(Dagbladet God torsdag): - Se her, Anne-Marthe. Hvis du fører fingeren under ordene er det enklere å få med seg alle bokstavene. Da blir det lettere å få ordentlig flyt i lesinga.

Mona Ramdal (39) og datteren Anne-Marthe (10) sitter side om side ved spisebordet, med utsikt over skolebøker og Iddefjorden i blått ettermiddagslys.

For de fleste mødre er det en selvfølge å kunne hjelpe barna med leksene. Slik er det ikke for Mona.

Mistet synet

Da hun selv var bare litt eldre enn det datteren hennes er i dag, ble en fargerik verden forvandlet til mørke skygger.

Året er 1985. Mona er 13 år, aktiv og utadvendt og en dyktig keeper på fotballaget.

Det er vinter. Den hvite snøen dekker til hele banen, og den nesten like hvite ballen blir skutt mot mål. En liten vri til venstre, og rett i nettet. Selv ligger Mona i motsatt hjørne, og først når hun hører motstanderne juble skjønner hun at det er scoring. Selv kan hun ikke engang se ballen.

Parasitter

Mona har helt siden hun ble født hatt svært dårlig syn på høyre øye, og hun klarte aldri å skimte noe som var mer enn tre meter unna. Etter episoden på fotballbanen bar det til sykehus, til optikere og øyespesialister. Først to år etter var diagnosen klar: Toksoplasmose. Oversatt fra latin til brutalt bokmål: Parasitter som spiser opp netthinna.

Det ble konstatert at Mona hadde mistet hele 85 prosent av synet. Når 90 prosent er borte endrer benevnelsen på tilstanden seg fra svaksynt til blind.

- Det var et hardt slag. Men likevel har jeg alltid vært optimistisk, og jeg bestemte meg tidlig for å leve så normalt som mulig.

På moped

Sykkelen ble derfor ikke parkert. I stedet kjørte hun på som før, selv om hun traff både hullene i veien og et utall gjerder. Hun valgte også å drive med aerobic - på første rad, nærmest klint inntil instruktøren.

- Jeg var besatt av at det dårlige synet ikke skulle stoppe meg, men i ettertid ser jeg jo at det er enkelte ting jeg kunne valgt bort. For eksempel å kjøre moped, humrer Mona.

Med ei av sine beste venninner en liten meter foran seg suste Mona av gårde langs veiene i Østfold.

- Foreldrene mine var vettskremte, og det kan jeg jo godt forstå. Når jeg tenker på det i dag får jeg samme følelsen selv. Jeg så jo knapt hjulet på min egen moped.

Tungt medisinert

I et forsøk på å få bukt med sykdommen ble Mona satt på sterke medisiner. Hun merket imidlertid mer på vekta enn på synet.

- Medisinene gjorde at jeg la på meg 40 kilo - og det i den verste ungdomstida. I tillegg gikk jeg hele tiden med mørke solbriller, uansett vær. Mine minner om denne tida er veldig såre, og jeg fikk noen slengbemerkninger som gjorde veldig vondt. Jeg kan huske dem ordrett den dag i dag.

Synet først svekket

- Er det taco snart? spør storebror Jens-Erik (13) og gjør unna de siste trinnene opp kjellertrappa fra gutterommet.

Dagen i forveien har Mona arrangert tacofest på skolen for Anne-Marthes klasse. Og i dag står restemat på menyen.

- Jeg ønsket å bidra til noe positivt i klassen til Anne-Marthe. Det ble en kjempesuksess, alle elevene var i sving med både matlaging, borddekking og rydding.

Før Jens-Erik kom til verden hadde Monas syn begynt å bli stadig bedre. Hun hadde startet i jobb som hjelpepleier, hvor hun hovedsakelig tok seg av å stelle de eldre. Men fremdeles måtte hun lese aviser med lupebriller og trykksverte på nesa, og for å kjenne igjen folk var hun nødt til å memorere klær og hårfasonger.

- Da Jens-Erik ble født ble dessverre synet dårligere igjen. Trolig skyldtes det hormonforandringer og at jeg fikk mye væske i kroppen, forteller Mona.

Redd for å gamble

Heldigvis skulle det vise seg at det ytterligere synstapet var forbigående, og da Jens-Erik var to år begynte synet å komme gradvis tilbake igjen. Og etter hvert kunne hun se slik som før eldstegutten ble født.

- Jeg så jo fremdeles veldig dårlig, men jeg levde også nå under mottoet at jeg skulle gjøre det beste ut av situasjonen. Så jeg både trillet barnevogn og kom snart tilbake i jobb.

Det gikk bare tre år før Mona ble gravid igjen. Like stor som gleden var også usikkerheten.

- Siden det hadde skjedd så store endringer med synet i forbindelse med at Jens-Erik ble født, så var jeg redd for å gamble med at jeg plutselig skulle bli nesten helt blind igjen.

I ettertid skulle det vise seg at hun bekymret seg uten grunn.

Viste vei

Vi spoler til år 2002. Finstasen er pakket, bilen fylt opp og familien Ramdal er på vei mot

Sørlandet for å feire bryllup til Monas tante. Bak rattet sitter Håvard, usikker på om han har kjørt av i riktig kryss.

- Jeg kunne jo normalt ikke hjelpe stort, men da Håvard kjørte satt jeg ofte i passasjersetet med kartboka. Men som regel holdt jeg den opp ned, humrer Mona.

Denne gangen er det annerledes.

- Plutselig kunne jeg fortelle Håvard nøyaktig hvor han skulle kjøre, sier Mona.

Mens ektemannen sperret opp øynene, og halvveis mistroisk fulgte Monas retningsangivelser, reagerte hun overhodet ikke selv på hva som nettopp hadde skjedd.

- Jeg vet ikke om jeg hadde begynt å se igjen der og da, eller om det faktisk hadde vart en stund. Det høres unektelig veldig rart ut, men jeg tror rett og slett verken jeg selv eller hjernen min var innstilt eller mottakelig for at jeg skulle kunne bruke øynene mine normalt.

Fikk drømmen oppfylt

Etter at brudeparet hadde gitt hverandre sitt ja var Mona rask med å komme seg til øyelegen.

- De øverste bokstavene på tavla gikk greit, det samme med neste rad. Og neste deretter.

Plutselig hadde jeg lest helt til bunnen, helt til de aller minste bokstavene.

- «Du ser bra», sa øyelegen, før han la til: «Du ser faktisk veldig bra!», forteller Mona.

Selv om Mona hadde våget livet på både sykkel og moped var det å kunne kjøre bil et stort savn. Fram til nå hadde drømmen om sertifikat blitt med nettopp en drøm. Men da Mona innså at hun faktisk hadde pløyd gjennom samtlige bokstaver på øyelegens tavle var hun ikke sein med å be om den påkrevde attesten for å kunne ta lappen.

- Jeg hadde overhodet ikke planlagt å spørre om denne underskriften, spørsmålet nærmest bare glapp ut av meg.

Hormonforandringer

Ingen leger kan gi et eksakt svar på hvorfor Mona plutselig kunne se igjen. En teori er at hormonforandringene i forbindelse med graviditeten har spilt positivt inn, og at tapper i øynene har ligget i dvale og blitt vekket til live igjen.

Et knapt halvår etter forrige biltur til Sørlandet er Mona igjen på tur samme vei. Denne gang sitter Anne-Marthe og Jens Eirik i baksetet - med Mona selv bak rattet.

- Hun tok jo egentlig lappen på rekordtid, sier Håvard, som straks etter underskriften fra øyelegen måtte til pers med øvelseskjøring.

- Og det gjorde jeg virkelig med glede.

Nytt liv

Mona og Håvard traff hverandre tre år før Jens-Erik ble født. På det tidspunktet hadde Mona lært seg så mange gode teknikker at det var vanskelig å se på henne at hun nesten ikke så selv.

- Jeg gruet meg veldig til å fortelle det til Håvard, og jeg var veldig redd for hva han ville si, sier Mona.

- Jeg visste det imidlertid allerede, men det betydde selvsagt ingenting, sier Håvard.

Etter at synet kom tilbake startet også et nytt liv for Mona. Hun ville reise, se, oppleve, lese og være ute i naturen. Slik levde hun i fem år før hun våknet en morgen uten å kunne orientere seg som før.

- Jeg tenkte at jeg hadde vært utrolig heldig som hadde fått disse fem åra, at det hadde vært en vidunderlig bonus.

Likevel legger hun ikke skjul på at jubelen sto i taket når synet kom tilbake, bare tre uker etter.

- I starten gikk jeg rundt og var engstelig for at jeg skulle få nye tilbakefall, men slik tenker jeg ikke lenger. Da kan man jo bli sprø. Nå nyter jeg bare hver eneste dag - og så får det som eventuelt kommer bare komme.