Suzann «Tutta» Pettersen (30) er en av verdens beste golfere. Ikke så rart at Donald Trump og Tiger Woods er store fans.

Tips oss 2400
PENSUM: Tidlig i karrieren skrev Suzann seg inn i NBCs lærebøker etter å ha bannet på direktesendt TV: - Situasjonen tok helt overhånd, sier hun i dag. Foto: Lars Myhren Holand

PENSUM: Tidlig i karrieren skrev Suzann seg inn i NBCs lærebøker etter å ha bannet på direktesendt TV: - Situasjonen tok helt overhånd, sier hun i dag. Foto: Lars Myhren Holand

OWWW: Suzann Pettersen trodde hun hadde satt birdie på hull 10 i  Evian Masters i 2007, men ballen gikk i kanten og ut. FOTO: Daniel Sannum Lauten/Dagbladet

OWWW: Suzann Pettersen trodde hun hadde satt birdie på hull 10 i Evian Masters i 2007, men ballen gikk i kanten og ut. FOTO: Daniel Sannum Lauten/Dagbladet

I FINSTASEN: Suzann på idrettsgallaen i Vikingskipet på Hamar i 2008. 
Foto: Erik Berglund/Dagbladet

I FINSTASEN: Suzann på idrettsgallaen i Vikingskipet på Hamar i 2008. Foto: Erik Berglund/Dagbladet

NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra dagens utgave av Dagbladet FREDAG. Les også om:


• Sprengegutta

Rune Nilson og Per Olav Alvestad

lover deg mer dynamitt på TV.


• Kjøkkenbenk-spillmakerne er den

nye indiescenen. Vi møtte noen av de beste.



• Spellemannsnominerte

Plumbo

er stolte av harrystempelet

NORGES BESTE VORSPIEL: Denne saken er hentet fra dagens utgave av Dagbladet FREDAG.

Les også om:

• Sprengegutta Rune Nilson og Per Olav Alvestad lover deg mer dynamitt på TV.


• Kjøkkenbenk-spillmakerne er den nye indiescenen. Vi møtte noen av de beste.


• Spellemannsnominerte Plumbo er stolte av harrystempelet

- JEG HAR ALLTID FLØRTET med farligheten. Når du er yngst av tre, lærer du fort av dem foran deg, jeg så hva jeg skulle gjøre for å komme meg unna. Den mentaliteten jeg sitter med i dag, er nok på grunnlag av det som skjedde i barndommen.

Vi har begynt kronologisk. Suzann «Tutta» Pettersen (30) prøver å forklare hva oppveksten med to eldre brødre har gjort med henne, der hun lener seg avslappet på bordet over armen sin. Blikket er skarpt og konsentrert, og tonen skammelig profesjonell. Riktignok er hun ranket som andre beste kvinne i verden i det mange kanskje ville omtale som «gentlemanssporten», golf.

Men skinnet bedrar. Om du noen gang har sett en profesjonell golfspiller banne til en reporter på direktesendt tv, så var det garantert Tutta.

- Jeg er veldig guttejente. Det har jeg nok fra brødrene mine. Hadde jeg hatt to eldre søstre, ville jeg nok vært veldig annerledes. Mamma sa det var et mareritt å kle meg, jeg skulle bare ha genserne til broren min. Jeg hadde kanskje én kjole. Og det var et mareritt å få den på meg, liksom.


SOLHEIMCUP I USA, 2004. Fem hull gjenstår av runden og Suzann har kniven på strupen. Senker hun ikke ballen på like mange, eller færre slag enn konkurrenten, kan hun se langt etter poeng til laget.

- Ikke faen om jeg gir meg, tenker hun irritert. Biter seg fast og gjør tidenes comeback.

Pressen er selvsagt mektig imponerte over debuten til den unge spilleren. Tv-kanalen NBC er kjappe med å dytte en mikrofon opp i ansiktet hennes.

Hva var det egentlig hun tenkte da hun sto der ute på hull 13?

- Fuck, I wasn't gonna give up!

Det blir dørgende stille fra reporteren. Inne i tv-boden sitter kontrollmannen og trykker for harde livet på den røde knappen som sender programmet rett til reklame. Å banne på amerikansk tv, kan trygt sammenliknes med det å banne i kirka her hjemme.


- SITUASJONEN TOK HELT overhånd, for å være ærlig. Den gangen tenkte jeg på norsk og pratet på engelsk. Derfor ble det sånn direkte oversettelse som ikke tok seg ut. Hadde jeg sagt det samme i dag, ville jeg nok ha stoppet halvveis i setningen.

Selv om banneklippet ikke er å oppdrive på nettet lengre, har episoden skrevet seg inn i lærebøkene til NBC som «eksempel på hva som kan skje under direktesending». Tutta ler bare av det. Selvfølgelig.

- På skolen var jeg liksom sånn ramp. Alltid en av dem som var i søkelyset til rektor.

- Hvorfor havnet du der?

- Det var alt fra vannkriger til annet faenskap man gjør når man er liten.

- Var gutta redd deg?

- Det vet jeg ikke. Men jeg spilte jo bandy sammen med dem. Jeg var ganske populær å ha på laget, men en gang sto jeg igjen. Da var det en som sa «åh, hvem skal ta henne?» Jeg spente bein på ham så han begynte å grine.


DE SOM SATT OG SÅ PÅ NRK i 1998, husker kanskje den purunge og til gagns målrettede jenta på treningssenteret.
«Vi skal slå et slag for en viss idrett, det er ei jente som har satt seg store, store mål her i livet», innledet programlederen.

«Ja, jeg har som mål å bli verdens beste kvinnelige golfspiller noensinne», bekreftet Suzann, 17 år. Det mangler ikke respons fra norske tv-tittere. Kritikken hagler.

- Jeg har lært meg å leve med kritikken jeg har fått kastet i trynet, og justere meg etter den. I Norge er det veldig mye jantelov. Det skal liksom ikke være lov å gi uttrykk for hva du drømmer om. Gjør du det, får du på pukkelen. Jeg lærte veldig fort at det å være for åpen med egne tanker og drømmer, det ble liksom sånn... folk tenkte bare at «ja, det kan du tro, liksom». Den gangen var jeg ikke redd for å si høyt at jeg ville bli best i verden, men jeg har jo lært med åra at om du vil slippe litt billigere, er det beste å la være å si noe. Derfor synes jeg det er veldig deilig å være i USA. Amerikanerne mener bare det er flott om du ønsker å uttrykke det du drømmer om.

- Hvorfor er forskjellen på nordmenn og amerikanere så stor?

- I USA er det mange flere mennesker, folkeslag og kulturer. Jeg tror du har større rom for utspill der. Norge er såpass lite og ønsker liksom å ha kontroll på alle og enhver.

- Hvordan da?

- Jeg vet ikke om det er misunnelse eller om det er... farlig å stikke seg ut som litt annerledes. Du skal gå i ett med resten av Norge.


OM IKKE DEN STA, LILLE Tutta hadde blitt med pappa på golftrening på Bogstad i 1987, hadde hun nok aldri kjøpt seg hus og flyttet til Florida for å satse på proffkarrieren i 2004. Og selv om ting har vært tøffe, var det ikke spesielt vanskelig å reise fra alt og alle hjemme i lille Norge.

- Jeg visste at det var der jeg måtte være for å kunne utvikle meg. Dessuten var mange av vennene mine ute og studerte. Det er først nå folk har vendt snuten tilbake igjen. Jeg savner Norge. Elsker det å kunne ta på meg joggeskoene og løpe inn i marka. Sånne ting har jeg ikke i Orlando. Samtidig er livet i USA lekende lett, ikke sant. Butikkene stenger aldri. Det er mulighetenes land. Easy going.

- Du har tidligere sagt at du liker å omgi deg med flinke folk, gjerne folk du synes er dyktigere enn deg. Hva har du lært av mennesker som Tiger Woods og Donald Trump?

- Tiger, kanskje tidenes beste golfspiller, er som et åpent bibliotek. Jeg har lært uendelig mye av ham, ikke bare golfmessig, men hvordan han løser ulike typer utfordringer. Og Trump elsker golf. Han følger alltid med og er en ivrig... fan, kan du si.

- Fan av deg eller sporten?

- Av sporten... av meg også, for så vidt. Han følger med og er alltid oppdatert på hva jeg driver med. Jeg setter pris på å kunne spille ball med ham, å kunne spørre om en hjelpende hånd eller godt råd i valg jeg skal ta. Han har vært helt i kjelleren og kommet seg opp igjen. Og selv om han bare snakker om hvor god han er i golf, har han mye å lære av meg også.

- Hva har du lært ham?

- Å tape for ei jente.


DEN DAGEN HUN KRØP INN til de fire legene som satt og ventet på Olympiatoppen, var Suzann i kjelleren. Det nye huset sto nærmest uberørt i Florida da hun spurte om hun noen gang kom til å spille golf igjen.

- Det tror jeg faktisk ikke, svarte den ene legen.

- Idet han sa det tenke jeg «faen, det skal jeg i hvert fall gjøre». Jeg måtte motbevise det, selv om jeg nesten ikke klarte å gå. Smerten var helt jævlig. Det siste jeg tenkte på var golf. Når livet går sin vante gang og ting går på skinner, er det veldig vanskelig å stoppe opp og se seg tilbake, og nå var plutselig målet bare å bli bedre. Å kunne kle seg selv. Der kommer disiplinen og strukturen, som er i golf, inn.

Det gikk bra. Samme året som prolapsen tok knekken på ryggen, startet Tutta «Suzann Junior Challenge», en turnering hvis hensikt er å bite norske ungdommer for å smitte dem med golfbasillen.

- Konseptet var min egen idé. Jeg var heldig og fikk mye support og hjelp av Golfforbundet og golf Norge i amatørkarrieren, så dette er min måte å gi noe tilbake på. Jeg ser ikke på meg selv som noe veldig stort forbilde for å være helt ærlig, men hvis det gir... alle juniorene synes det er så kult at jeg er til stede, men egentlig føler jeg meg til bry om jeg er der.

- Til bry?

- Ja, men jeg er liksom sånn... jeg liker ikke å sette meg selv i sentrum og føler det er det jeg gjør om jeg er der. Men hvis det kan gi det lille ekstra piffet, så er vel det det som skal til.

- Kunne du tenke deg å få egne barn da?

- Det er ingenting som er bedre enn å være rundt barn. De gir meg masse energi og er impulsive. Snakker ofte før de tenker. Det kan være morsomt. Jeg har jo smådrømmer på det private plan, og barn er nok en av dem.

- Hva annet drømmer du om?

- Hund. Det hadde gitt meg mye glede. Jeg ønsket meg det siden hunden hjemme døde. Fuglehund. To stykker. De skal enten hete «Bogey» og «Birdie» eller «Happy» og «Lucky».


17. AUGUST 2011. HUN SJEKKER kjapt nyhetene på norske nettaviser en kveld hun er i California for å spille en av sesongens viktigste turneringer. Det står noe om en fallskjermulykke med en 29 år gammel mann. Suzann får en ekkel følelse, men skyver den bort. «Det skjer ikke med noen jeg kjenner», er konklusjonen hennes. I løpet av natta tikker det inn flere tekstmeldinger på mobilen.

- Jeg våknet opp til tekstmeldinger hjemmefra om at barndomsvennen min Annan (Forbes Hennie, lillebroren til skuespiller Aksel Hennie, red.anm.) hadde omkommet i den ulykken... Det var en ekkel opplevelse. Jeg ble kvalm. Helt tom. En ting var bortgangen hans, men du begynner jo å tenke på familien.. han som nettopp hadde giftet seg og fått barn. Det er helt tragisk at sånne ting skal skje for at du skal klare å sette ting i perspektiv.

- Hvordan da?

- Jeg husker jeg leste om ulykken før jeg skulle ut og spille en turnering som egentlig var superviktig, men som med ett ble helt meningsløs. Plasseringen spilte ingen rolle. Men samtidig som jeg følte sorg, fikk jeg også en lyst til å revansjere det hele. På hans vegne. Et ønske om å gjøre noe for ham, som han kunne være stolt av.

Suzann vant den turneringen.