De rullet inn 15. desember. Øyvind Krogh (55) og Marianne Hoffart (49) rakk akkurat å pakke opp nissene før de feiret sin første julaften på Sørenga.

De kom fra en stille villavei på Nordstrand. Nå er «veien hjem» en sikksakkgang mellom piggtråd og bygningsarbeidere. Det er heisekraner overalt, oppgangen er full av elektrikere og heisen polstret for å tåle flyttelass. Men de klager ikke.

- Vi var forberedt på byggeplass. Utsikten oppveier alt, sier Øyvind Krogh, som minner om en kaptein til rors der han skuer utover fjorden.

På babord side ligger Hovedøya, på styrbord Operaen. Rett fram ruver danskebåten og Havnelageret.

- Vi har utsikt til Rådhuset, Holmenkollen og Nordmarka også. Og langt utover fjorden, sier Marianne og peker.

Foreløpig er de rundt 60 beboere på kaia. Om en måned kommer 50 til. Neste år

blir det enda mer folksomt. Marianne og Øyvind drømte om noe sentrumsnært på en flate, helst ved vannet, med sol og utsikt.

- Her har vi fått alt. Gangavstand til sentrum og utsikt over sjøen. Morgensol på en balkong og kveldssol på en annen. Nå gjenstår bare båtplass. Vi har meldt oss inn i den nye båtforeningen, sier Øyvind.

For 126 kvadratmeter i tredje etasje betalte de 8,8 millioner kroner. Leiligheter et par etasjer opp, for ikke å snakke om de nye leilighetene på Tjuvholmen, koster mye mer.

- Lavere kvadratmeterpris er vår belønning til dem som våger å være først. Vi har forsøkt å beskrive utsikten og boligen, men ingen visste helt hva de gikk til, sier Trude Larsen, markedssjef i Sørenga Utvikling.

Øyvind og Marianne fulgte byggearbeidet fra båten i sommer. Og gledet seg ekstra over at leiligheten ble deres, for den ble først solgt til en annen. Da den plutselig ble ledig likevel, slo Øyvind til på fem minutter. Selv om Marianne advarte.

- Når jeg våkner opp og ser alt dette, vet jeg at jeg gjorde rett. Denne utsikten blir jeg ikke lei, sier han.

I løpet av jula har den tidligere bruktbilforhandleren begynt å drømme om en leilighet helt ytterst på utstikkeren. Den må bare bygges først.

På første salgsmøte i 2009 ble 90 leiligheter solgt på noen timer, snittprisen lå på 62000 kroner kvadratmeteren. Mange kjøpere er folk litt oppe i åra som har solgt enebolig, gjerne fra Nordstrand og Ekeberg, men også fra drabantbyene og fra Oslos vestkant.

Noen leier ut til barna er større, andre til byggestøyen har lagt seg.

- Få leiligheter er solgt to ganger. Det betyr lite spekulasjon. De fleste har kjøpt for å bo, sier Trude Larsen.

Åtte av ti leiligheter som er lagt ut i de første fire trinnene, er solgt. Sjø, store grøntområder, halvhøye bygg, tegnet av ulike arkitekter og bundet sammen av like teglfasader, er det som trekker. Tre bygg står snart klare midt på avstikkeren. Grunnen til at utbyggingen startet her, er markedsmessige vurderinger - og psykologi.

- Hadde vi startet med de dyreste leilighetene ytterst, ville hele området fått et luksusstempel, sier Trude Larsen.

Hun avviser at Sørenga er forbeholdt dem med god råd.

- Det finnes mange typer leiligheter, også for yngre folk og småbarnsfamilier. Her er det solgt boliger fra to millioner, sier hun, og legger til at området får to barnehager, den første allerede i høst.

Snart kommer en kaffebar, neste år blir det butikk og restaurant.

Om tre-fire år kommer sjøbadet, som blir åpent for alle i byen. For beboerne blir det bare å ta på seg badekåpa og rusle ned om morgenen.

. Marianne og Øyvind gleder seg mest til matbutikken, og det planlagte senteret i det nye boligområdet som skal bygges innenfor Sørenga. Da blir de uavhengige av bilturen til Manglerud. Men aller mest spennende blir havnepromenaden. Når den kommer, kan de spasere hjemmefra og helt til Tjuvholmen i vannkanten.

Bak Operaen er det 18 etasjer høye KLP-bygget i det stille fylt opp av folk som liker glass og stål, og gjerne avstår fra bakkekontakt.

«Jøss, bor det folk der'a?» Det er det første folk sier når Geir Sletten (59) og Tone Granberg (55) forteller at de både står opp og legger seg i miniskyskaperen. De kjøpte spontant og flyttet inn aller først, 16.mai 2010. Inngangsbilletten til 70 kvadratmeter lød på 4,5 millioner kroner.

- Vi angrer ikke et sekund, sier Geir Sletten, og viser fram leiligheten i 12. etasje med åpen kjøkkenløsning og innredning i kremhvitt.

Fra balkongen ser de ned på Operaen, Havnelageret og Oslofjorden. Fra stua har de utsikt mot marka. Om kvelden er de omgitt av lysende kontorvinduer.

- Skikkelig New York-følelse. Akkurat det vi ønsket oss, sier de to, som driver galleri på Grünerløkka.

De kom fra en fabrikkleilighet med åtte meter under taket på Rodeløkka.

- Her har vi lavere takhøyde, men fantastisk utsikt og to minutter til Karl Johan. Her blir vi, sier de.

De synes nybyggene er flotte og er imponert over lyssettingen, særlig på den nye Stasjonsallmenningen.

- Vi er med på den største byutviklingen i Norge etter andre verdenskrig. Det er stort. De som kritiserer Bjørvika, kan aldri ha vært her for ti år siden, sier Tone.

At uteliggere og narkolangere ferdes i strøket, plager henne ikke.

- Det er litt kronglete her ennå, men vi er aldri redde, sier hun.

Så seint som i 2006 var 71 prosent av oslofolk imot den såkalte barcode-rekka, som ble vedtatt tre år tidligere. Navnebyttet til Operakvarteret kan ha vært et omdømmemessig sjakktrekk. Over 1000 meldte seg da de første 53 boligene ble lagt ut for salg. Alt ble solgt raskt, med priser fra to millioner til oppunder 13 millioner kroner.

Ennå finner du sinte debattinnlegg mot muren av høyhus, men det fins også ihuga tilhengere som hevder at Oslo lider av «kollektiv høydeskrekk».

Taxisjåførene klør seg i hodet. De nye adressene finnes jo ikke i kartboka. Hvordan kommer man til Trelastgata?

Verre skal det bli når de skal finne fram fra Operagata til Rostockgata og videre til Kong Håkon 5s gate.

Den eneste gata alle har hørt om er Dronning Eufemias gate, som blir 700 meter lang og 43 meter bred. Foreløpig ender den i et piggtrådgjerde.

På gateplan finner du allerede «Kunsthall Oslo» og kunstbokhandelen «Torpedo». Etter hvert får også vi som ikke bor i området tilgang til en restaurant og utsiktsterrasse 60 meter over bakken.

Kunsthallen viser internasjonal samtidskunst, holder konserter, arrangerer diskusjoner, og fungerer som et slags alibi for Bjørvika som «kulturbydel». Med Lambda i det blå og nye Deichmanske ubygd, har bydelen lite annet enn Operaen å skryte av.

- Mange har oppdaget oss, men beliggenheten oppleves som langt fra sentrum, selv om vi i virkeligheten ligger 200 meter fra Oslo S, sier daglig leder i Kunsthallen, Per-Gunnar Eeg-Tverbakk.

Vegg i vegg ligger bodegaen Serrano's, Bjørvikas første spisested. Bak den står spansk-norske Juan P. Serrano, som har klokkertro på fullt hus når DNB flytter inn med 5000 ansatte til høsten.

Foreløpig er det godt med plass. Carl Blix og Truls Hagen sitter nesten alene og spiser tapaslunsj med utsikt til spanske spekeskinker. Truls jobber i området, og har påtatt seg jobben med å vise kompisen «nye Oslo». En tur over gangbrua til Grønland er neste etappe.

- Veldig spennende, sier han.

Om to år feirer Oslo 700-årsjubileum. Da vil tyngdepunktet for næringslivet ha flyttet seg fra Vika og Aker Brygge til Bjørvika, og tusenvis av oslofolk ha ny adresse i sentrum øst.

Da vil byen også på en måte ha «kommet hjem», for det var her, innerst i vika, at Oslo ble grunnlagt i år 1050 av Harald Hårdråde.

Akkurat dit, mot Middelalderparken, ser Kenneth Hansen (30) når han kikker mot Ekeberg fra leiligheten sin i 11. etasje. For 2.6 millioner kroner fikk han 50 kvadratmeter på nordsiden av KLP-bygget.

Vinduskarmen er blitt favorittstedet etter at han flyttet inn. At han forlot Nydalen og kjøpte i Bjørvika, slo også an i vennekretsen. Bedre vorspielsted fins neppe. Leiligheten er dessuten kul i seg sjøl. Første halvåret hadde han besøk hver dag.

- Det er spennende å følge med. Deloittehuset er fascinerende. Det er nesten som om de har bygd en ny etasje hver gang jeg kommer fra jobben, sier belysningskonsulenten, som midt i byggeboomen har oppdaget hvor avslappende det er å se andre arbeide.

Etter hvert som bygget vokser, ser han mindre og mindre av byen og marka.

- Noe av min utsikt forsvinner, men kan ikke få i pose og sekk. Vi som bor her har jo tatt utsikten fra dem bak, sier han.

Han har vært hos naboer i leiligheter med fjordutsikt, opplevelser han prøver å fortrenge. Trøsten er den svære, felles takterrassen i 18 etasje. Utsikten derfra er uslåelig. I sommerhalvåret tar han med venner og noen vinflasker opp dit.

Kjøkkenet bruker han knapt. Han stikker heller over til Grønland og tar en matbit. Med den nye gangbrua er han der på noen minutter.

- En kompis har foreslått at jeg fjerner kjøkkenet og setter inn jacuzzi i stedet, forteller Kenneth, som innrømmer at restaurantutgiftene har gått kraftig opp, selv om han spiser billig. Til gjengjeld har taxiregningene gått ned.

- Her kan jeg sitte og plutselig få lyst til å gå på kino. Har jeg et kvarter på meg, går det fint.