ANMELDELSE: «Vi er alle frelst og fri til å fortsette vandringen som verken har begynnelse eller slutt.» Det er det noe diffuse budskapet i Coelhos selvbiografiske «Alef.» Her overgår han om mulig seg selv. 
 
Det er få, om noen, som til de grader har klart å tyne sitt forfatterskap som Paulo Coelho.

«Alkymisten»(1988) er den mest oversatte boka av noen nålevende forfatter, og hans bøker har til sammen solgt i over 100 millioner eksemplarer. Det å hisse seg opp over at bøkene - spesielt etter «Alkymisten» - stort sett er åndelig visvas, er like idiotisk som å hisse seg opp over salgstallene til Se og Hør.

  

Åndelig orgasme

Det er tvert imot imponerende hva Coelho klarer å selge. Plottet i «Alef» er som følger (jeg tuller ikke): Coelho er inne i en åndelig krise, og legger ut på en reise med den transsibirske jernbanen. Unge vakre Hilal følger etter. Hun er en genial fiolinistinne som ble seksuelt misbrukt som liten.

De har et sterkt møte femhundre år tilbake i tid. Da var Coelho dominikanermunk og Hilal en ung kvinne anklaget for kjetteri. Coelho var for feig til å forsvare henne. Nå vil han frigjøre henne, men ikke gjennom banal seksualitet (som Hilal higer etter).

Nakne i den smale togsengen foretar den aldrende, kloke mannen og den unge, søkende piken en smertefull åndelig reise gjennom både tid og rom — til de når klimaks. 

Eldre menn og unge kvinner

Like imponerende inntil det skremmende er Coelhos selvbilde. Det eneste Russland vi møter i boka, er Coelhos fans som vil hylle ham. Om han ser ut av vinduet, er det ikke det russiske landskap, men «verden og verdens hemmelige steder, lyrikken som er tapt i tid, og glemte ord i verdensrommet.» Alternativt ser han innover i seg selv og de uendelige mysteriene han rommer (hinsides ord.)  

I likhet med «Alef», har Coelhos siste utgivelsene handlet om eldre menn (til forveksling lik Coelho), som møter unge kvinner som higer etter ham seksuelt. Den gamle mannen holder klokelig tilbake.

Åndelig budskap?

Men Coelho er ikke åndeligere enn at han eksempelvis reflekterer over barberte kjønnshår, da han i sitt tidligere liv som dominikanermunk ser de unge nakne pikene fortæres av flammene.

Spørsmålet er om Coelho fremdeles har et slags forkvaklet åndelig budskap, eller om han nå bare har blitt en pervers gammal gris. Etter å ha lest «Alef» holder jeg en knapp på det siste.