KLASSIKER: Den så nesten lik ut på 1970-tallet, men innmaten i Linn Sondek LP12 er oppgradert til det ekstreme. Alle foto: Jan Omdahl
KLASSIKER: Den så nesten lik ut på 1970-tallet, men innmaten i Linn Sondek LP12 er oppgradert til det ekstreme. Alle foto: Jan OmdahlVis mer

Denne platespilleren koster 160.000 kroner

Vi har testet Linn Sondek LP12, så håret reiste seg.

Den er et lavteknologisk mirakel, den gode, gamle platespilleren. En diamantnål reiser gjennom en ruglete canyon av vinyl. Nålas bevegelser omsettes i svake, elektriske signaler som forsterkes i flere ledd før de setter høyttalermembraner i bevegelse og fyller lufta med musikk.

Men hvor mye informasjon er det mulig å hente ut av en platerille? Hvor tett på musikkens kjerne er det mulig å komme med en snart 150 år gammel teknologi?

Svært tett på, viser det seg.

Har du noen idé om hvor mye punch, dybde og autoritet det er i trommene på Paul Simons «50 Ways To Leave Your Lover»? Det hadde ikke jeg heller, før jeg hørte dem avspilt på en av verdens beste platespillere.

I HI-FI-INDUSTRIENS øverste sjikt bygger man elektronikk som gir unik innsikt i musikken. Dessverre er de fleste av disse produktene nesten obskønt kostbare. Ta for eksempel legendariske Linn Sondek LP12, en platespiller som med alle oppgraderinger koster 160.000 kroner. Etter et besøk på Linn-fabrikken i Skottland nylig fikk jeg tilbud om å låne med en hjem, og jeg ber om forståelse for at jeg takket ja.

RILLEMAGI: LP12 løfter informasjon ut av platerillene du ikke visste fantes der. Vis mer

Slikt sier man bare ikke nei til å oppleve på hjemmebane, like lite som en motorjournalist sier nei til noen uker med en Aston Martin.

LP12 HAR VÆRT produsert sammenhengende i snart 40 år. Mens moderne platespillere i toppklassen gjerne ser ut som oljeplattformer, basert på en konstruksjon med kraftig motor og høy masse, sverger Linn til en lett, fjæropphengt konstruksjon med så liten og støysvak motor som mulig.

Utseendemessig er LP12 enkel og konservativ, langt på vei identisk med originalen fra 1973. Det er klassisk platespillerhåndverk, med kvalitet i nesten alle detaljer. Den tynne lefsa av en filtmatte og en vaklete løftearm i plast hører imidlertid hjemme på langt billigere spillere. Fjæropphenget er ekstremt nervøst, og krever forsiktig bruk. Men innenfor det vakre treverket tilbys dagens LP12 med en serie kostbare oppgraderinger som skal bidra til å løfte mest mulig informasjon ut av rillene.

Etter fire tiår er LP12 fortsatt et «work in progress».

TA DETTE MED STRØM, for eksempel. Etter at Linn-grunnlegger Ivor Tiefenbrun i en mannsalder har hevdet at vekselstrøm er tingen for optimalt jevn hastighet, og dermed mest mulig presis gjengivelse av toneleie, rytmikk og tempo, har Linn nå utviklet den eksterne strømforsyningen Radikal med likestrøm og digitale styringskretser. Det låt visst bedre likevel, måtte den gamle stribukken innrømme.

IDENTISK: En annonse for Sondek LP12 fra magasinet Hi-Fi News i lanseringsåret 1973. Dagens LP12 ser nesten identisk ut. Vis mer

Prislappen? Nærmere tretti tusen, bare for bedre strøm.

Min modell er dessuten utstyrt med Keel integrert subchassis og armbord, Ekos SE toneam i titan, innebygd Urika RIAA-trinn samt Linns egen Akiva MC-pickup. Det de gjør, disse greiene med de merkelige navnene, er å setter følelser i sving og få hår til å reise seg.

De henter ting ut av vinylplatene jeg ikke ante var der.

Den nesten sjokkerende realistiske gjengivelsen av cymbalene til Jack DeJohnette på «Tribute»-albumet til Keith Jarretts Standards-trio, for eksempel. Den ekstreme 3d-opplevelsen av den særegne akustikken i rommet der Talk Talk spilte inn det lavmælte mesterverket «Laughing Stock», med nærmeste mikrofon flere meter unna trommesettet. Den voldsomme tyngden i Daniel Lanois' lydkonstruksjoner på Neil Youngs «Le Noise». Bill Frisells krystallklare, varme stålstrenger på «Good Dog, Happy Man». Perkusjonsdetaljer jeg aldri har lagt merke til før på Grace Jones' «Walking in the Rain». Det nesten sjokkerende mektige lydbildet på Ane Bruns «These Days». Cisco-pressingen av Steely Dans «Aja» med mer punch, bånn og musikalsk driv enn jeg har hørt noen gang før.

Uansett hva jeg setter på, det være seg audiofile nypressinger eller gamle, slitne travere, hører jeg mer.

STIV PRIS: Den koster 25.000 kroner. Ikke spilleren Dagbladet har testet, men pickupen Akiva. Skal du ha den komplette pakken, må du ut med 125.000 kroner til. Vis mer

LP12 gir en innsikt i musikken jeg aldri har opplevd maken til i mitt anlegg, heller ikke med digitale kilder av høy kvalitet. På kjøpet vanker det dessverre også mer rillestøy der det finnes, for Linns Akiva-pickup er ikke av det tilgivende slaget.

Her kommer  alt lynkjapt og til dønn riktig tid, sylskarpt tegnet i tre dimensjoner. Det er nok spillere fra minst et titall produsenter som konkurrerer med Sondek LP12 i total lydkvalitet. Noen avslører enda flere detaljer, eller er enda mer høyoppløste og dynamisk ekstreme. Men jeg tviler på om noen musikkilde, det være seg analog eller digital, skaper en sterkere følelse av musikalitet og rytmisk framdrift enn denne vesle platespilleren fra Skottland.

Det er selvsagt en hake. Mens man får den enklere innstegsmodellen Majik LP12 for «bare» 25.000 kroner, koster modellen jeg har testet den nette sum av 158.180 kroner. Lydsignaturen er langt på vei den samme på begge spillerne, Sondek LP12 gir bare mer av alt. Det er selvsagt absurd, noen vil si direkte uanstendig, å betale prisen av en helt grei småbil for en grammofon. At det finnes langt dyrere platespillere er knapt en formildende omstendighet.

MIN EGEN SPILLER koster omtrent en tiendedel av Sondek LP12, og gir veldig mye mer enn en tiendedel av musikkopplevelsen. Det gjør også en platespiller til tre tusen kroner. Mye av vinylgleden handler jo dessuten om helt andre ting enn lydkvalitet. Men det er altså de siste prosentene på veien mot absolutt innsikt som virkelig koster i hi-fi-verdenen.

Det finnes nok et slags rasjonale her, for de heldige få som har råd.

Følg meg på Twitter: @janomdahl