ANMELDELSE: Lille Tyra klarer ikke å snakke når hun er på skolen.

Tyra er helt taus, og de andre jentene skuler på henne og glir unna. Av og til setter de ut en fot for at Tyra skal snuble. Eller henger jakkene sine langt unna hennes på knaggrekken.

Denne smertefulle tematikken angriper forfatter og psykolog Helge Torvund med lunhet og et poetisk språk, mens illustratør Mari Kanstad Johnsen tilfører mer farger, mer følelser og mer å undres over.

Litterær

All pedagogisk litteratur er dårlig, men all god litteratur er pedagogisk, sier den svenske poeten Lennart Hellsing. Det er et godt poeng. Fortellingen om Tyra og katten Vivaldi er pedagogisk: Den viser at det finnes veier ut av roller barnet kan havne i. Tyras er «den stille» og «utestengte». Som mange barn forteller hun ingen at hun mobbes, fordi det er skamfullt, og fordi utfrysningsmetodene er subtile. Desto viktigere at vi andre, barn og voksne, griper inn, sier boka.

Dette pedagogiske aspektet til tross: «Vivaldi» er ikke bare boka for det isolerte barnet - alle kan føle seg utenfor. Først og fremst er «Vivaldi» en litterær barnebok, der mer avanserte virkemidler, som sprang i tid og rom, samt et poetisk språk, brukes i akkurat passe doser, i en tekst som varierer fint mellom rolige og mer energiske partier.

Torvund gir barna noe å strekke seg etter. Han utvider språket og bildet av verden når han skriver om kattens krafselyder som «blandar seg med dagslyset.» Eller når sommerferiens slutt vakkert og konsist uttrykkes slik: «Kveldane vart mørkare over plenen.»

Vil ha mye med

Helt uten svakheter er ikke boka. Det er en lang fortelling, og mens starten er en klar, sammenhengende tekst, kan overgangene mellom oppslagene senere virke brå. Torvund vil ha mye med i denne fortellingen, der referansen til Vivaldi handler om katten og musikken og årstidene, mens det som virkelig er kjernen er Tyras innestengthet. Som riktignok dempes av Vivaldi, men som bunner i utfrysningen og skammen.

De mange sporene gjør boka til en sammensatt fortelling som skal leses langsomt og i porsjoner for barnet. Og ikke minst om igjen. Det tåler den godt.

Illustrasjonene er en kopp for seg. En så påkostet og visuelt lekker barnebok er ikke hverdagskost. Mari Kanstad Johnsens uttrykk har en klar signatur (sist sett i «Barbie-Nils»), og denne gangen briljerer hun med fargesterke og kontrastrike illustrasjoner, som spenner fra det kubistiske til det surrealistiske og fanger både det glade og det vonde i fortellingen.

Kort sagt et utmerket samarbeid i en bildebok som er en glede å oppleve.