ANMELDELSE: Tannverk er vondt. Så vondt at de i Oldtiden mente det var onde ånder som påførte dem pinen. Og at de helt frem til 1700-tallet trodde mark var årsaken til verketanna, og smurte honning på leppene for å lokke marken ut.  

Ideen til Philip Newths bok om tannpinens historie er glimrende - og den er full av fantastiske fakta. Smertefulle fakta.

Som hvordan en i årtuseners løp har forsøkt å få bukt med tannverk gjennom alt fra morgenurin, menneskeblod, edderkoppsaft, ravnebæsj, menneskebæsj og brent rumpetroll. Mens den romerske forfatteren Plinius d.y. forslo å binde en frosk til haken, og å forbygge tannverk ved å spise mus to ganger i måneden. 

De første gebissene

Newth har valgt å lage boka som en samtale mellom en bestefar (ham selv?) og barnebarnet. Akkurat det virker nokså konstruert og dels forstyrrende i det som hadde fungert bedre som ren faktabok.

Her er kapitelvise inndelinger i for eksempel tannpirkernes historie; noe allerede neandertalerne brukte med stivt gress. De første gebissene var laget av fasanhjerne, knuste menneskeknokler og ørevoks.

Slaget ved Waterloo, der 50 000 unge menn døde, ble god business for gebissindustrien, som da brukte mennesketenner til å pynte på rikfolks grådige glis.

Tannlegesirkus

Newth har selv illustrert boka med enkle, morsomme - og pinefulle - svart/hvitt tegninger. Som av middelalderens omreisende tannlegesirkus, der kvakksalveren reiste rundt med en diger tang, og musikere overdøvet smertehylene fra de ulykkelige pasientene.  

Moralen? Det er lurt å gå til tannlegen. Og historisk sett er vi nokså heldige.