk fotball».

- Drillo og jeg har vært gjennom flere ups and downs.

- Og nå?

- Jeg hadde et langt og godt møte med Drillo før jeg takket ja til jobben. Nå er vi på en skikkelig god up.

- Er det fotballfolk som har problemer med at du er blitt generalsekretær?

- Helt sikkert. Men det kan være en god justering, så jeg ikke blir altfor høy og mørk i det jeg foretar meg.

Han fikk mye av æren da Vålerenga tok seriegull i 2005. Da spilleren Freddy dos Santos skrev bok i 2009, var det flere som kom sånn passe godt ut av det. Siem ble karakterisert som dønn ærlig, fantastisk morsom, ekstremt engasjert, blottet for personlige agendaer, med et bankende fotballhjerte og et klart hode. Intet mindre.

Etter at Vålerenga tok gull i 2005, sa Siem takk for seg. Han var utslitt og følte seg motarbeidet av «dem som alltid hadde vært der, aldri fått til noe, men fortsatt trodde de visste best». Nå er bildet noe nyansert.

- I ettertid ser jeg at folk i og rundt klubben kunne reagere. Her kom jeg, en småbrukssønn fra Nordvestlandet, til en toppjobb i Vålerenga. Jeg ble fort ekstremt synlig, farten var stor og bestemmelsene harde. Men vi skapte resultater.

Oppskriften til suksess tilegner han familien og ydmykheten, ja, ydmykheten. Er du født i ei bygd med 20 innbyggere, og pisser i buksa første gangen du tar ferja til Molde, har du det visst i blodet.

- Du påstår fortsatt at du er ydmyk?

- Aner jeg en sarkasme i det spørsmålet? Det går an å være bestemt, tydelig og ydmyk samtidig. Jeg er ydmyk, sier Siem.

Etter at han hadde han skrevet boka «Æ» om Ole Gunnar Solskjær, boka «Proff i England», hadde hatt Rune Bratseth som forlover og kjøpt hustomt med Henning Berg i Lørenskog, sluttet han som fotballreporter i TV2. Han var lei maset om at han var for tett på intervjuobjektene sine.

- I alle andre sammenhenger er det positivt med et bredt kontaktnett, men når det gjelder meg er visst alle bekjente nære venner, sjelesørgere, forlovere og jeg vet ikke hva. Jeg har aldri lagt skjul på mine vennskap, men det er viktig å håndtere dem profesjonelt. Om jeg ansetter noen fordi de er venner, har jeg et kjempe-problem.

- Når henter du Ole Gunnar Solskjær som vår neste landslagssjef?

- Jeg tror Ole Gunnar har internasjonale ambisjoner før han vurderer å bli landslagssjef.

- Så da blir det din tidligere kollega og venn, Kjetil Rekdal?

- Jeg tror han tenker i de samme baner som Ole

Gunnar. Kjetil og jeg har forresten aldri vært så nære venner, og måtte ta en pause fra hverandre etter gull-sesongen i Vålerenga da han var trener. Men Kjetil og Ole Gunnar er naturlige kandidater til jobben som vår neste landslagstrener. Nå er det derimot viktig at generalsekretæren støtter den eksisterende ledelsen i tiden inn mot en viktig kvalifisering.

- Du har allerede lagt om stilen din nå som du er blitt generalsekretær?

- Jeg må kanskje justere meg litt.

- Kan du bli oppfattet som en bajas?

- Mer før enn nå. Men jeg har jo et rykte som går foran meg.

- Hva tenker du på?

- Dette med mine practical jokes.

En av Kjetil Siems lidenskaper har vært å lure sine nærmeste. Han har løpt på fjellet vinterstid iført gorilladrakt, på jakt etter broren som hadde med seg ny dame på hyttetur. Ved hjelp av proffe sminkører har han kledd seg ut som sjeik på restaurant i Spania, som flykaptein og resepsjonist. Han har meldt avbud til barnedåp i nær familie, for så å møte opp utkledd som gammel mann i rullestol som velter i veikanten. En vanlig øvelse har vært å gå inn på kollegers datamaskiner og sende lite flatterende mailer til seg sjøl. Så løper han tilbake på sitt eget kontor og svarer: «Hva mente du med det?». Ennå har han ikke prøvd seg på fotballpresident Yngve Hallén. Det kan være like lurt, flere styremedlemmer har trukket seg etter samarbeidsproblemer med presidenten.

- Jeg opplever Hallén som dynamisk, åpen og rett fram. Det er egenskaper jeg liker. Presidenten er også kunnskapsrik, og har politisk teft.

- Er det alderen, eller stillingen, som har gjort deg så diplomatisk?

- Livserfaring. De siste åra i Afrika har gjort mye med meg. Jeg liker fortsatt å erte folk, men erting er for meg kjærlighet. Det er en fin måte å ufarliggjøre ting på, sjøl om jeg ikke er like ivrig som før. Nå gjør jeg heller folk glade enn forlegne.

Den ferskeste episoden fant sted på julaften. Klokka elleve på formiddagen var avtalen at Siems to eldste døtre, som nå bor i Los Angeles, skulle Skype med resten av familien hjemme i Norge. De hadde knapt nok vært samlet siden alle seks i to måneder kjørte fra Cape Town til Kairo i Egypt som en avslutning på oppholdet i Sør-Afrika. Så satt de foran hver sin datamaskin og ønsket hverandre god jul. Da ringte det på døra til jentene i Los Angeles, og begge forsvant ut av skjermbildet. Uten at noen andre visste det, hadde Kjetil Siem kjøpt flybilletter til jentene og avtalt med naboen at døtrene skulle komme inn og Skype. Plutselig sto jentene i stua til resten av familien Siem i huset på Lørenskog.

- Det var en innertier. Som far fikk jeg se hvor høyt søsknene elsker hverandre. Jeg fikk se hun som så stygt heter «stemor», kaste seg rundt halsen på mine eldste døtre. Jeg fikk se en kjernefamilie bli til storfamilien på selveste julaften. Da rant det mye gledestårer.

- Er det forventninger om at du skal finne på noe?

- Det vet jeg ikke. Men under fjorårets VM-finale i Sør-Afrika hadde jeg samlet hele familien og vi tok det som en feiring av 50-årsdagen min. Da vi var på safari holdt eldstebroren min tale, og sa det hadde vært befriende å være på besøk uten at det var noen practical jokes.

Jubilanten måtte kremte, han hadde en liten korrigering. Et par dager før hadde hele selskapet vært på restaurant og fått servert elefantpenis. Til stor begeistring ble det lagt bilder og meldinger ut på Facebook.

- Dere spiste ikke elefantpenis. Det var bare vanlig biff, sa Kjetil.

Kona Irene var også blitt lurt, og i lett hvitvinsrus svarte hun høylytt:

- Og jeg som trodde jeg hadde smakt på den beste penisen i mitt liv!

Det er definitivt nye tider på generalsekretærens kontor. Stillingen som fotballforbundets øverste administrative leder har tidligere vært besatt av sindigheter som Karen Espelund og Trygve Bornø. Kjetil Siem er ikke redd for å snakke om fullsatte tribuner i Tippeligaen, om et landslag som igjen skal bli hyllet på Karl Johan etter å ha kvalifisert seg til et mesterskap, og at fotballforbundets 400000 medlemmer skal framstå som en stor familie tuftet på gode verdier og lovlige overganger.

- Hvor begynner du?

- Med landslaget. Oppnår landslagets suksess, har det gode ringvirkninger for alle som driver med fotball. Jeg vil at landslaget skal framstå på en måte som folk kan identifisere seg med.

- Du har litt av en jobb foran deg?

- Ja, og jeg kan forstå dem som mener at 94-laget var lettere å kjenne seg igjen i.

Det var i 1994 spillere som Erik Thorstvedt, Erland Johnsen, Rune Bratseth og Øyvind Leonhardsen utgjorde stammen som kvalifiserte seg til VM i USA. Det var før våre landslagsspillere brukte håndveske, vokset brystet, var undertøysmodeller og frontet hårprodukter.

- Gjengen som kvalifiserte seg til VM i USA var fostra i et annet samfunn. Vi har beveget oss fra et samfunn som stilte krav til folk, til at folk nå har mange rettigheter. Dette preger sjølsagt også våre landslagsspillere. Derfor må vi som ledere være tydeligere på kravene før spillerne tar seg til rette.

- Hvilke krav?

- Landslagsspillere må ha en forståelse om hvilke verdier de faktisk representerer. De spiller med flagget på brystet, og for mange er flagget et symbol på frigjøringa i 1945. Da kan vi ikke late som det ikke betyr noe lenger. Spillerne må for eksempel kunne nasjonalsangen, i dag er det flere som ikke kan den.

- Er det et krav?

- Ja. Skal du spille på det norske landslaget, må du kunne vår nasjonalsang.

Kjetil Siem glir her elegant over i en lengre utgreiing om norsk integreringspolitikk. Etter fire år i Afrika har han fått sterke meninger om måten vi behandler innvandrere på, om hvordan ubehageligheter og problemer alltid skal pakkes inn. Han snakker om medarbeidere som var både jøder og muslimer, strålende mennesker som alle måtte innrette seg.

- Vi må bli tydelige på hvilket samfunn vi vil ha. Alle kan ikke gjøre hva de vil ut fra egne oppfatninger innenfor religion, barneoppdragelse, likestilling eller hva det måtte være. Det er fullstendig misforstått at det ikke skal stilles krav til dem som kommer til landet vårt, den verste rasismen er å undervurdere innvandrere. Akkurat som innvandrere må forstå hvordan vi lever her i Norge, må landslagsspillere også innrette seg.

Om Kjetil Siem absolutt må se seg tilbake, savner han folkene og varmen i Sør-Afrika. Til timen han fikk alene med Nelson Mandela, om hvordan tårene bare rant da han kom ut fra møtet. På hushjelpen Martha, som han og familien overrasket med å besøke hjemme i Malawi. Eller langt tilbake, til fotballkampen innendørs i Sveits, der han og bestekompisen Bjørn vant 10- 9 over landslagsspillerne Mini og Lars Bohinen. Kjetil Siem er dårlig med ball, men vanskelig å passere.

Nå ser han helst framover. Til å få satt opp nytt telt i skogen bortenfor huset i Lørenskog, akkurat der teltet har stått før, med vedovn og høyballer som lenestoler. Da kan han igjen sitte der, helt i fred og bare tenke. Men mest av alt er han opptatt å bevare vennskapet i familien, og kjærligheten til kona Irene. Det er hun som har sagt at uten Kjetil kunne hun blitt en gretten, gammel kjerring.

- Jeg kan ikke få en bedre kompliment enn det.

- Hva er det du gjør?

- Jenter liker vel det samme som oss, dette med å bli tatt vare på. Jeg gir Irene oppmerksomhet, og det bør ikke være tvil om at jeg elsker henne. Det prøver jeg så godt jeg kan å vise henne, kanskje ispedd en dose dramaturgi og overraskelser.

Øynene forsvinner nesten inn i ansiktet når han smiler.

- Hun har et ekstremt vinnende vesen, er veldig sexy og laaangt over min fysiske standard. Jeg har vært på konstant slankekur de siste 20 åra. Men i år har jeg tenkt å prøve noe nytt.

- Hva da?

- Jeg skal spise mindre. •


kbb@dagbladet.no