• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet): Det er noe med safariliv som gjør at man glemmer alle livets sorger og kjenner seg, døgnet rundt, som om man hadde en halv flaske champagne i seg - fylt opp av den mest inderlige takknemlighet for at man lever.

Det var Karen Blixen som skrev dette i et brev til sin mor.

Landskapet har forandret seg siden Karen Blixen levde safarilivet på godt - og vondt - utenfor Kenyas hovedstad Nairobi.

Ikke bare har hovedstadens forsteder vokst seg ut til der hvor den berømte danske forfatterens hus fortsatt står, i dag omgjort til museum.

Selve drømmereisen

Også de enorme, østafrikanske viltområdene som huser et av verdens mest fascinerende økosystemer har hatt, og har fortsatt, sine utfordringer.

Men når vi nærmere 100 år etter Blixens tid i Afrika fortsatt kan reise i hennes åndelige fotspor, er det med samme følelse av både eufori og ro.

Å dra på safari i Afrika er for mange selve drømmereisen, med god grunn: Her kan du få oppleve noen av planetens mest fascinerende skapninger i deres naturlige omgivelser.

Få andre steder i verden kan du oppholde deg så nær dyrene uten samtidig å måtte føle på den dårlige samvittigheten som gjerne kommer i zoologiske hager.

Masai Mara

Det beste stedet du kan reise for å ha størst sjanse til å oppleve «de fem store» - løve, leopard, elefant, bøffel og neshorn - på én og samme tur, er naturreservatet Masai Mara sørvest i Kenya.

«Safari» betyr «reise» på swahili, et ord som oppsummerer opplevelsen av å legge av gårde på lange «game drives» i naturreservatet.

Disse bilturene, gjerne i store, åpne jeeper, er hovedelementet i moderne safarier.

Til tross for at du kommer svært tett innpå dyr som løver, geparder, sebraer, sjiraffer, gnu, elefanter og - om du er heldig - neshorn og leoparder, er disse dyrene såpass vant til de store kjøretøyene at de nærmest ignorerer dem.

Fra innsida av bilen er det imidlertid umulig å ignorere det du ser rundt deg.

Alene med naturen

Når bilmotoren stoppes, er du brått alene med naturen.

Kanskje midt blant hundrevis av sebraer, antiloper og gnu, eller bare noen få meter unna en løvefamilie som ligger og nyter sola og hverandres selskap.

Den intense stillheten som råder midt på savannen, med åpent landskap så langt du kan se til alle kanter, er nesten påtrengende intens - bare brutt opp av lydene fra dyr i sitt naturlige habitat.

Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i den meditative gleden Karen Blixen i sin tid opplevde.

Big Moses

Vår guide gjennom fem dager i Masai Mara var en storbygd masai som gikk under kallenavnet Big Moses. Som så mange andre masaier, vokste han opp med å gjete kyr på de store gresslettene.

Han lærte derfor tidlig hvordan man skal oppføre seg i nærheten av potensielt livsfarlige dyr.

Hans teori er at spesielt kattedyrene respekterer masaienes typiske klesdrakt, et signalrødt kroppsdekkende sjal som de bærer året rundt.

Respekten er i så fall gjensidig. Med en lokal guide i bilen er det lettere å føle seg trygg, samtidig som han alltid er oppdatert på hvor det er størst sjanse for å finne dyrene.

- Leter etter broren

En annen fordel med kyndige guider på safari, er kunnskapen de har om dyrene. Ikke bare navn og arter, men også mer personlige historier.

En ettermiddag kom to geparder gående mot oss på veien.

«De leter etter broren sin», kunne Big Moses fortelle mens de to hannkattene speidet med lange blikk fra side til side.

Kanskje hadde broren vært heldig og møtt en partner?

Alternativet er langt tristere, men like fullt en naturlig del av livet på savannen.

Speider etter sjeldne arter

Det mest spennende er jakten på de litt mer sjeldne artene. Utrolig nok kan man bli bortskjemt på synet av sebraer og gnu.

Spesielt i migrasjonstida mellom juli og oktober, da millioner av flokkdyr trekker nordover fra Serengeti for å pare seg, gresse - og for noen også bli spist av rovdyrene som venter.

Fra jeepen speider man konstant etter tegn på liv. Er det en leopardhale i treet der? Det som rører seg i buskene der, kan det muligens være et neshorn?

Rett som det er nærmest snubler man over elefantflokker, eller en grasiøs gruppe sjiraffer som strekker seg mot tretoppene.

Og når du står parkert få meter unna majestetiske løvefar, vet du at resten av familien ikke er langt unna.

Moderne safari

Den moderne safariopplevelsen skiller seg nok noe fra den Karen Blixen i sin tid opplevde.

Det er fortsatt fullt mulig å reise med guide over de store, gresskledde slettene og slå opp telt når mørket faller på.

Men de fleste velger, både med tanke på sikkerhet og bekvemmelighet, å booke seg inn hos en av de mange campene som holder til både i og utenfor naturreservatet.

Disse er gjerne gjerdet inn for å holde dyrene ute, og har permanente telt av den mer «luksuriøse» sorten.

Med utsikt til savannen

Vår guide for uka, Big Moses, jobber for norskeide Basecamp, som driver flere camper i området. I deres hovedcamp fikk vi bo i et telt med utsikt til savannene.

Mellom oss var det bare en elv som holder de fleste dyrene unna - om man ser bort fra krokodillene som svømte i den, og bavianene som klatret over den, gjennom trærne.

Så lenge du ikke glemmer igjen noe mat utendørs, plager de deg ikke.

Vårt telt hadde egen utendørsdusj, vaskerom og utedo, samt en god dobbeltseng.

Som en drøm

Selve teltduken står på en terrasse med stor hengekøye og utsikt til floden og savannen.

For nordmenn som er vant til hytteliv, er dette som hentet ut av en drøm.

Men vi fikk også høre historier om turister fra andre steder i verden som rynker på nesa over utedo og vaskevannsfat.

Men var det godt nok for Barack Obama, som bodde i det samme teltet da han besøkte Masai Mara i 2006, er det definitivt godt nok for oss.

Naturlig døgnrytme

Drar du ut i villmarka som dette, vil du raskt tilpasse deg en mer naturlig døgnrytme.

Når mørket faller på ved sekstida, er det en bedre middag like etter. Straks den er inntatt, begynner man gjerne å glippe med øynene og går tidlig til sengs.

Noe som er like greit, ettersom første biltur dagen etter gjerne starter før soloppgang.

Det er da du har størst sjanse til å få se dyrelivet, siden de synes det blir for varmt midt på dagen til å oppholde seg i åpent landskap.

Det gjelder også for vår del, og vi bruker muligheten til å slappe av i skyggen med lunsj, litt boklesing, og kanskje en høneblund, før en ny tur venter mot slutten av dagen - om man vil.

«Wilderness camp»

Etter tre netter i hovedcampen, gikk turen til en mer avsidesliggende camp, passende nok kalt «wilderness».

Her ligger fem småhytter på toppen av en åsside med utsikt over en savannedal.

Fra de private terrassene kan man i fred og ro studere dyrene som kommer for å slikke i seg vann og salt fra kulpen like under.

Om natta er det imidlertid ikke alltid like mye ro. Det kan være en ganske stor overgang å reise fra bylivets vante nattelyder til løvebrøl bare et titall meter unna der man forsøksvis sover.

Eller lyden av unge masaigutter som i stummende mørke tjuvgresser kyrne sine mens de gjaller og bråker for å holde rovdyrene unna.

Nattevakt

Selv om det kan være skummelt, behøver du ikke engste deg. Det er alltid noen som passer på deg.

Hele natta sitter det gjerne en masai i mørket utenfor teltet eller hytta i tilfelle det skulle være noe.

Når mørket faller på, får du ikke lov til å gå alene til middagsområdet, men må følges.

Det føles ikke overbeskyttende, men snarere spennende når din følgesvenn rutinemessig lyser til alle kanter for å sørge for at stien er fri for mulige dyregjester.

Passet på Obama

Big Moses minnes godt hvilke utfordringer nettopp dette medførte da han i sin tid guidet den kommende amerikanske presidenten - til fots - opp en åsside midt i ødemarken.

De medfølgende livvaktene var nødt til å følge etter, bevæpnet med pistoler.

Og hvem gikk bak dem igjen, for å passe på?

Masaier, selvsagt - med sine tradisjonelle spyd.