FILM: Det er klart det å være skuespiller virker som et spennende liv. Det er ikke vanskelig å forstå at den allerede scenevante Lene Nystrøm hadde lyst til å forsøke seg på filmlerretet. Men det burde blitt med lysten. Nystrøm er ingen god skuespiller. I rollen som Varg Veums barnevernsansatte kjæreste Karin lykkes hun ikke i å etablere noe bånd mellom seg og Trond Espen Seim, og selv om hun jobber fryktelig hardt for å se fortvilet ut, overbeviser hun ingen. At hun er så deltagende i filmen er et av de store problemene ved den ellers absolutt habile «Varg Veum - De døde har det godt». Dét, og strukturene i plottet.

Ikke mystisk

«Varg Veum - De døde har det godt» handler om en syttenåring asylsøker som blir funnet død i vannet ved Bryggen i Bergen, et innbrudd i hovedkvarteret til byens buekorps, en eliteklubb som former fremtidige samfunnsstøtter, og den uunngåelige forbindelsen mellom de to sakene. Regissør Erik Richter Strand har et godt grep om åpningsscenen, der en trommevirvlende korpsøvelse akkompagnerer bildene av den flytende jenta. Deretter går det fremover i fint driv. Litt for fint, faktisk. For «Varg Veum - De døde har det godt» utmerker seg ved fraværet av mysterium. Ingen er på noe tidspunkt i tvil om hvem som står bak forbrytelsen, i tillegg røper slemmingene seg selv midtveis i filmen, og deretter følger en skjematisk opprullering av motiv og måte. Det holder ikke.

Oppstyltet

Richter Strand har en tilforlatelig og tiltalende måte å nærme seg actionscener på: Han viker ikke unna, men gjør ikke noe stort nummer ut av dem. Men det er forbausende at regissøren som skildret konfrontasjoner menn i mellom så godt i «Sønner», ikke turnerer dialogscenene bedre. Eksempelvis er den ropende dialogen mellom Varg og direktøren for asylmottaket (Fumi Desalu-Vold) oppstyltet og rar, og man griper seg i å tenke at Richter Strand må ha hatt bedre tagninger.

Mektige menn

En kime til noe interessant finnes i blikket på de lukkede miljøene der mektige menn samles for å leve det gode liv og unne seg selv de privilegier de mener de fortjener - og lengselen etter å slippe inn i disse. Sigmund Sæveruds rolle som tilbaketrukket nettverker med de store hagers selvtillit i ryggen er den klart beste i «Varg Veum - De døde har det godt». Men så må vi altså tilbake til Seim igjen. Og, dessverre, til Nystrøm.