FILM: Det er mulig denne filmen vil være til nytte hvis du tilfeldigvis besøker Moskva den dagen elektromagnetiske vesener fra det ytre rom bestemmer seg for å utrydde alt liv på jorda. Da vil du allerede vite at disse skyliknende, nesten usynlige massemorderne lyser opp alle lamper de kommer i nærheten av. Du og de andre overlevende kan dermed løpe i sikkerhet — for en stakket stund.  

Du vil også få tips om å oppsøke elektrikeren Sergei, som har laget et beskyttende «Faradays bur» og er i ferd med å utvikle et hjemmelaget mikrobølgevåpen som kan uskadeliggjøre den gule fare. Hos Sergei treffer du også den unge russerinnen Vida, som sier hun er «tøff».
 

Idiotisk

Så langt om nytteverdien. Mer interessant er underholdningsverdien, siden de fleste ser romvesenfilmer for å bli midlertidig vettskremte. Jeg ser for meg premieren, der de mange hundre som har vært med å lage denne russisk-amerikanske co-produksjonen ser «The Darkest Hour» for første gang. Jeg tviler på at noen av de involverte synes resultatet er annet enn idiotisk. Håpet deres er at vi andre er lettlurte.  

I halvannen time følger vi Emile Hirsch, Olivia Thirlby og de andre skuespillerne, løpende rundt i et folketomt Moskva. Første stopp er den amerikanske ambassaden. Når denne, i likhet med alt annet, viser seg å være ødelagt, blir de relativt skuffet. Neste stopp er en atomubåt.  

Dommedag nå, please!

Underveis eksploderer skuespillerne, en etter en. Det er tydelig at regissør Chris Gorak prøver å skape starten på en romanse mellom kjekke Hirsch og pene Thirlby, men kjemien dem imellom er så dårlig at tøffe Vika griner på nesa når de prøver å kysse — så de lar det være.  

Filmen er i 3D, som visstnok er framtida, hvis ikke verden går under. Selv om den søvndyssende apokalypsen varer i knappe 90 minutter, begynte jeg å lengte etter enden allerede tidlig i første akt.