ANMELDELSE: «Show, not tell». Det er den snart floskelaktige førsteregelen enhver forfatterspire lærer på skrivekurs. Det betyr at i stedet for å ramse opp hva personene til enhver tid føler, så skal det vises gjennom handlinger.

En hel forfattergenerasjon har finslipt teknikken, med vekslende hell. Hos Helle Helle synes det å sitte i ryggmargen.

Siden debuten «Eksempel på liv» (1993) har hun formulert sine ganske ulykkelige kvinneskikkelser uten å si et pip om hva de føler. Kun vist det gjennom de stusslige handlingene til stusslige mennesker i stusslige provinsbyer. For «Ned til Hundene» (2009) ble hun nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Den burde hun få for «Dette burde vært skrevet i nåtid».  

Overveldende intensitet

Tematikken er så liten og trang som den kan bli. Dorthe Hansen er tjue år, og har meldt seg inn på Universitetet i København. Hun kommer seg aldri lenger enn til kantina, i beste fall biblioteket. Hun har leid seg et hus i en Københavnerforstad, men hun får aldri pakket ut. Hun er trett, men får ikke sove. Etterhvert forteller hun i ikke-kronologisk rekkefølge om menn hun har hatt forhold til i andre provinsbyer.  

«Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, eller hvordan jeg skulle fortsette», heter det et sted i boka. Eller, som tittelen tilsier, kunne det like godt kunne stått: «Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, eller hvordan jeg skal fortsette». Det er nettopp denne hvileløse halvtilstedeværelsen, dette mislykkede forsøket på liv — eller deltagelse i livet -  som Helle Helle klarer å beskrive med en overveldende intensitet.  

Teknisk godt

I disse skjønnlitterære selvbiografiers tid er det fristende å lese boka som et slags portrett av Helle Helle som ung forfatter.

Dorthe skriver litt, rimer tekster og sanger, også det tilsynelatende halvhjertet og stusslig; en diktopplesning med tre tilhørere, noen unge mennesker som prøver å si noe stort om sine små liv.  

Det er så teknisk godt at det kunne blitt dødt. Og så smått at det kunne blitt helt uinteressant. Men så er det sånn at virkelig god litteratur egentlig kan handle om hvasomhelst. Er det godt nok berører det oss oss samme hva. Og så er det mye komikk her, som åpner den stemningen som kunne blitt klaustrofobisk.

Vanvittig godt

Gjennom Dorthes blikk er det som om Helle Helle sveiper et kamera over småbylivet — eller smålivlivet: F.eks billettøren på togstasjonen som snakker varmt om sin samboer mens han dunker løs på Dorthe. Dunke løs er ikke riktig ord forresten. Helle Helle unngår enhver direkte sexskildring. Også her forstår vi det gjennom tilsynelatende uviktige detaljer.  

Dette høres sikkert drepende kjedelig ut. Men det er vanvittig godt.

En pageturner. Forunderlig nok.