ANMELDELSE: «Faktum er at mange lever liv som er usannsynlige fra ende til annen» skriver Linda Olsson i denne boka. Det er nok sant. Men det er også et engelsk uttrykk som heter «you wouldn't read about it». Det vil si at livet byr på usannsynligheter som ikke blir troverdige som litteratur.

I «Din godhet» har Olsson tillatt seg noen stunts så usannsynlige at de mister litterær troverdighet.

Ensom kvinne

Svenske Linda Olsson er bosatt på New Zealand, og det er fra de to landene hun har lagt handlingen i sine tre romaner. Hun brakdebuterte med den vakre «La meg synge deg stille sanger» (2008), om en ensom kvinne som ved hjelp av møtet med et annet menneske blir forsonet med sin traumatiske barndom. Oppskriften er den samme i denne romanen.   

Den middelaldrende legen Marion Flint bor alene i et hus ved en øde strand på kysten av New Zealand. Der har hun bodd i 15 år — ute av verden, på flukt fra sin fortid. Hun finner en liten gutt på stranden; taus, mager og mishandlet. Forholdet mellom de to skal ta Marion med på en reise tilbake til sin egen barndom og en forferdelig hendelse hun har fortrengt i førti år.  

Det handler — som alltid hos Olsson - om forsømte barn, og om å våge og forsone seg med sin barndom.

Romanen er lagt opp som en form for terapi der Marion - i kursivert form og tredjeperson — ser seg selv som liten pike og innser hva som egentlig skjedde den gang i Stockholm på sekstitallet. En barndom med en fjern skuespillermor, en ond stefar og en elsket lillebror som Marion tapte av syne.    

Grenser mot det svulstige

Olsson har siden debuten beveget seg nært opp mot det klisjeaktige og overtydelige: Her med den ensomme kvinnen ved stranden, den forsømte begavede gutten, og naboen, den tause kunstneren George, også han med en mystisk og traumatisk fortid. Dette fortalt med et nært og følsomt språk, på grensen til det svulstige. Jeg tilhører dem som mener hun ikke bikker over, men her er nok både kritikere og lesere delt i sine meninger.  

Tematisk derimot, kunne hun begrenset seg i denne boka. Hun har lagt inn noen hendelser, blant annet et kjærlighetsmøte med en fotograf, som skal vise seg å bli en fortelling så usannsynlig og floskelaktig at boka kunne klart seg langt bedre uten.

Det er likevel noe med Olsson. Til tross for sitt nesten uutholdelig langsomme språk, er hun utrolig god til å få leserne hekta.

Ganske tidlig legger hun inn hint om noe mørkt og uoppklart, som i en kriminalroman, med oppklaringer som hun porsjonerer ut i akkurat passe mengder. Inntil det hele ender ender overmåte godt. Og akkurat der kan vel litteraturen tillate seg noen usannsynligheter som til og med overgår virkeligheten.