I dobbeltsenga ligger morens femte ektemann og sover etter en lang dag med festing. Felicia er femten år. Hun sitter sammen med moren og søstrene sine og ler. Det er lov å spøke på andres bekostning i denne familien. Særlig når noen sover. De ler rått, men hjertelig. Stemningen er varm. God.

- Så dro mamma av ham teppet og slikket på kuken hans før hun kikket på meg og sa: «Se! Den er steinhard!»

Felicia Feldt rister litt på hodet, smiler skjevt, ser på T-banen som ramler innover mot Gamla Stan og snøfnuggene som danser stille.

- I dag vekker dette ekkel-følelsen i meg. Men i helvete, hva var det som skjedde? Som voksen tenker jeg at det var ubeskrivelig grenseløst, men den gangen føltes det ikke rart. Ingen skamfølelse. Vi bare ristet det av oss og fortsatte med noe annet.

«Felicia forsvann» heter boka hennes. Felicia Feldt er datteren til Anna Wahlgren, Sveriges supermamma, kvinnen bak «Barneboka» som kom ut i 1983 og siden er gitt ut i flere opplag og i mange land. Wahlgren er kvinnen som mer enn noen har vist svenske og også norske foreldre hvordan oppdra sine barn. Hun har skapt debatt med utsagn om at barn ikke bør gå i barnehage og at spedbarn bør legges til å sove på magen. Hun har også utgitt romaner og noveller. Nå skriver datteren om hvordan det var å vokse opp når mamma var selvoppnevnt ekspert på barneoppdragelse.

Det går an å leve med en stille sorg ganske lenge. Men til slutt vil den smelte. Og åpne munnen. (Hentet fra boka).

Felicia er barn nummer tre. Siden ble de ni, men en døde. Det var fire fedre, og én mamma. Det var småsøsken som måtte passes. Nye menn. Fester. Alkohol. Det var stadige flyttinger, nye klasser, men ingen nye kamerater. De har bare hverandre og mamma. Mot mamma, for mamma. Og hele veien en redsel. For å bli satt utenfor familien. For straff. For mammas humørsvingninger.

- Jeg er ikke redd lenger.

Boka hennes er kommet i noen av Stockholms bokhandlere. Fra førstesidene i svenske aviser roper overskrifter som «Försvaras av döttrarna» og «Dotter ger mörk bild av Anna Wahlgren som mamma». Det siteres at «Mamma truet meg med kniv».

Felicia Feldt sitter på en kafé på Söder, hun har kontorfellesskap rett over gata, der hun jobber som manusforfatter når hun ikke arbeider som sykepleier. Hun bor en kort sykkeltur unna, med mann og tre av sine fire barn.

Hun har tatt i bruk pikenavnet sitt, for å beskytte barna.

- Du sier ikke opp moren din, men det har jeg gjort. Jeg brøt med mamma for ti år siden, og hele denne boka er en oppsigelse. Men jeg er ikke redd. Jeg har vært gjennom det verste, og jeg har regnet med at det vil bli bråk.

Det eneste som kjennes i kroppen er kroppen. Og den gjør vondt. Gnager. Iler. Verker av konstant trøtthet. Det er på tide å dø. Jeg er ikke redd. Har aldri vært redd for å dø.

- Å skrive om barndommen og om alle problemene som kom etterpå, er blitt slutten på en lang reise. Jeg har gått i terapi og mer terapi. Jeg har slitt med depresjoner. Nå har jeg arbeidet meg gjennom det, også via skrivingen.

Øynene viker ikke. Hun hilser på mannen ved bordet ved siden av. Snakker lavt og intenst.

- Det var behov for en annen stemme til den monologen mamma har hatt i førti år. Jeg valgte ikke offentligheten som barn, men monologen ble holdt der. Særlig etter at «Barneboka» kom. Kløften har vært så enorm, og som barn følte jeg det urettferdig. Jeg har tenkt på det etiske, men dette er min historie. Mine erfaringer. Min barndom. Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke opptatt av skandale. Men jeg vil vise en annen side. Samtidig som jeg sier at man ikke trenger forsones. Man behøver ikke tilgi alt.

Det hun husker best fra barndommen er fraværet. En mor som ikke var til stede. En datter som må ta hånd om sine småsøsken, få dem til å legge seg, børste tennene. Selv om hun bare er ni år. Etter et par dager kommer mamma hjem igjen.

Hun husker mamma som skriver og skriver og stenger seg inne på rommet sitt. Eller er ute og fester. Barna ble stadig introdusert for nye menn, moren gifter seg sju ganger, og Felicia tenker at dette tok søsknene på strak arm. De var gode på å gjøre det beste ut av ting.

Hun husker bursdagene, den fineste dagen i året. Der bursdagsbarnet er hovedpersonen. Men det finnes også noe som heter mobbedagen. Den har mamma funnet opp, for at bursdagen skal verdsettes, og inntreffer dagen før bursdagen. Da får alle lov til å bruke stygge navn på deg, beordre deg til å jobbe og vaske hus. Ikke får du spise sammen med resten av familien, og middag: et kokt fiskehode.

- Mamma var navet i familien, og når hun var fraværende, ble det ubehagelig. Da ble det bare oss søsknene som kunne stole på hverandre. Dessuten flyttet vi hele tiden. Åtte ganger på sju år. Det var stadig nye klasser, men ikke nye klassekamerater. Vi visste det ikke var noen vits i å knytte vennskap. Dermed ble søskenflokken enda viktigere.

Felicia savnet faren sin gjennom hele oppveksten. Han ble skilt fra moren da Felicia var tre. Og var en kort tur innom livet hennes da hun var 13. Da ville han ha henne med til Vietnam der han da bodde, men moren satte seg på bakbeina.

Så husker hun den dagen i 1975, da mamma og småsøsknene kommer hjem fra Egypt.

- Mamma var gift med en egypter på den tiden, og hadde bodd der en periode mens jeg måtte være i Sverige og gå på skolen.

Da de kom hjem, var det uten lillebror. Han døde av en følgesykdom av difteri. Etter det ble det svart i mange år. Mamma var gal av sorg og jeg tror det var da alkoholproblemene hennes virkelig tok av.

Utenfor haster Stockholms beboere videre og videre. Felicias mamma og flere av hennes søsken bor i byen, men Felicia møter dem ikke.

Også alle disse mennene. De forsøker seg på oss, to tenåringsjenter. En av dem er den alkoholiserte mannen som mamma har hyret inn til å illustrere en av hennes bøker. Han sitter ved siden av meg på sofaen når jeg ser på TV. Han trenger inn hånda mellom sofaen og buksene mine og fører inn en finger.

- Den seksuelle grenseløsheten har preget meg. Etter at mamma ga ut «Barneboka», var det fester stort sett hele tiden. Kjente og ukjente mennesker strømmet ut og inn av leiligheten. Folk sov over. Vi var seks søsken som bodde med mamma på den tiden, og vi så og hørte alt.

En natt våkner Felicia av at en fremmed mann ligger ved siden av henne i senga. Han lukter sprit. Hun er femten år og han begynner å stryke henne oppover låret. Så kommer mamma inn og kaster ham ut.

Morgenen etter sitter han ved frokostbordet og spiser nystekt brød med syltetøy.

En av morens gode kamerater ba Felicia og søsteren om å ta på seg morens høyhælte sko og spankulere foran ham. Selv satt han og onanerte.

- Det var både spennende og ekkelt, men ikke rart. Der han satt og onanerte var han fortsatt den snille mannen jeg likte så godt. I ettertid ser jeg at vi ble objekter for disse mennene som bare tok for seg, og mamma så det ikke. For meg ble sex en måte å få bekreftelse på. Hvis noen vil ha sex med deg, da er du pen. Jeg vet at mine attributter virker. Det ga meg selvtillit. Men også en elendig selvfølelse.

Selv har Felicia fire barn med tre ulike menn. Hun fikk sitt første da hun var 18, da hun var 25 var hun trebarnsmor, hjemmeværende og samboer.

- Jeg burde fått barn nå. Nå er jeg moden. Den gang fortsatte jeg som jeg hadde lært hjemmefra. «Spis opp maten din! Ikke albuer på bordet!» Jeg har aldri lest «Barneboka» ordentlig, syns ikke det passet på mine barn, og nå har jeg kastet den. Men jeg var så mye sint. Det finnes så mye man angrer.

Hun hegner en kort stund om egen stillhet.

- I voksen alder har jeg sett at jeg skremte mine egne barn da de var små. Jeg har sett hvordan de skvetter til når jeg hever stemmen. Dette har jeg snakket med dem om, jeg har sagt unnskyld, og forsøker å være en så nærværende mamma som mulig.

Selv sier hun at hun aldri har fått et unnskyld fra sin mor.

- Har jeg konfrontert mamma med noe, er jeg blitt møtt med at det aldri har skjedd. «Jeg er verdens beste mamma», var hennes svar. Hun har aldri gjort noe galt. Som liten tenkte jeg at noe er galt. Handling og ord stemte sjelden. I dag tenker jeg at hvordan foreldrene har vært, det er det bare barnet som har fasiten på. At begges stemmer må bli hørt, for at det skal bli sant. Boka blir en oppreisning for barnet i meg.

Gå inn på rommet ditt. Jeg kommer om en stund, og da har jeg tenkt ferdig. På hvilken straff du skal få. (...) Jeg er fjorten år og har dermed brutt med mammas regel: ingen sex før man er seksten. (...)Hun forteller rolig at jeg kommer til å få husarrest i en måned. Men jeg skal få en straff nå også. Med en gang. Hun sier jeg skal få en ørefik.

- Jeg har forsøkt å tilgi henne. Jeg var 23 år da jeg forsto intellektuelt hvordan barndommen min hadde vært. Vi søsknene kunne snakke om at vi var redde, at det var noe, men vi satte aldri ord på hvorfor. Ikke da og ikke nå. Kanskje det er en måte å beskytte seg på. Kanskje dette ikke er noe man snakker om i en familie.

Ingen av Felicias sju søsken hadde lest boka før den kom ut i Sverige i forrige uke. Det hadde heller ikke Anna Wahlgren.

På forespørsel fra Magasinet om hva Wahlgren mener om boka, sender hun en epost der hun begynner med å fastslå at Felicia er 44 år.

«Mange middelaldrende mennesker trenger å bearbeide sine opplevelser fra barndommen, men gjør det som regel ikke offentlig. Jeg tenker ikke å diskutere Felicia i offentligheten. Jeg ønsker vi hadde kunnet ta denne diskusjonen innad i familien i stedet. Med sin bok, som kommer som en overraskelse på meg, forsøker Felicia å ta fra meg heder og ære. Jeg svarer med ikke å ta heder og ære fra henne. For øvrig har jeg ingen kommentar. Anna Wahlgren»

To av Felicias søstre gikk i forrige uke ut i svenske aviser og tok avstand fra Felicias bok. De fortalte at de opplevde barndommen sin som helt fantastisk og at de har gode relasjoner både til sin mamma og til sine søsken. Hennes bror og hennes eldste søster sier til Magasinet at de ikke har lest boka, og ikke vil kommentere verken den eller sin barndom.

- Barn har ikke mulighet til å velge om de vil inn i det offentlige rom, min mamma valgte å putte oss der. Særlig etter «Barneboka», da skulle vi være mønsteret på en vellykket familie, men ikke én journalist spurte hvordan vi egentlig hadde det. Hun valgte det også i sine tre selvbiografier.

I boka «Mommo Kvinnoliv» skriver Wahlgren om ekteskapet med Felicias pappa. Det var da denne boka kom, at Felicia for første og eneste gang skrek til sin mor.

Hvordan i helvete kunne hun? Skrive om min pappa på den måten. Utlevere ham i sin bokjævel? Faen, hvordan kunne hun ødelegge på denne måten? Hun lytter tålmodig på meg i telefonen. Og jeg fortsetter. Hyler, gråter. Kunne du ikke latt meg lese ditt syke, jævla manuskript først? Og neste bok? Skal pappa henrettes da?

- Men älskling, jeg må jo få fortelle min historie.

- Når jeg nå skriver om mitt liv, håper jeg den kan leses som en oppveksthistorie, ikke som en skandalebok fra en bitter kvinne. Og jeg har valgt ikke å identifisere noen andre enn meg selv. Dette er min sannhet. Ikke deres.

Hun smiler litt.

- Jeg har selvfølgelig mange positive minner fra barndommen også. Fortsatt kan jeg kjenne stoltheten av å inngå i en annerledes familie. Alle disse fargesterke, slagferdige menneskene som har gitt meg så mye. Det var eksotisk.

Felicia Feldt drar på seg overtrekksbuksa, og legger sykkelhjelmen under armen. Hun er ikke redd for familiens reaksjoner. Hun har vært utenfor flokken i mange år, og har sluttet å være lei seg for det.

- Barna mine støtter meg. Mannen min støtter meg. Og så har jeg fått tilbake min pappa. Han kom da jeg var rundt 40, og sa at «nå går jeg ikke igjen». Jeg fikk lov til å være barn igjen, gråte på gulvet hans. Han viste meg hvordan man bør være forelder.

Hun smiler selvsikkert.

- Dette er også ei bok til alle dem som så, men som ikke gjorde noe. Som har sagt til meg etter at jeg ble voksen, at de skjemmes over at de ikke torde gripe inn.

Siste kapittel i boka heter «Begravelse?», der Felicia i romanform er med i sin mors begravelse.

- Når man har foreldre man ikke har forsonet seg med, tenker man mye på hva som vil skje den dagen personen dør. Kommer jeg til å gå i mammas begravelse? Jeg tror ikke det. Og hele boka er vel en form for en begravelse.

rak@dagbladet.no