Hva gjør man for å få en hyggelig stemning rundt middagsbordet, men likevel få i barna annet enn pasta med ketsjup hver dag? Jeg tenker at jeg ikke skal kommentere spisinga deres, men når jeg har satt fram masse ulike grønnsaker som jeg vet de liker, fisk og pasta, plukker de ut pastaen og ber om ny porsjon pasta. Er det greit å si: «Du kan få mer pasta når du har spist opp grønnsakene»? Eller skal jeg bare la dem spise åtte runder pasta med ketsjup og tenke at «de dør jo ikke av det»? Er det greit å nekte dessert hvis de sier de er mette etter knapt å ha rørt maten, men insisterer på at de orker saftis? Eller gir jeg dem da et dårlig forhold til mat? Når jeg skal forklare barna hvorfor jeg ikke vil gi dem ketsjup/juice til hvert måltid, forklarer jeg at sukker er dårlig for kroppen, at de må spise grønnsaker for å bli sterke og at de blir syke om de spiser det samme hver dag. Men hvor mye informasjon bør man gi barn? Jeg er redd for å gi dem et tvangsmessig forhold til mat ved å mase om alt som er sunt. (Ingen i familien slanker seg, men vi prøver å spise fem om dagen og holde godteri til helgene.) Jeg vil så gjerne at barna skal lære å spise variert og sunt. Men får de - og spesielt 4-åringen - bestemme selv, blir det brød med gulost og smør til frokost, lunsj og kvelds, og pasta til middag. Har du råd?

Når det gjelder barns ernæring er det foreldrene som må bestemme. Denne makten utøves best i innkjøpsfasen og, som du selv var inne på, når maten kommer på bordet. Dette fordi barn, spesielt når det gjelder mat, ikke kjenner forskjell på det de har lyst på og det kroppen trenger. Derfor er det en dårlig idé at foreldre, i demokratiets eller kjærlighetens navn, lar barna bestemme menyen.

Det kan virke som dine spørsmål dreier seg om detaljstyring som fort kan skape en dårlig stemning rundt middagsbordet, som for eksempel: «Er det greit å nekte dessert hvis de sier de er mette etter knapt å ha rørt maten, men insistere på at de orker saftis?»

Jeg ville aldri brukt dessert som trussel eller lokkemiddel. Jeg har likevel ingen innvendinger mot at man har en regel om at man må spise noe før man kan få dessert. På samme måte som at man vasker hendene før man spiser.

Når det gjelder barnas forbruk av pasta med ketsjup og om dette er helt i orden, vil jeg igjen si noe liknende: «Én porsjon pasta til hver». Hvis ungene protesterer og spør hvorfor, er svaret: «Fordi jeg ikke vil at dere spiser så mye pasta at det ikke blir plass til annen mat i magen».

«Men hvorfor, mamma?»

«Fordi det er jeg som bestemmer».

Slik form for maktutøvelse er helt uproblematisk i dette omfanget. Barna har tillit til sine foreldre, eller rettere sagt erfaring med at foreldrene treffer gode beslutninger, og at de ikke blir kritisert for ønskene de har. Når barna blir eldre (over 6 år) begynner noen av dem å kjempe mer målrettet for det de vil og ikke vil. Da blir det vanskeligere å praktisere den detaljkontrollen du kanskje skulle ønske du hadde.

Så lenge barnas kosthold ikke er ditt viktigste prosjekt trenger du ikke være nervøs for hvilket forhold de utvikler til mat. Tre faktorer kan ødelegge den gode stemningen: Konstante forsøk på oppdragelse. Usunn mat. Og foreldre som vil at deres barn skal være sunne - koste hva det koste vil. Det fører bare til årelange konflikter som frustrerer alle parter og dermed ødelegger hyggen rundt måltidene.

Jeg hadde nylig besøk av mitt barnebarn Alex på 5 1/2 år. Sist han var her elsket han min spagetti bolognese, derfor hadde jeg en porsjon i fryseren. Da han hørte middagsplanen min, sa han: «Du må gjerne spise det, men jeg liker det ikke mer». OK, sa jeg, og spurte hva det konkret var han ikke likte. Han svarte kjærlig og uten et snev av skyldfølelse: «Det er bare smaksløken min som har skiftet mening». Ikke bare elsker jeg hans suverenitet og selvbestemmelse, men jeg gleder meg også til at vi sammen kan lære mer om hans smak og forhold til mat, og utvikle begge. Det er jo det dette dreier seg om, at mat og felles måltider er blant våre tyngste symboler for kjærlighet mellom barn og foreldre. Derfor blir barn ofte vanskelige, trassige eller kresne, uten at det egentlig har noe med maten å gjøre. Alex kunne godt sagt nei til mitt tilbud fordi han ikke trives med forholdet vårt for tida. Han kjenner meg, og vet hvor viktig det er for meg å lage mat. Siden jeg ikke kjenner hans motiver, som ofte er ubevisste for ham selv, er det enklest at jeg tar ansvar for kvaliteten i forholdet, som respekt og verdighet, i stedet for at jeg blåser meg opp og spiller ernæringsansvarlig, eller blir helt selvopptatt.

Du skriver: «Men hvis i hvert fall fireåringen får bestemme selv, blir det brød med gulost og smør til frokost, lunsj og kvelds, og pasta til middag.» Da er det kanskje på tide å sette grenser, vil mange si.

Mitt svar er at det er helt fint å prøve, for eksempel: «Jeg vet godt at du elsker brødskiver med gulost og pasta, men jeg vil at du spiser andre ting også, så i dag blir det fisk og ris.» Hvis fireåringen protesterer, men gir seg, er alt som det skal være. Men hva hvis han ikke bøyer seg, og kjemper for sin rett til å spise det han har lyst på? Skal de voksne øke konflikten, som å finne på konsekvenser? Etter min mening ville det være absurd. Ikke bare lar man barnet betale prisen for at strategien til den voksne mislykkes. Man skaper også en stemning rundt matbordet som er alt annet enn produktiv. En stemning som ville ført til manglende appetitt og lyst på fellesskap, hvis den var mellom voksne.

Dette handler ikke om å være barnevennlig, grensesettende, ettergivende, streng, eller å finne minste motstands vei. Det handler om en livslang læringsprosess der foreldrene lærer hvordan man skaper det optimalt inkluderende fellesskap med barna, og der barna lærer hvordan de som leder kan håndtere ulikheter. Det mest ekstreme tilfellet jeg har møtt i arbeidet mitt var en fireårig gutt som bare spiste brødskiver med honning og spagetti med ketsjup i halvannet år. Nå er han voksen, sunn og frisk. Det samme gjelder ei jente fra Kroatia som bare spiste hvitt brød, ustekt bacon og rå løk, fra hun var tre år til hun ble konfirmert.

Til en fireåring som spiser brød, ost og pasta kan man trygt si: «Åhh, jeg skulle ønske du av og til spiste noe annet. Jeg tror det er bedre for kroppen din, og jeg vil føle meg bedre som mor». Men bare si det én gang, og vær tålmodig!

Disse konfliktene setter foreldres lederskap på prøve. Det er ikke et tegn på at foreldre skal klamre seg til sine prinsipper, men en invitasjon til å bygge ut, nyansere og styrke lederskapet og den gjensidige tilliten.•