Parolesalen i 3. etasje på politihuset i Oslo 26. juli 2011: Politimester Anstein Gjengedal snakker med stor autoritet til sine underordnede i Oslo politidistrikt. Dette er ett av to allmøter denne dagen, der politiledelsen gjør opp status etter kraftinnsatsen 22. juli. Tilstede er også politidirektør Øystein Mæland. I salen sitter mange polititjenestemenn og -kvinner som har gjort en ekstraordinær og ekstrem innsats de siste dagene. Mange er helt utslitt. Det er ikke alle som føler at koordineringen og ledelsen av innsatsen i politiet gikk helt på skinner 22. juli. Men antydningene til systemkritikk vil Gjengedal ikke ha noe av.

Fra podiet tar politimesteren sats og slår ettertrykkelig fast at «den type uttalelser fra besserwissere internt og eksternt» er uønsket. Gjengedal er forbannet over kritikken blant annet fra tidligere polititopp Finn Abrahamsen. Politimesteren skjelver nesten i stemmen når han slår fast at staben i Oslo politidistrikt håndterte saken perfekt, at han som Oslo-politiets øverste sjef ikke ser noe som helst som kunne vært gjort annerledes. Uttalelsene provoserer spesielt mange av de unge tjenestemennene kraftig. Flere vurderer å reise seg i protest og forlate salen. Men etter kort tid tar politidirektør Øystein Mæland ordet. I motsetning til Gjengedal, slår Mæland fast at det er viktig at politietaten evaluerer innsatsen 22. juli. Det må være stor takhøyde i en slik prosess. «Vi må kunne lære av det som ble gjort denne dagen», understreker Mæland.

Onsdag denne uken meldte NTB at jeg som forfatter av boken «Da terroren rammet Norge» har avgitt en forklaring for 22. juli-kommisjonen. I slutten av november fortalte jeg kommisjonen om tre forskjellige enkeltsaker der ulike politifolk er blitt utsatt for det som ble opplevd som truende adferd fra sentrale polititopper i Oslo politidistrikt. Det skal ikke mer enn en kritisk bemerkning internt før politifolk blir truet med at oppførselen kan få konsekvenser for deres videre karriere. Andre får beskjed om at det å kritisere staben med stabssjef Johan Fredriksen i spissen, ikke vil bli tatt nådig opp.

Den frykten som er i ferd med å bre seg internt i politietaten etter 22. juli, på grunn av politiledere som velger å møte diskusjoner og internkritikk med hatske motangrep og trusler, er alvorlig. Politiledelsens reaksjonsform kan, uavhengig av hva som er den bakenforliggende intensjonen, føre til at vesentlig informasjon om hendelsene 22.7. aldri kommer fram. Derfor bør 22. juli-kommisjonen granske ikke bare hendelsene 22. juli, men også inngående hvordan saken i ettertid er blitt håndtert av politimestrene og andre sentrale polititopper.

I tiden etter 22.7. er det utvilsomt politiledere som frykter for jobbene sine. Hoder kan komme til å rulle som en konsekvens av konklusjonene fra 22. juli-kommisjonen. Kommisjonens konklusjoner kan bli ramsalte for mange av de involverte personer og etater. Nettopp derfor er historien om 22. juli forlengst gjenstand for en ekstremt taktisk historiefortelling. Tendensene i politietaten i dag, spesielt i Oslo politidistrikt, er dypt udemokratiske og sterkt i strid med den åpenhet og ærlighet som statsminister Jens Stoltenberg bebudet da 22. juli-kommisjonen ble nedsatt. Flere politifolk, spesielt de yngre, vurderer nå om de egentlig har en framtid innen etaten. At situasjonen er kommet dit, er skremmende og sier det meste.

Justisminister Grete Faremo bør engasjere seg direkte i saken, eller tvinges på banen av Stortinget. I politidirektør Øystein Mælands pappapermisjonsfravær, som varer til helt over påske, synes den fungerende ledelsen av Politidirektoratet ute av stand til å ta grep. 22. juli-kommisjonen vil ikke bidra til å avklare situasjonen. Kommisjonen stiller seg avvisende til å avgi noen delrapport før hovedrapporten etter planen skal være ferdig innen 10. august.

I mitt arbeid med boken om hendelsene 22. juli, har flere politifolk stilt spørsmål ved hvorfor stabssjef Johan Fredriksen ble sittende alene og svare på kritikken mot Oslo politidistrikt i kjølvannet av 22. juli. Hvor var egentlig Oslo-politimester Anstein Gjengedal? Hvorfor viste Gjengedal seg bare internt, mens han overlot håndteringen av mediene og krisen utad til sine underordnede? Er dette godt eller dårlig lederskap? Mange politifolk mener det siste.

Også onsdag nektet Anstein Gjengedal å svare på direkte spørsmål fra mediene. Han skjuler seg fortsatt bak sin informasjonsavdeling, som i stedet for å informere, tilsynelatende har som viktigste oppgave å trenere. NTB siterte Gjengedal på at «påstandene var ukjente for ham», noe som er en elegant måte å unngå svare på sakens kjerne: Hvordan håndterer man kritiske røster internt? Hva slags verdigrunnlag møter man debatten etter 22. juli med? Er det rom for å drøfte og evaluere hendelsene 22. juli, eller er det kravet om lojalitet som står i sentrum?

Oslos politimester er på ingen måte ukjent med den adferden som jeg har gitt flere eksempler på og bedt 22. juli-kommisjonen om å undersøke. Han vet meget vel hva som foregår. Handlingene begås nemlig i Gjengedals navn, og i praksis på hans kommando.