Det er border collien Lucky (1 ½) som ønsker velkommen når inngangsdøra til Claus Lundekvams hvite villa utenfor Bergen åpner seg. Lucky, som er så livsglad og full av energi at hun ikke kan bestemme seg for om det er best å stå på to eller fire bein. Lucky, som er det levende beviset på at det er en vei ut av selv de mørkeste og lengste tunnelene.

- Navnet er ikke tilfeldig. Jeg kjøpte henne da jeg kom ut av rehabiliteringen, sier Claus Lundekvam.

- Jeg var jo lucky, på mange måter.

Halvannet år er gått siden fotballstjerna Claus Lundekvam dukket opp på norske tv-skjermer og viste oss at idretten ikke bare er slik vi tror og ønsker at den skal være. En nedkjørt mann med diger snusleppe, unnvikende blanke øyne og en stemme som truer med å briste hvert øyeblikk i det tre minutter lange intervjuet på TV2:

- Jeg var skakkjørt, jeg var i et svart hull.

- Ble det mer enn alkohol?

- Ja, det ble kokain også.

Fram til han var 35 år var Claus Lundekvams liv en guttedrøm. Jobben hans var å gjøre det han elsket aller høyest: Å spille fotball. Som Premier League-spiller i 12 år ga lønna ham mulighet til å kjøpe det han ville, når han ville, til seg selv - og til dem han fant det for godt å spandere på. Claus hadde de feteste bilene og de raskeste båtene.

I tillegg til et ego, et slikt du får når du hver lørdag løper ut foran 40000-60000 mennesker som anser deg som et av Guds absolutt mest vellykkede skaperverk. Sommeren 2008 avsluttet Claus Lundekvam karrieren med en såkalt testimonialkamp på fotballklubben

Southamptons stadion, en ære som bare tildeles de aller største stjernene. Noen måneder seinere var han en mann som trengte minst halvannen liter sprit og 6- 10 gram kokain for å komme seg gjennom dagen.

- Hvorfor jeg ble rusmisbruker?

Claus Lundekvam ser ut av vinduene som vender mot fjorden, øyene og fjellene. I tillegg til en eventyrlig idrettskarriere, masse penger og fans over hele verden, hadde han Nina, som hadde vært kjæresten hans siden de var tenåringer, og to nydelige døtre. Han har stilt seg selv spørsmålet utallige ganger. Andre har gjort det samme: «Også deg, Claus, hvorfor?», sier folk. Lucky har krøpet opp i sofaen ved siden av ham. Han stryker henne over pelsen.

- Det er vanskelig å peke ut én enkelt grunn, ett spesielt sted i livet der det gikk galt. Jeg har forsøkt å gå tilbake til barndommen og analysere, men jeg kan ikke finne noe der. Tre operasjoner i ankelen og seks til åtte måneder med depresjoner der jeg spiste mye vanedannende preparater, både smertestillende og sovemedisin, kan ha vært medvirkende. Jeg fant jo fort ut at jeg bare kunne gå inn på computeren og bestille 1000 valium - og få dem på døra to dager seinere, forteller Lundekvam.

- Men depresjonen og tomrommet etter endt karriere var nok hovedårsaken. Jeg var 35 år, og fikk en skade som fratok meg et liv på øverste hylle over natta. Statusen forsvant. Egoet. I ettertid har jeg snakket med flere som har hatt en høy posisjon, både på og utenfor idrettsbanen. Alle har møtt problemer etter endt karriere, men kanskje spesielt de som har vært aktive i idretten. Du skal fylle et tomrom, erstatte adrenalinkicket du får når du hver uke løper ut foran tusenvis av publikummere. Det er nesten umulig. Jeg følte meg oppegående og hadde forberedt meg lenge, men når dagen var der og jeg ikke skulle på trening, hadde jeg bare en følelse av ikke å bety noe lenger.

Eks-proffen Claus Lundekvam følte at han fortjente en belønning for alt han hadde prestert, for at han var så uheldig å bli skadet, for at ingen var like opptatt av ham som før. Han bestemte seg for å ta et år eller to og bare kose seg, reise, gjøre ting han hadde lyst til. I ettertid tror han at det var et dumt valg.

- Jeg startet fotostudio, modellbyrå, kjøpte meg inn i en nattklubb og involverte meg enda mer i veldedighet. Det var jo vel og bra. Og typisk sånne ting som eks-fotballspillere gjør, sier han med et skjevt smil.

Alt han involverte seg i hadde ett fellestrekk: Mye fest og alkohol. Det var i og for seg ikke ukjent terreng.

- Fotballkulturen, kanskje spesielt i England, involverer mye festing og alkohol. Sånn vil det alltid være, også i Norge. Det går fint an å kombinere toppidrett og fornuftig drikking. Problemet oppstår når inntaket ditt begynner å gå utover prestasjonene dine og jobben din - og styrer livet ditt.

- Hvordan var forholdet ditt til alkohol og rus før det ble et problem?

- Helt normalt, som de andre på laget. Jeg var veldig sosial og drakk når jeg kunne, men det er ikke uvanlig. Hvis vi vant på lørdag, gikk vi gjerne på byen sammen. Det var aldri noe jeg reflekterte over. Jeg var veldig kynisk og målbevisst, og visste hva som skulle til for at jeg skulle prestere mitt beste fra mandag til fredag.

- Husker du første gang du ble tilbudt kokain?

- Ja, det husker jeg.

- Når og hvor var det?

- Mitt forhold til kokain startet i Marbella i Spania. Vi hadde hatt en bra sesong, og feiret med å dra på tur sammen. Da prøvde jeg det.

- Mens du fortsatt var aktiv?

- Ja.

- Reflekterte du over valget, over hvorvidt du skulle takke nei eller ja?

- Jada, men det var den følelsen av at vi hadde gjort en god sesong... Jeg var høyt oppe, beruset på alkohol og følte at jeg kunne ta den sjansen. Jeg visste jo at det var et sterkere stoff, men jeg så at det var en positiv opplevelse for de rundt meg, så hvorfor skulle det ikke være det for meg? Det holdt meg våken hele natta, og det ballet ikke på seg der og da, men den første eksponeringen for stoffet etterlot en godfølelse. Da muligheten kom tilbake, ble det vanskelig å si nei.

- Gjorde det deg ikke redd?

- Jeg ble redd andre gang jeg tok kokain. Jeg fikk enorm puls, hjerteslag og svetting. Da tenkte jeg det klassiske «aldri mer» og «hva faen er det du holder på med?». Men det gikk fort over. Jeg brukte ikke noe i sesongen, men da jeg la skoene på hylla i 2008 ballet det veldig på seg. Derfra og ut var det et helvete.

Vekselvis dritings og høy på dagtid, forfølgelsesvanvidd og paranoia om natta. Hele tida: Et utmattende dobbeltliv i eget hjem for ikke å vise døtrene hvem han hadde blitt. Overgangen fra idrettsstjerne til rusavhengig gikk nærmest umerkelig - for hovedpersonen.

- I dagens fotball og samfunn er kokain blitt en del av festmiljøet. Tilgjengeligheten, aksepten ... det er en mote, spesielt i de sirklene du vanker i som Premier League-spiller. Du omgås tilsynelatende velstående mennesker, som skuespillere og musikkstjerner. Det er fri flyt av alkohol og kokain. Jeg havnet raskt i en syklus hvor jeg gikk på byen, drakk og tok kokain, samtidig som jeg prøvde å håndtere hverdagen og være i takt med familien min og to jenter som skulle på skolen. Når jeg kom hjem ved sju-åtte-tida om morgenen var jeg nødt til å kontre med valium og sovetabletter. Det gikk fort ti av hver.

- Du var småbarnsfar og ...

- Døgnet rundt festmann, sier han.

- Hvor lenge kan det kombineres?

- Ikke lenge. Jeg klarte det vel i seks måneder. Noen av de verste minnene jeg har, handler om hvor slitsomt det var å gå hjemme og skjule ting, når behovet for alkohol var så sterkt. Det eskalerte veldig raskt til et liv der ingenting annet enn mitt forbruk var viktig. Familien, og alt annet som hadde betydd alt for meg hele livet, ble uvesentlig. Og selv om jeg jobbet knallhardt, og var veldig bevisst på ikke å vise rus overfor jentene mine, så selvfølgelig Nina hva som foregikk. Det kom til et punkt der hun sa at «dette kan ikke vi sitte og se på lenger».

Claus husker at kona Nina tok med seg døtrene til Norge.

- Ja, og jeg syntes det var trist at de reiste. Men bare i noen timer. Så ble lysten på alkohol for sterk. Ingenting av det viktige, grunnleggende i livet - oppveksten til barna mine, kona - var interessant for meg lenger. Jeg hadde gitt opp det løpet, og forsonet meg med at dette var min bane her i livet.

Da Nina og døtrene dro, slapp Claus bremsen helt. Han kunne ligge flere dager i strekk i senga med en plasmaskjerm foran seg. Var det noe han ville ha, fikk han det brakt dit. Det var fest døgnet rundt. Når rusens nedturer kom, med paranoia og angstbyger, vekslet han mellom å jakte på og flykte fra imaginære fiender.

- Jeg var overbevist om at hele verden så på meg. I dag velger jeg å se komisk på det, men da var det styggelig alvor. Det er utrolig at jeg ikke skadet meg verre. Jeg hoppet ut av vinduer og krøp rundt i hagen med en diger kniv fordi jeg trodde trærne var fulle av paparazzi-

fotografer, jeg skrudde ut alle spotene i huset fordi jeg var overbevist om at det egentlig var kameraer, jeg krabbet rundt på knærne i huset en hel natt med en svær kniv i hånda. En annen natt tilbrakte jeg fire timer i et bittelite kott... Det var hverdagen min, helt til det ble lyst og jeg så galskapen - og fyrte på igjen. Du er så utrolig langt fra virkeligheten.

Lucky har etterlatt seg et lite søkk i sofaen ved siden av Claus. Noen minutter senere dukker hun opp igjen på plenen utenfor stuevinduene, frenetisk jaktende på en uregjerlig sprettball.

- Jeg hadde en veldig skremmende opplevelse mot slutten. Jeg ble lagt inn på sykehus, og mens jeg lå der fikk jeg et lite hjerteinfarkt. Jeg lå der og kjente på at hjertet mitt begynte å svikte, og var så jævlig redd. Så sovnet jeg og sov kanskje tolv timer i strekk, før jeg våknet - og planla å begynne å drikke igjen. Det er det verste. Det er makten fra helvete.

Claus omga seg etter hvert med folk han tiltrakk seg i den situasjonen han var. Innimellom sørget gode gamle venner som virkelig brydde seg om ham for at han ble arrestert.

- Der og da var det jævla pinlig. Men de var livredde for at jeg skulle ta livet av meg. Det var jo det jeg ville.

- Du ville dø?

- Ja. Jeg husker den natta jeg lå hjemme og begynte å grine ut av ingenting. Jeg grein i noen timer, så gikk jeg inn på internett og sendte en mail til en kamerat som har hjulpet meg med reiser tidligere. Jeg fikk ham til å bestille en enveisbillett til Rio samme morgen. Planen var å ta med meg de pengene jeg hadde og ha det gøy så lenge jeg kunne, før jeg kom hjem igjen i en ... ja.

- Du skulle ta livet av deg?

- Jeg skulle drikke meg til døde. Det hadde ikke tatt lang tid. Heldigvis forsov jeg meg og rakk ikke flyet. De hadde vel neppe latt meg komme om bord, heller.

«En type som alltid gir 100 prosent», sier Claus Lundekvam om seg selv. Sånn var det med fotballen, og sånn var det med rusen.

Han mener selv at han hadde vært død hvis ikke en ukjent mann i t-skjorte og jeans en dag hadde dukket opp i stua hans, sett ham inn i øynene og sagt: «Jeg kan hjelpe deg, Claus».

Mannen het Peter Kay, og vet hva det vil si å falle fra en sosial og profesjonell topp.

- Jeg er overbevist om at hvis du skal ut av et avhengighetsproblem, så må du ha hjelp av en som har vært der sjøl. Peter Kay var toppleder og alkoholiker i 30 år. I tillegg til heroinmisbruker. Han ble funnet i rennesteinen i Brighton for tjue år siden. Det var han som hjalp fotballspilleren Tony Adams. Da Peter Kay kom inn i stuen min, snudde det for meg.

17. mai 2010 la Claus Lundekvam seg inn på klinikken Sporting Chance for å få behandling for sitt rusproblem.

Utenfor vinduene i villaen i Straumsgrend er morgenens tunge skyer i ferd med å vike for blå himmel. Claus reiser seg, åpner terrassedørene og slipper inn Lucky. Han blir stående et øyeblikk og se utover fjorden og småbåthavna.

- Det blir fint nå, sier han.

- Noen som vil ha sjokoladekake?

Planen var aldri å havne tilbake i Bergen. Etter 14 år i England så familien for seg at også framtida lå der. Det var før de dårlige opplevelsene hopet seg opp og gjorde huset, omgivelsene og Southampton til et umulig sted å leve. Det er gått halvannet år siden Claus Lundekvam kom ut fra rehabiliteringen - og fant det naturlig å dra hjem.

Den nye hverdagen består av familie, jobben som ekspertkommentator i TV2, AA-møter, trening og studier.

Hver dag leser Claus Lundekvam bøker som kan lære ham mer om avhengighetens vesen.

- Ingen kan kureres for et avhengighetsproblem. Du kan ha det veldig bra og leve et flott liv, men avhengighets- og alkoholdjevelen vil for alltid sitte på skulderen din. Jeg vil påstå at 99 prosent av de som har rusproblemer kan bli edru, men nøkkelen og den største utfordringen er å håndtere hverdagen uten alkohol. Jeg er en sosial fyr, som nesten aldri har vært på fest uten å drikke. Nå merker jeg at festen alltid kommer til et punkt hvor det ikke er mulig å ha en fornuftig samtale lenger. Da stikker jeg.

Han smiler forsiktig. Egentlig er det ikke de sosiale settingene som er verst. Det er de usosiale:

- Ensomheten. Ensomheten er verst. Jeg har fortsatt mange tunge stunder. Blir jeg for lenge alene med tankene mine, kommer den lure djevelen fram og murrer om belønning: «Hvorfor i helvete skal ikke jeg få lov å drikke?». Nå har jeg jo heldigvis lagt et enormt trykk på meg selv, da. Hvis jeg hadde satt meg på en pub i Bergen med en halvliter, så hadde det neppe vært langt til en eller annen forside.

Til å begynne med kom telefonene fra venner og bekjente, i og utenfor idrettsmiljøet, som ville rose ham for at han hadde kommet seg gjennom problemene. Så ringte de som var i samme situasjon, eller var glade i noen som var det. De som skrek om hjelp.

- De spurte hva de kunne gjøre, hvor de kunne vende seg, hvor de kunne få hjelp. Jeg har levd disse to livene, derfor vet jeg mye - og jeg kan hjelpe. Jeg kan snakke med den rusavhengige, hvis vedkommende er kommet såpass langt at han har akseptert at han må ha hjelp. Eller jeg kan guide foreldre som forteller at datteren ligger med en heroinsprøyte i armen i kjelleren. Det er trist for meg å høre på, men også givende. Det hjelper meg til å holde meg edru.

- Er det noe av det du har fått høre som har overrasket deg?

- Ingenting.

- Det er ingen forskjell på Norge og England - eller resten av Europa?

Claus Lundekvam retter seg opp i sofaen. Når han begynner å snakke, har han hevet stemmeleiet et par hakk:

- Europa? Verden, mener du vel? Alkohol og rus er et verdensproblem, og vi har like stort forbruk av alkohol i Norge som i andre land. Hvorfor skulle ikke problemene være de samme? Og selv om en del folk, spesielt høyt oppe i idrettssystemet, later til å innbille seg noe annet, er ikke idrettsutøvere annerledes enn andre mennesker. Den eneste forskjellen er fallhøyden. Oppfatningen enkelte har om oss, gjør det jævlig tøft og flaut å innrømme et avhengighetsproblem, enten det gjelder alkohol, narkotika eller spill. Jeg setter alle disse tingene i samme kategori. Og jeg skulle ønske vi kunne hjelpe på et tidligere tidspunkt: Jeg var for eksempel en sånn som alltid tilbød meg å gå i baren og hente et brett med 12 halvlitere til gutta. Da rakk jeg å få i meg to shots ekstra mens jeg ventet. Det skjedde lenge før jeg trodde jeg hadde et problem. Det skjemmes jeg litt over i dag. De siste årene tålte jeg mer, og ville alltid ha mer alkohol i meg. Når jeg ble for full, tok jeg bare en tur på toalettet: Et par linjer med kokain, så var jeg helt fin igjen. Stein klar i hodet.

- Hva skjer med idrettsutøvere som får liknende problemer som deg?

- Hva som skjer har vi sett flere eksempler på de siste to åra. Jeg kjenner til i hvert fall fire tilfeller: Klubben ser på det som et stort problem, men i stedet for å hjelpe utøveren, velger de den enkleste løsningen: Å gi ham sparken. Resultatet er at en person som allerede er langt nede blir stående helt alene. Jeg vet at spillernes organisasjon NISO og Antidoping Norge får mange henvendelser og har mye kunnskap, men så lenge verken idrettsforbundet, fotballforbundet eller klubbene vil akseptere eller identifisere seg med problemet, kan vi heller ikke løse det. For meg er det en skandale.

Lundekvams drøm er å skape en klinikk, à la den han selv fikk hjelp fra i England. En klinikk hvor de ansatte selv har erfart hva det vil si å få livet ødelagt av avhengighetsproblemer, et sted hvor hjelperne snakker samme språk som pasientene og vet hvordan demonene ser ut på tomannshånd. Han har luftet drømmen sin for flere, men er skuffet over responsen.

- I sommer var jeg i et møte med Norges Fotballforbund. De har startet en klinikk hvor langtidsskadde og idrettsutøvere med ulike typer problemer kan få hjelp. De har topp utstyr og veldig mye flinke folk. De har også snust litt på avhengighetsproblemer. Jeg la fram min historie, og fortalte litt om hva jeg har sett i England og Norge de siste åra. Det virket på meg som de fikk litt bakoversveis, men jeg hørte aldri noe mer. Jeg har konkludert med at de ikke vil assosiere seg med rusmisbrukere.

Han reiser seg fra sofaen, strekker på den 191 centimeter lange kroppen. Fra etasjen over høres lyder som tyder på at også fotballfruer må befatte seg med husarbeid. Claus ser på klokka og tusler ut på kjøkkenet. Intervjuet nærmer seg slutten. Han har en viktig bedriftsfotballkamp i kveld.

- Alkoholen gir jeg gjerne opp. Men fotballen kan ingen ta fra meg, gliser han.

- Det dere ikke vet om meg, er at jeg er veldig god til å lage mat, sier Lundekvam og roper: - Nina!

- Ja? kommer det etter noen tause sekunder fra etasjen over. I forkant av Magasinets besøk har Claus informert om at kjæresten gjennom 19 år ikke ønsker å dele sin opplevelse av de siste årene med offentligheten. I de timene Magasinet er på besøk, ser hun til at alle er vel forsynt med kaffe og muffins. Deretter forsvinner hun. Nå dukker hun likevel opp i trappa mellom første og annen etasje:

- Hvem er best til å lage mat her i huset? spør Claus.

- Du. Men det er jeg som gjør det.

Claus smiler fornøyd. I flere intervjuer har han forsøkt å sette ord på hvor heldig han har vært med Nina. Hun har vist seg å tåle mer enn noen kan forvente.

- Hvordan hadde egentlig du det underveis?

Nina nøler et lite øyeblikk.

- Det var flere ganger jeg trodde jeg hadde sett ham for siste gang. Jeg husker spesielt en gang, da pappa og jeg dro over for å treffe ham. Da vi gikk på flyet for å dra hjem til Norge, var jeg sikker på at jeg aldri mer ville se ham i live.

Det er stille i den store hallen. De to ser på hverandre.

- Har han forandret seg?

Før Nina får åpnet munnen, er kjæresten der:

- Hun mener: Er jeg den samme gutten som du ble forelsket i?

Nina smiler.

- Ja. Bare veldig mye mer åpen.•rja@dagbladet.no