ANMELDELSE: Brian Selznick oppnådde stor suksess i 2008 med «Oppfinnelsen av Hugo Cabret». Det bemerkelsesverdige med boka var hvordan han kombinerte tegninger og tekst. De fortalte ulike deler av den samme historien, slik at det ble en mellomstasjon mellom tegneserie og illustrert bok.

I årets «Himmelfallen» følger han samme mal, helt ned til baksideillustrasjonen. Men dessverre gjelder det ikke forsiden, som er et bilde av et lynnedslag, a la noe Vakttårnet kunne ha produsert. Godt det er innsiden som teller.
  

Ensomme barn

Hovedpersonen i teksten er Ben, han er døv på det ene øret og akkurat har mistet moren sin. Det er sent søttitall, og han har flyttet inn hos tanten og onkelen. Faren har han aldri møtt. I de sorthvite tegningene møter vi en ung jente i New York på 1920-tallet.

Historiene fungerer lenge helt uavhengig fra hverandre, men i overgangene bygges det en bro mellom dem gjennom tematikk eller sted. Ben drar etter hvert til New York for å finne faren sin, og der møter han den ensomme gutten Jamie som gir ham en nøkkel til et gammelt, glemt rom på det Naturhistoriske Museet, slik at han kan sove der om natten. 

Stilbrudd

Boka begynner svært godt, men Selznick klarer ikke helt å innfri forventningene har bygger opp til, det blir litt vel mange tilfeldigheter, selv for en barnebok, og mange ufestede tråder. Den unge jenta møter vi igjen som gammel, men nå velger Selznick å fortelle historien hennes kun i tekst.

Det blir et antiklimaks til den vakre, dialogløse historien vi fikk først, og i tillegg faller Selznick for fristelsen til å overforklare.

  

Språklig schizofreni

Selznick er en mer dreven tegner enn forfatter, teksten preges av et litt krøkkete språk, som ikke har blitt bedre på norsk. Det er mange lange setninger og omstendelige formuleringer. Og verken «avhendede møble»r, «sjablonerte bokstaver» eller «jordslått skinnfell» glir spesielt naturlig inn i en barnebok.

Forlaget har også fattet den merkelige avgjørelsen å la all tekst på de tegnede sidene bli stående på engelsk, blant annet en helside fra en lærebok. Redaktøren  forklarer valget med at mange av ordene er «tidskoloritter», men resultatet er en språklig schizofren utgivelse. Likevel, noen av tegningene, og starten, er grunn god nok til å lese «Himmelfallen», selv om jeg ikke klarer å falle helt for den.