ANMELDELSE: «Tiril løper rundt og biter negler mens hun hermer etter morens stemme: - Jeg er så stresset. Å Tiril, jeg rekker ikke leke med deg i dag, men hvis jeg bare får jobbet fjorten timer til, så kan vi gå på restaurant.»

Situasjonen fra barneboka «Måneskinnslandet,» der syvåringen Tiril svinser foran faren og imiterer advokatmoren, er vittig. Men da den trygge, gode faren dør, er morens Tårnfrid-oppførsel ikke lenger morsom.

Fantasi og forsoning

Gunn Hild Lem har tidligere skrevet «Sorg og sommerfugler» (2010), om livet etter at mannen Steinar Lem døde. I barnebokdebuten «Måneskinnslandet» skildres Tirils uro da faren blir syk, og sinnet og ensomheten da han dør.

Moren har ikke tid til Tirils sorg, så jenta håndterer savnet ved å fantasere. Om hesten Natt som tar henne med til Måneskinnslandet, der de døde bor.

Men Natt er ingen entydig skikkelse, han er forbundet med døden, og også Tiril svever i livsfare. Hun må forsone seg med tapet av faren for å leve videre. Bokstavelig talt.

Karikert mor

Boka balanserer godt det triste og det mer sjangertypiske, som snakkende dyr, en snill mormor og en ny venn.

Forholdet mellom far og datter skildres særlig fint. Bildet av moren mer stereotypt, og hennes ignoranse ovenfor Tirils sorg virker karikert. Klisjéfylt er det også at Tiril nesten må dø selv, før moren innser at jobben ikke er det viktigste.

Det beste ved boka er det nære bildet av det sørgende barnet. Lem viser fram hele spekteret av følelser i barnet. Hun går ikke i bue rundt noe av det vonde. Leseren tas med hele veien, helt inn på dødens værelse, der barnet hører farens siste åndedrag. Det er tøff og klok formidling.