FILM: J. Edgar Hoover. Myteomspunnet FBI-sjef over noen av de mest dramatiske tiår i amerikansk historie. Dyneløfter og maktspiller, kommunistforfølger og kontrollfrik, skaphomse og mammagutt som byttet ut dressen med kjole når ingen så på. En kan bare forestille seg hva slags indre spenninger som må følge av et slikt liv. Så når «J. Edgar» er blitt en standardisert og småkjedelig biografifilm, er det nesten ikke til å tro.

Handleliste

Den er en habil flinkisfilm som gjennom to og en halv time verken lykkes med å gi oss en bedre forståelse av mannen eller historien. Clint Eastwood er en undervurdert skuespiller og en overvurdert regissør som her beveger seg gjennom Dustin Lance Blacks («Milk») litt stivbente manus som en handleliste og krysser av for sakene ettersom de blir pedantisk gjenfortalt. Bortførelsen av Lindbergh-babyen? Check. Mordet på JFK? Check.

Første date

Eastwood og tittelrolleinnehaver Leonardo diCaprio er her på en litt ubekvem første date. DiCaprio har alltid vært en imponerende tekniker, og detaljene i ansiktsuttrykkene og kroppsspråket hans kaller på beundring. Men han kommer ikke alltid emosjonelt gjennom lerretet. Han er ikke skuespilleren som først og fremst skaper en følelsesmessig resonans i seeren, en streng mellom deg og ham. Til det trenger han en mer lydhør regissør. Men Eastwood pirker ikke nok. Han lar Hoover i for stor grad forbli et enigma.

Sminket gammel

Dessverre bidrar det på mange måter imponerende sminkearbeidet også til å skape distanse. DiCaprio spiller Hoover og Armie Hammer hans hemmelige kjærlighet Clyde Tolson som femogtyveåringer, middelaldrende maktmennesker og avfeldige oldinger. Det første bildet av diCaprio som 77-åring er slående realistisk. Men når han begynner å snakke, blir det åpenbart av lagene med maske hemmer mimikken hans. Han og Hammer ser ut som gamle menn, men å se scenene mellom dem er ikke som å se gamle skuespillere spille.

Hemmelig kjærlighet

Nettopp i skildringen av forholdet mellom de to er det Eastwoods registrerende tilnærmingsmåte fungerer best. Kjærlighetshistorien blir her en kysk og nesten helt uuttalt romanse, en virkelig «love that dare not speak its name», unntatt i et blodig håndgemeng der Hoover og Tolson tar ut frustrasjonen med nevene. Det er antydningene som skaper intensiteten. Dessverre får Hammer, etter at han feier flamboyant og forførerisk inn i filmen og får Hoover til å ansette ham til tross for manglende kvalifikasjoner, lite å spille på. Han ender, som ektefeller flest i den ofte sidrumpa sjangeren biografifilm, som en ganske pregløs bakgrunnsskikkelse som har som jobb å stave ut en og annen overtydelig psykologisk sannhet for hovedperson og publikum.

Selvoppgjør

Ellers er «J. Edgar» interessant som et stykke eastwoodsk selvransakelse. I mange tidlige filmer, ikke minst i Dirty Harry-filmene, var Eastwood mannen som tok loven i egne hender når de dovne og korrupte samfunnsinstitusjonene feilet. Også i sine filmer som regissør har han stort sett skildret det offentlige som udugelig og utilstrekkelig. «J. Edgar» er en utvetydig og effektiv advarsel om hvor farlig det kan være når enkeltpersoner bestemmer seg for å ordne opp på egenhånd. Hoover er byråkratiets og maktapparatets Dirty Harry. Han utretter mye, men ødelegger mye også, og han griper inn i enkeltmenneskets borgerrettigheter på en måte ingen bør gjøre.

Lydbildet i «J. Edgar» er mykt jazzaktig. Bildene er mørke og kontrastfylte, lekre, men glatte. I dette portrettet av en mann som knapt var annet enn friksjon, mangler følelsen av krefter som gnisser mot hverandre. Da får man heller ikke noen prosess å snakke om, ikke nok avsløring og utvikling.