Suksessforfatteren Paulo Coelho (64) fikk beskjed om at han hadde tretti dager igjen å leve. Nå har det gått åtti.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Kontoret: På veggen bak Paulo Coelho henger et bilde av ham og kona. Her ser man også de hvite masaiskoene..
Norsk ring: Dette er ringen som Paulo Coelho fikk av en norsk kvinne.
Populær mann: Paulo Coelho har signert mange tusen bøker i sin karriere.
- Hvis jeg skal bruke et ord om Paulo Coelho, så vil jeg si at han er en apostel.
- En apostel?!
- En apostel.
Øyvind Hagen i Bazar Forlag satt på en bistro i nærheten av jernbanestasjonen i Genève, og spiste gåselever. Det var et ualminnelig ruskevær i den sveitsiske byen, surt vinterregn og bister vind. Ennå var det en time til vi skulle møte Paulo Coelho, forfatteren av «Alkymisten», som har solgt i ufattelige 65 millioner eksemplarer i 150 land. Leserne elsker ham jo, mens litteraturkritikerne har en tendens til å fylle sine anmeldelser med sarkasmer og fornærmelser. Øyvind Hagen kjenner Coelho meget godt av flere årsaker. Han var blant de første utenlandske forleggerne som utga bøkene hans og har tjent millioner på dem. Han er også gift med Paulo Coelhos internasjonale agent, Monica Antunes. Hagen er altså inhabil så det holder.
- Coelho er en mann som går på tvers av alle kulturer. Han har et budskap til verden, sier Hagen.
- Hvilket da?
- Det må du spørre ham om.
Klokka tre står vi utenfor et ti etasjers leilighetskompleks, noen kvartaler nord for gamlebyen i Genève. Vinden rusker i nakne løvtrær. Hagen ringer på, det buzzer i døra. Vi går inn i en foajé, og Hagen leder an, inn en heis, opp en etasje, ut, og der, i en dør står Paulo Coelhos portugisiske husholderske. På en blanding av portugisisk og engelsk forklarer hun at senhor Coelho er hos legen. Han er forsinket.
Øyvind Hagen er forbausende husvarm, og viser straks rundt i den store, lyse leiligheten. Hvitmalte vegger, marmorgulv og møbler i svart og hvitt. En trapp med messinggelender fører opp i annen etasje, en enorm sofagruppe fyller et hjørne i stua, og over alt, malerier av Coelhos kone, Camiño Peregrino.
Selv om vi befinner oss i andre etasje er det en stor, privat og velstelt terrassehage rundt leiligheten. Hushjelpen setter fra seg et brett med espressokaffe og vann på det fire meter lange spisebordet. Øverst på bordet har hun allerede plassert én pakke sigaretter, et askebeger, en fyrstikkeske, to penner, hvorav en eksklusiv Mont Blanc, en notatblokk og en iPad. Alt sirlig stilt opp. Midt på bordet bugner en krystallvase av gule, røde og hvite roser. Vi venter.
Plutselig summer det høylytt i portugisisk, og inn av døra ankommer han, lav, solbrun, skallet og svartkledd, men på beina, et par kritthvite sko. Legebesøket gikk tilsynelatende bra, for han er overstrømmende blid, der han varmt omfavner Øyvind Hagen. Han hermer etter legen sin, talking, talking, talking, og neglisjerer oss fullstendig. Det er bare en ting å gjøre, kaste seg frampå.
- Er det masaisko?
Coelho ser opp, smiler stivt, tydelig enervert over å bli avbrutt. Han ser ned på sine sko med buet såle.
- Yeah, de er fantastiske. Jeg bruker bare masaisko. Når jeg gir intervjuer, pleier jeg å ha på meg noen svarte, sier han, betenker seg, før han sier, kom. Han går kvikt og mjukt over marmorgulvet, i nakken en grå tust av en hestehale, inn på et værelse, der han åpner en skapdør. Det er et skoskap, hvor et tjuetall skopar står oppstilt i hyllene. Pensko, joggesko og ...
- Masai, masai, masai, masai, sier han og peker.
- Jeg vil anbefale deg å gå med slike, du vil bli avhengig av dem.
Han lukker skapdøra, blir ubesluttsom stående et øyeblikk.
- Er dette ditt...
- Mitt kontor, ja, sier han.
Vi hadde allerede vært her med Hagen. En sofa, en trimsykkel, et brasiliansk fargerikt maleri av kona og ham, et stort arbeidsbord med en stor PC-skjerm.
- Her tilbringer jeg 70 prosent av min tid når jeg er hjemme. 70 prosent her, ti prosent på kjøkkenet og 20 prosent på soverommet, da selvsagt ikke medregnet når jeg sover, sier han og ler slik menn gjerne ler når bare menn er sammen.
- Dette er mitt romskip hvor jeg kommuniserer med mennesker over hele verden. Jeg er på Facebook, Twitter, jeg sender e-poster og deltar på videokonferanser. Jeg behøver ikke lenger ha fysisk kontakt med noen.
- Behøver eller vil du ikke?
- Jeg behøver ikke, og på dette tidspunktet i livet, vil jeg det heller ikke. Jeg nyter mitt liv som en ensom steppeulv.
- Vi bør føle oss privilegerte som får komme hit?
- Han tvang meg, sier han og nikker mot Øyvind Hagen.
- Vi kranglet mye i forkant, men han insisterte, sier Coelho. - Du må treffe dem! Vi kjempet mot hverandre, ikke sant?
- Yes, sier Hagen kort.
- Jeg har fått inntrykket av at du liker å møte mennesker?
- Jeg liker å møte mennesker, men det blir for repetitivt. Det er de samme spørsmålene igjen og igjen. Hvor lang tid skal dette intervjuet ta?
- Det er litt avhengig av hvor god tid du har?
- Det var ikke svar på spørsmålet mitt. Hvor lang tid trenger du? Halvannen time? Det er altfor lang tid. La oss si en time. Skal vi begynne? La meg først vaske hendene.
Like før jul ble Paulo Coelho intervjuet av en spansk avis, og sa da at det var hans absolutt siste intervju. Hah! Dagen før vi traff ham, hadde han gitt intervjuer til to tyske magasiner. Det ene hadde gått skeis, ifølge Hagen, for journalisten var sterkt kritisk og Coelho ble opprørt. Han var fremdeles opprørt. Coelho er jo sannsynligvis verdens mest gjennomintervjuede forfatter, og har svart på de samme spørsmålene. Hvorfor er anmelderne så kritiske til bøkene dine? Hva er lykke? Hva er meningen med livet? Hva er du aldri blitt spurt om? Denne uka kom ei ny bok, «Alef», og nok en gang blir han møtt av forventninger og fordommer. Nå, der kommer forfatteren tilbake med nyvaskede hender. Han setter seg på den ene langsiden, peker på stolen øverst.
- Du kan sitte øverst ved bordet, som en konge, sier han.
- Du har svart på alle spørsmål ...
- Ja, ja. Alle spørsmål...
- Derfor: Hvorfor bor du i Genève?
- Det er et spørsmål som trolig ingen har stilt før, sier han, og det er vanskelig å avgjøre om han er ironisk.
- Jeg bor i Genève av ingen spesiell grunn. Jeg har to hjem, et i Pyreneene i Frankrike og ett i Rio de Janeiro i Brasil. Men jeg ville ha et... eh... my God... Oyvind! OYVIND!
Øyvind Hagen stikker hodet inn.
- Hvordan sier man på engelsk at man har tillatelse til å bo i et land?
- Statsborgerskap?
- Ja. Statsborgerskap. Og jeg tenkte at jeg ville ha et europeisk statsborgerskap. Å bo i Paris, er komplisert fordi alle kommer til Paris.
- Har ikke du en leilighet der også?
- Jo, men jeg har jeg ikke vært der på to år. I min eneboermodus valgte jeg Genève. Hit kommer det bare folk som skal åpne bankkonto, men Genève har egentlig alt. Genève er en landsby, fem minutter unna herfra er det kuer. Så da jeg kjøpte denne leiligheten for fire-fem år siden, var planen å bo her ei uke i måneden, men det er blitt mer og mer vanskelig å forlate Genève. Jeg reiser aldri lenger. Jeg nyter min ensomhet med nære venner.
- Har du mange nære venner?
- I Genève eller i livet? I livet har jeg færre enn 20 nære venner. Som jeg kan snakke med om alt. La meg si færre enn femten. Tolv har vært med meg de siste 25 åra, og tre er kommet til de siste ti åra. Har du mange venner?
- Ikke så mange nære, nei. Men du er en åpen brasilianer, jeg er en lukket nordmann.
- Nei, nei, det er ikke rettferdig å si. Alle nordmenn jeg har møtt i livet er åpenhjertige med åpne sinn, og har en god sans for humor. Det er ikke for å smigre deg jeg sier det, men Norge er et land som alltid har tiltalt meg og som jeg liker å besøke. Helt siden jeg dro til Norge første gang i 1982.
- Har du fremdeles ringen?
- Oh, yeah!
Han holder opp venstre hånd. På langfingeren slynger det seg en slange med hode i begge ender.
En kort innføring i Paulo Coelhos forfatterliv. Det hele begynte etter et møte med en mystisk mann som Coelho kaller Mesteren, Jean eller bare J. Coelho traff ham på en coffeeshop i Amsterdam. Paulo Coelho var i mange år en storforbruker av marihuana og hasj, også LSD, amfetamin og kokain, men denne dagen i Amsterdam røyket han hasj og kom i prat med Jean. Det viste seg at Jean tilhørte en flere hundre år gammel katolsk orden kalt RAM - Regnus Agnus Mundi, Lammets rike verden. For å bli innlemmet i ordenen måtte Coelho utføre flere oppdrag og det første var å dra til Vikingskipmuseet på Bygdøy i Oslo. Der traff han en blond, vakker kvinne, som ga ham en sølvring. Med en stokk tegnet hun en innbilt sirkel på gulvet, ba ham om å stille seg inne i sirkelen og lukke øynene. Da han åpnet dem, var hun borte, og ifølge Coelho hadde hun «satt fri hans stagnerte energi». Coelho var klar for å skrive bøker.
- Det er en vikingring, sier han, og dreier ringen om fingeren.
- Hvem var denne kvinnen?
- Det var en kvinne. Jeg har ikke truffet henne siden.
Om kvinnen, Jean og ordenen faktisk finnes, ja, det vet bare Coelho. Med ujevne mellomrom treffer han Jean, som gir ham oppdrag. Coelho gikk blant annet pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Spania, hvilket resulterte i romanen «Pilegrimsreisen». Siden har han utført mange oppdrag, og alle er blitt til bøker. Det siste oppdraget han fikk, var å reise. Ikke som han vanligvis gjør, til bokmesser og lanseringsintervjuer, men reise for å reise, eller som Jean sa det: «Tiden er inne til å dra av gårde. For å gjenvinne riket ditt, som nå er fordervet av rutiner».
Paulo Coelho tok den transsibirske jernbanen og underveis opplevde han som alltid forunderlige ting, energier, syn, ja, et mystisk, åndelig univers. Og så traff han en ung tyrkisk kvinne som han innledet et forhold til.
- Skriver du fiksjon?
- Nei! Alt er sant. Alt er opplevd.
- Også om den unge kvinnen?
- Absolutt. Alt. Selv om jeg aldri har vært en gjetergutt som jeg skriver om i «Alkymisten», så er det en metafor for livet mitt. Jeg skriver mitt liv.
- Anser du deg selv som en stor forfatter...
- Yes, sier han kontant.
- ... eller som en stor forteller?
- Begge deler. Du kan ikke være en stor forfatter uten å være en stor forteller.
- Men du kan være en stor forteller uten å være en stor forfatter?
- Det kan du. Men, ja, jeg er en stor forfatter. Det kan synes arrogant, og jeg burde late som og si, nei, det er ikke opp til meg å si, du må spørre mine lesere blablabla. Men jeg vet at jeg er en stor forfatter, fordi jeg leser mine bøker. Og når jeg leser dem, har jeg glemt hva jeg har skrevet, og jeg nyter det.
- Disse oppdragene fra denne Jean, er det botsøvelser for å komme til himmelen?
- Nei, nei. Veien til himmelen er kjærlighet. Hvis du elsker det du gjør, er du allerede i himmelen.
- Kan man si det så enkelt at ditt budskap er: All you need is love?
- Det er essensen, ja. Alt du behøver er kjærlighet. Men kjærlighet innebærer også selvmotsigelser, kamper, oppturer og nedturer. Disse oppdragene som Jean gir meg, og som jeg av og til gir meg selv, er turer ut av min komfortsone. Når jeg ikke har reist på tre år, så er jeg ute av min komfortsone. Når jeg kommuniserer med folk på sosiale medier, er jeg ute av min komfortsone.
I 2008 kom en biografi om Paulo Coelho, skrevet av den brasilianske forfatteren og journalisten Fernado Morais. Over fem hundre sider fortelles det om et turbulent liv, fra barndom i Rio de Janeiro, til en traumatisk ungdom, der han gjentatte ganger ble innlagt på psykiatrisk sjukehus og behandlet med elektrosjokk. Det fortelles om hans år som satandyrker, hans utallige stormfulle forhold, om dop og fri sex, og om perioden som despotisk platedirektør. Biografien forteller også om flere av hans merkverdigheter, som at han stadig vekk ser tegn som må tolkes, det være seg farger, tall, datoer og navn. Noen ord nekter han å ta i sin munn, som Paraguay, og navnet på Brasils tidligere president Fernando Collor og ekskona Adalgisa Risa.
Og gjennom hele sitt liv, brenner han for én ting: Han vil bli verdensberømt.
- En verdensberømt forfatter, ja. Det var mitt mål, og det er ikke av forfengelighet jeg ville bli verdensberømt, men fordi jeg har interessante erfaringer å dele, og da må jeg bli lest av mennesker fra ulike kulturer.
- Men drømmen om å bli verdensberømt var der lenge før du hadde erfart noe som helst?
- Ja, ja. Når du er 15 år tror du at du har svarene på alle spørsmål som menneskene har stilt seg. Jeg hadde sannsynligvis ikke interessante erfaringer da, men jeg trodde kanskje at jeg hadde det. Vil du bli verdensberømt, må du ha noe viktig å dele, du må ha kvalitet i arbeidet og dersom du ikke lykkes, må du ikke skylde på noen. Og når du får suksess må du takle sjalusi og misunnelse.
Det som slår en når man leser biografien om Coelho, er hvor mye arbeid som ligger bak hans suksess, for bøkene har ikke solgt seg selv. Da «Pilegrimsreisen» kom ut, gikk han på gatene i Rio og delte ut løpesedler. Han deltok i debatter, holdt foredrag, besøkte bokhandlere og engasjerte en PR-agent. Han brukte store summer på avisannonser, radioreklame og smøring.
- Du har arbeidet hardt for å nå målet ditt?
- Ja, det var ikke slik at jeg skrev «Alkymisten» i 1984, og fikk en verdenssuksess. Bak alle oppfylte drømmer ligger inspirasjon - og hardt arbeid.
- Du blir ikke framstilt som spesielt sympatisk i biografien?
- Jeg er selvmotsigende. Jeg kan være veldig snill, men også veldig aggressiv. Jeg kan skifte mitt humør på mindre enn tre sekunder. Jeg tror alle har det i seg, men de fleste uttrykker ikke hva de egentlig føler. Eh... har du fått kaffe? Ja? Men den er kald. DANIELLI!
Han roper på hushjelpen, som iler til. Han sier noe, og peker på brettet med kaffekopper. Hun tar det med seg.
- Hva snakket vi om? Biografien, ja. Før eller siden ville noen publisert en biografi om meg, og jeg tenkte: Hvorfor ikke la det skje mens jeg fremdeles var i live? Jeg ville se meg selv utenfra.
- Hvordan var det?
- Jeg leste, og tenkte: Er dette meg? Iblant var jeg forferdet, og da min kone leste den, gråt hun, og jeg spurte, hvorfor gråter du? Hun sa: Du har lidd så mye. Og jeg sa: Det er ikke sant. Jeg har ikke lidd, men ble som en bokser i ringen. Du kjemper, og er full av adrenalin og kjenner ingen smerte. Men noe vesentlig mangler i den biografien, og det er min spirituelle vekst. Kan jeg røyke en sigarett? Jeg vil ikke ha bilder av meg mens jeg røyker. Nei, nei. Ikke i Norge.
Paulo Coelho er en særdeles effektiv skribent, og bruker bare fire uker på å skrive ei bok.
- Men jeg er ingen produktiv forfatter. Jeg skriver én bok annethvert år. Altså, har jeg 23 måneder til å tenke. Jeg tar ingen notater, men har mange ideer. Og så setter jeg meg ned, og da er all min energi konsentrert om boka. Jeg skriver og spiser, og det er alt. Det kan gå en dag, to dager, og på den tredje dagen har jeg trengt gjennom alle disse lagene av ikke-bøker, og der er boka. Jeg begynner på begynnelsen og skriver til slutten. Og stanser.
- Du redigerer ikke?
- Nei. Ingenting. For boka er allerede skrevet, jeg må bare skrive den ut.
- Det høres lett ut?
- Det er en glede og en pine, men det er også lett.
Selv når han skriver sine bøker, er Paulo Coelho aktiv på sosiale medier.
- Facebook og Twitter åpner nye horisonter for meg, de utfordrer mitt sinn. Hvordan kan jeg komprimere en tanke med 140 tegn uten å bli overflatisk? Hvordan kan jeg komprimere en hel historie på tre setninger?
Coelho er en mann som av enkelte, ja, vi kan vel gå så langt som å si at han blir tilbedt. Ethvert utsagn fra ham, blir møtt med inderlig begeistring. På Facebook kan han skrive trivielle ting som Hold øynene åpne hvis du ønsker å drømme, og i løpet av få timer får han 35 246 likes og 1547 kommentarer.
- Du kan egentlig skrive hva som helst?
- Men jeg skriver ikke hva som helst. Jeg tenker, før jeg skriver. Enkelte ganger skriver noen kommentarer som du er dum eller dette er selvfølgeligheter. Da kan jeg ikke si annet enn at dette er også meg. Og det er kanskje det folk beundrer: At jeg er som dem.
- Hvordan er det å bli tilbedt av tusener?
- Av millioner. Jeg er alltid meg selv. Hvis jeg begynner å late som jeg er en annen, blir jeg en annen, og da vil jeg miste meg selv.
- Når folk møter deg, er det vel
alltid en forventning om at du skal si noe dypt og klokt?
- Nei, nei. Nei, nei, nei, nei. Jeg har aldri framstått som en som har svar på alt. Tvert om. Jeg har ingen svar. Jeg har ikke svar på hva meningen med livet er. Det er et komplett idiotisk spørsmål. Alt jeg kan si er at meningen med livet, er meningen du selv gir til ditt liv.
- Du er heller ikke opptatt av lykke?
- Nei, nei. Hva er lykke? Er det å komme til et punkt, og så føle: Nå er jeg lykkelig? Det betyr i så fall at du har mistet mye. Du har ingen utfordringer lenger, ingen kamper, du har egentlig oppnådd noe som er totalt kunstig. Konseptet lykke forandrer seg hele tida. I dag er jeg lykkelig fordi jeg ikke reiser. I morgen kan jeg være ulykkelig fordi jeg ikke reiser.
- Når var du sist lykkelig?
- Aldri!
- Vi opplever alle glimt av lykke?
- Jeg har daglige glimt av glede, men ikke lykke. Se på trærne utenfor. Sterk vind rusker i dem, og de kjemper mot hverandre. Er vinden lykkelig, er trærne lykkelige? Nei, men jeg ser en konfrontasjon som er en del av naturen. Og det er en del av min natur å akseptere konfrontasjoner.
- Men i motsetning til trær og vind har vi mennesker en mulighet til å føle lykke?
- Hvordan vet du at trærne ikke kan føle lykke?
- Vel, jeg antar det?
- He-he. Hva er lykke for deg? Spør han.
- En følelse av fullkommenhet og harmoni.
Han lener seg tilbake.
- Noen ganger kan jeg begynne å gråte, ikke av sorg, ikke av glede, men av en kraft som jeg ikke forstår, som jeg ikke kontrollerer. Det kan være i naturen eller på en trikkeholdeplass. Der alt er rettferdiggjort, der jeg ser meg rundt, og tenker: Min Gud, dette er livet. Ja, helt siden jeg var et barn, har jeg følt det slik. Hvis det er lykke, så, ja, da er jeg lykkelig. Jeg har mange, mange, mange slike glimt i løpet av et år.
- Lever du det livet du vil leve nå?
- Hvis jeg dør, sier han, tenker seg om, før han begynner å fortelle en historie om faren til hans agent Monica Antunes. Han døde i fjor høst.
- Hjerteattakk. Ut av det blå. Booom. Død. Og etter min kones 60. bursdag, returnerte vi til Genève, og jeg sa til henne: Monica vil at jeg skal sjekke hjertet mitt? Jeg gikk til min lege, det var mandag 28. november, og etter at jeg var ferdig undersøkt, sa han: Du må legges inn umiddelbart. Jeg sa: Tuller du med meg? Han svarte nei. Hva skjer om jeg ikke legger meg inn? Han så på meg, sa: Da er du død innen 30 dager. Jeg trodde aldri at jeg skulle få hjerteproblemer. Jeg går mye, jeg er ikke overvektig, jeg røyker, men ikke mye og jeg hadde ikke følt noe som helst. Ikke smerte, ikke noen pusteproblemer. Jeg følte meg helt tipp topp. Men da jeg ble gitt den beskjeden, fikk jeg en konkret mulighet til å evaluere mitt liv. Lever jeg det livet jeg ønsker? Ja. Jeg er fornøyd. Jeg angrer ikke på noe og har gjort alt jeg ønsket å gjøre. Jeg følte ingen frykt. Da jeg la meg på operasjonsbordet, sa jeg det til legen: «Selv om jeg er Paulo Coelho, må du ikke være nervøs. Jeg er ikke redd for å dø.»
- Hva var galt?
- To blodårer var i ferd med å tettes. Tidligere måtte jeg hatt en stor bypassoperasjon. Nå blokket de ut blodårene og la inn to stenter.
- I min verden ville jeg tenkt at det var flaks som gjorde at det ble oppdaget?
- Ja, men jeg tror på Gud, så jeg tror det var et tegn. I dag var jeg hos legen for å sjekke om alt var OK, og det var det. Problemet er løst, og at jeg nå skal dø av hjerteattakk, er ganske usannsynlig. Dette har jeg ikke fortalt til noen før. Det er et scoop for deg. Bruk det, sier han og ser på sin klokke. Timen er over.
- Nå må jeg ta en dusj.•
hop@dagbladet.no
- En apostel?!
- En apostel.
Øyvind Hagen i Bazar Forlag satt på en bistro i nærheten av jernbanestasjonen i Genève, og spiste gåselever. Det var et ualminnelig ruskevær i den sveitsiske byen, surt vinterregn og bister vind. Ennå var det en time til vi skulle møte Paulo Coelho, forfatteren av «Alkymisten», som har solgt i ufattelige 65 millioner eksemplarer i 150 land. Leserne elsker ham jo, mens litteraturkritikerne har en tendens til å fylle sine anmeldelser med sarkasmer og fornærmelser. Øyvind Hagen kjenner Coelho meget godt av flere årsaker. Han var blant de første utenlandske forleggerne som utga bøkene hans og har tjent millioner på dem. Han er også gift med Paulo Coelhos internasjonale agent, Monica Antunes. Hagen er altså inhabil så det holder.
- Coelho er en mann som går på tvers av alle kulturer. Han har et budskap til verden, sier Hagen.
- Hvilket da?
- Det må du spørre ham om.
Klokka tre står vi utenfor et ti etasjers leilighetskompleks, noen kvartaler nord for gamlebyen i Genève. Vinden rusker i nakne løvtrær. Hagen ringer på, det buzzer i døra. Vi går inn i en foajé, og Hagen leder an, inn en heis, opp en etasje, ut, og der, i en dør står Paulo Coelhos portugisiske husholderske. På en blanding av portugisisk og engelsk forklarer hun at senhor Coelho er hos legen. Han er forsinket.
Øyvind Hagen er forbausende husvarm, og viser straks rundt i den store, lyse leiligheten. Hvitmalte vegger, marmorgulv og møbler i svart og hvitt. En trapp med messinggelender fører opp i annen etasje, en enorm sofagruppe fyller et hjørne i stua, og over alt, malerier av Coelhos kone, Camiño Peregrino.
Selv om vi befinner oss i andre etasje er det en stor, privat og velstelt terrassehage rundt leiligheten. Hushjelpen setter fra seg et brett med espressokaffe og vann på det fire meter lange spisebordet. Øverst på bordet har hun allerede plassert én pakke sigaretter, et askebeger, en fyrstikkeske, to penner, hvorav en eksklusiv Mont Blanc, en notatblokk og en iPad. Alt sirlig stilt opp. Midt på bordet bugner en krystallvase av gule, røde og hvite roser. Vi venter.
Plutselig summer det høylytt i portugisisk, og inn av døra ankommer han, lav, solbrun, skallet og svartkledd, men på beina, et par kritthvite sko. Legebesøket gikk tilsynelatende bra, for han er overstrømmende blid, der han varmt omfavner Øyvind Hagen. Han hermer etter legen sin, talking, talking, talking, og neglisjerer oss fullstendig. Det er bare en ting å gjøre, kaste seg frampå.
- Er det masaisko?
Coelho ser opp, smiler stivt, tydelig enervert over å bli avbrutt. Han ser ned på sine sko med buet såle.
- Yeah, de er fantastiske. Jeg bruker bare masaisko. Når jeg gir intervjuer, pleier jeg å ha på meg noen svarte, sier han, betenker seg, før han sier, kom. Han går kvikt og mjukt over marmorgulvet, i nakken en grå tust av en hestehale, inn på et værelse, der han åpner en skapdør. Det er et skoskap, hvor et tjuetall skopar står oppstilt i hyllene. Pensko, joggesko og ...
- Masai, masai, masai, masai, sier han og peker.
- Jeg vil anbefale deg å gå med slike, du vil bli avhengig av dem.
Han lukker skapdøra, blir ubesluttsom stående et øyeblikk.
- Er dette ditt...
- Mitt kontor, ja, sier han.
Vi hadde allerede vært her med Hagen. En sofa, en trimsykkel, et brasiliansk fargerikt maleri av kona og ham, et stort arbeidsbord med en stor PC-skjerm.
- Her tilbringer jeg 70 prosent av min tid når jeg er hjemme. 70 prosent her, ti prosent på kjøkkenet og 20 prosent på soverommet, da selvsagt ikke medregnet når jeg sover, sier han og ler slik menn gjerne ler når bare menn er sammen.
- Dette er mitt romskip hvor jeg kommuniserer med mennesker over hele verden. Jeg er på Facebook, Twitter, jeg sender e-poster og deltar på videokonferanser. Jeg behøver ikke lenger ha fysisk kontakt med noen.
- Behøver eller vil du ikke?
- Jeg behøver ikke, og på dette tidspunktet i livet, vil jeg det heller ikke. Jeg nyter mitt liv som en ensom steppeulv.
- Vi bør føle oss privilegerte som får komme hit?
- Han tvang meg, sier han og nikker mot Øyvind Hagen.
- Vi kranglet mye i forkant, men han insisterte, sier Coelho. - Du må treffe dem! Vi kjempet mot hverandre, ikke sant?
- Yes, sier Hagen kort.
- Jeg har fått inntrykket av at du liker å møte mennesker?
- Jeg liker å møte mennesker, men det blir for repetitivt. Det er de samme spørsmålene igjen og igjen. Hvor lang tid skal dette intervjuet ta?
- Det er litt avhengig av hvor god tid du har?
- Det var ikke svar på spørsmålet mitt. Hvor lang tid trenger du? Halvannen time? Det er altfor lang tid. La oss si en time. Skal vi begynne? La meg først vaske hendene.
Like før jul ble Paulo Coelho intervjuet av en spansk avis, og sa da at det var hans absolutt siste intervju. Hah! Dagen før vi traff ham, hadde han gitt intervjuer til to tyske magasiner. Det ene hadde gått skeis, ifølge Hagen, for journalisten var sterkt kritisk og Coelho ble opprørt. Han var fremdeles opprørt. Coelho er jo sannsynligvis verdens mest gjennomintervjuede forfatter, og har svart på de samme spørsmålene. Hvorfor er anmelderne så kritiske til bøkene dine? Hva er lykke? Hva er meningen med livet? Hva er du aldri blitt spurt om? Denne uka kom ei ny bok, «Alef», og nok en gang blir han møtt av forventninger og fordommer. Nå, der kommer forfatteren tilbake med nyvaskede hender. Han setter seg på den ene langsiden, peker på stolen øverst.
- Du kan sitte øverst ved bordet, som en konge, sier han.
- Du har svart på alle spørsmål ...
- Ja, ja. Alle spørsmål...
- Derfor: Hvorfor bor du i Genève?
- Det er et spørsmål som trolig ingen har stilt før, sier han, og det er vanskelig å avgjøre om han er ironisk.
- Jeg bor i Genève av ingen spesiell grunn. Jeg har to hjem, et i Pyreneene i Frankrike og ett i Rio de Janeiro i Brasil. Men jeg ville ha et... eh... my God... Oyvind! OYVIND!
Øyvind Hagen stikker hodet inn.
- Hvordan sier man på engelsk at man har tillatelse til å bo i et land?
- Statsborgerskap?
- Ja. Statsborgerskap. Og jeg tenkte at jeg ville ha et europeisk statsborgerskap. Å bo i Paris, er komplisert fordi alle kommer til Paris.
- Har ikke du en leilighet der også?
- Jo, men jeg har jeg ikke vært der på to år. I min eneboermodus valgte jeg Genève. Hit kommer det bare folk som skal åpne bankkonto, men Genève har egentlig alt. Genève er en landsby, fem minutter unna herfra er det kuer. Så da jeg kjøpte denne leiligheten for fire-fem år siden, var planen å bo her ei uke i måneden, men det er blitt mer og mer vanskelig å forlate Genève. Jeg reiser aldri lenger. Jeg nyter min ensomhet med nære venner.
- Har du mange nære venner?
- I Genève eller i livet? I livet har jeg færre enn 20 nære venner. Som jeg kan snakke med om alt. La meg si færre enn femten. Tolv har vært med meg de siste 25 åra, og tre er kommet til de siste ti åra. Har du mange venner?
- Ikke så mange nære, nei. Men du er en åpen brasilianer, jeg er en lukket nordmann.
- Nei, nei, det er ikke rettferdig å si. Alle nordmenn jeg har møtt i livet er åpenhjertige med åpne sinn, og har en god sans for humor. Det er ikke for å smigre deg jeg sier det, men Norge er et land som alltid har tiltalt meg og som jeg liker å besøke. Helt siden jeg dro til Norge første gang i 1982.
- Har du fremdeles ringen?
- Oh, yeah!
Han holder opp venstre hånd. På langfingeren slynger det seg en slange med hode i begge ender.
En kort innføring i Paulo Coelhos forfatterliv. Det hele begynte etter et møte med en mystisk mann som Coelho kaller Mesteren, Jean eller bare J. Coelho traff ham på en coffeeshop i Amsterdam. Paulo Coelho var i mange år en storforbruker av marihuana og hasj, også LSD, amfetamin og kokain, men denne dagen i Amsterdam røyket han hasj og kom i prat med Jean. Det viste seg at Jean tilhørte en flere hundre år gammel katolsk orden kalt RAM - Regnus Agnus Mundi, Lammets rike verden. For å bli innlemmet i ordenen måtte Coelho utføre flere oppdrag og det første var å dra til Vikingskipmuseet på Bygdøy i Oslo. Der traff han en blond, vakker kvinne, som ga ham en sølvring. Med en stokk tegnet hun en innbilt sirkel på gulvet, ba ham om å stille seg inne i sirkelen og lukke øynene. Da han åpnet dem, var hun borte, og ifølge Coelho hadde hun «satt fri hans stagnerte energi». Coelho var klar for å skrive bøker.
- Det er en vikingring, sier han, og dreier ringen om fingeren.
- Hvem var denne kvinnen?
- Det var en kvinne. Jeg har ikke truffet henne siden.
Om kvinnen, Jean og ordenen faktisk finnes, ja, det vet bare Coelho. Med ujevne mellomrom treffer han Jean, som gir ham oppdrag. Coelho gikk blant annet pilegrimsleden til Santiago de Compostela i Spania, hvilket resulterte i romanen «Pilegrimsreisen». Siden har han utført mange oppdrag, og alle er blitt til bøker. Det siste oppdraget han fikk, var å reise. Ikke som han vanligvis gjør, til bokmesser og lanseringsintervjuer, men reise for å reise, eller som Jean sa det: «Tiden er inne til å dra av gårde. For å gjenvinne riket ditt, som nå er fordervet av rutiner».
Paulo Coelho tok den transsibirske jernbanen og underveis opplevde han som alltid forunderlige ting, energier, syn, ja, et mystisk, åndelig univers. Og så traff han en ung tyrkisk kvinne som han innledet et forhold til.
- Skriver du fiksjon?
- Nei! Alt er sant. Alt er opplevd.
- Også om den unge kvinnen?
- Absolutt. Alt. Selv om jeg aldri har vært en gjetergutt som jeg skriver om i «Alkymisten», så er det en metafor for livet mitt. Jeg skriver mitt liv.
- Anser du deg selv som en stor forfatter...
- Yes, sier han kontant.
- ... eller som en stor forteller?
- Begge deler. Du kan ikke være en stor forfatter uten å være en stor forteller.
- Men du kan være en stor forteller uten å være en stor forfatter?
- Det kan du. Men, ja, jeg er en stor forfatter. Det kan synes arrogant, og jeg burde late som og si, nei, det er ikke opp til meg å si, du må spørre mine lesere blablabla. Men jeg vet at jeg er en stor forfatter, fordi jeg leser mine bøker. Og når jeg leser dem, har jeg glemt hva jeg har skrevet, og jeg nyter det.
- Disse oppdragene fra denne Jean, er det botsøvelser for å komme til himmelen?
- Nei, nei. Veien til himmelen er kjærlighet. Hvis du elsker det du gjør, er du allerede i himmelen.
- Kan man si det så enkelt at ditt budskap er: All you need is love?
- Det er essensen, ja. Alt du behøver er kjærlighet. Men kjærlighet innebærer også selvmotsigelser, kamper, oppturer og nedturer. Disse oppdragene som Jean gir meg, og som jeg av og til gir meg selv, er turer ut av min komfortsone. Når jeg ikke har reist på tre år, så er jeg ute av min komfortsone. Når jeg kommuniserer med folk på sosiale medier, er jeg ute av min komfortsone.
I 2008 kom en biografi om Paulo Coelho, skrevet av den brasilianske forfatteren og journalisten Fernado Morais. Over fem hundre sider fortelles det om et turbulent liv, fra barndom i Rio de Janeiro, til en traumatisk ungdom, der han gjentatte ganger ble innlagt på psykiatrisk sjukehus og behandlet med elektrosjokk. Det fortelles om hans år som satandyrker, hans utallige stormfulle forhold, om dop og fri sex, og om perioden som despotisk platedirektør. Biografien forteller også om flere av hans merkverdigheter, som at han stadig vekk ser tegn som må tolkes, det være seg farger, tall, datoer og navn. Noen ord nekter han å ta i sin munn, som Paraguay, og navnet på Brasils tidligere president Fernando Collor og ekskona Adalgisa Risa.
Og gjennom hele sitt liv, brenner han for én ting: Han vil bli verdensberømt.
- En verdensberømt forfatter, ja. Det var mitt mål, og det er ikke av forfengelighet jeg ville bli verdensberømt, men fordi jeg har interessante erfaringer å dele, og da må jeg bli lest av mennesker fra ulike kulturer.
- Men drømmen om å bli verdensberømt var der lenge før du hadde erfart noe som helst?
- Ja, ja. Når du er 15 år tror du at du har svarene på alle spørsmål som menneskene har stilt seg. Jeg hadde sannsynligvis ikke interessante erfaringer da, men jeg trodde kanskje at jeg hadde det. Vil du bli verdensberømt, må du ha noe viktig å dele, du må ha kvalitet i arbeidet og dersom du ikke lykkes, må du ikke skylde på noen. Og når du får suksess må du takle sjalusi og misunnelse.
Det som slår en når man leser biografien om Coelho, er hvor mye arbeid som ligger bak hans suksess, for bøkene har ikke solgt seg selv. Da «Pilegrimsreisen» kom ut, gikk han på gatene i Rio og delte ut løpesedler. Han deltok i debatter, holdt foredrag, besøkte bokhandlere og engasjerte en PR-agent. Han brukte store summer på avisannonser, radioreklame og smøring.
- Du har arbeidet hardt for å nå målet ditt?
- Ja, det var ikke slik at jeg skrev «Alkymisten» i 1984, og fikk en verdenssuksess. Bak alle oppfylte drømmer ligger inspirasjon - og hardt arbeid.
- Du blir ikke framstilt som spesielt sympatisk i biografien?
- Jeg er selvmotsigende. Jeg kan være veldig snill, men også veldig aggressiv. Jeg kan skifte mitt humør på mindre enn tre sekunder. Jeg tror alle har det i seg, men de fleste uttrykker ikke hva de egentlig føler. Eh... har du fått kaffe? Ja? Men den er kald. DANIELLI!
Han roper på hushjelpen, som iler til. Han sier noe, og peker på brettet med kaffekopper. Hun tar det med seg.
- Hva snakket vi om? Biografien, ja. Før eller siden ville noen publisert en biografi om meg, og jeg tenkte: Hvorfor ikke la det skje mens jeg fremdeles var i live? Jeg ville se meg selv utenfra.
- Hvordan var det?
- Jeg leste, og tenkte: Er dette meg? Iblant var jeg forferdet, og da min kone leste den, gråt hun, og jeg spurte, hvorfor gråter du? Hun sa: Du har lidd så mye. Og jeg sa: Det er ikke sant. Jeg har ikke lidd, men ble som en bokser i ringen. Du kjemper, og er full av adrenalin og kjenner ingen smerte. Men noe vesentlig mangler i den biografien, og det er min spirituelle vekst. Kan jeg røyke en sigarett? Jeg vil ikke ha bilder av meg mens jeg røyker. Nei, nei. Ikke i Norge.
Paulo Coelho er en særdeles effektiv skribent, og bruker bare fire uker på å skrive ei bok.
- Men jeg er ingen produktiv forfatter. Jeg skriver én bok annethvert år. Altså, har jeg 23 måneder til å tenke. Jeg tar ingen notater, men har mange ideer. Og så setter jeg meg ned, og da er all min energi konsentrert om boka. Jeg skriver og spiser, og det er alt. Det kan gå en dag, to dager, og på den tredje dagen har jeg trengt gjennom alle disse lagene av ikke-bøker, og der er boka. Jeg begynner på begynnelsen og skriver til slutten. Og stanser.
- Du redigerer ikke?
- Nei. Ingenting. For boka er allerede skrevet, jeg må bare skrive den ut.
- Det høres lett ut?
- Det er en glede og en pine, men det er også lett.
Selv når han skriver sine bøker, er Paulo Coelho aktiv på sosiale medier.
- Facebook og Twitter åpner nye horisonter for meg, de utfordrer mitt sinn. Hvordan kan jeg komprimere en tanke med 140 tegn uten å bli overflatisk? Hvordan kan jeg komprimere en hel historie på tre setninger?
Coelho er en mann som av enkelte, ja, vi kan vel gå så langt som å si at han blir tilbedt. Ethvert utsagn fra ham, blir møtt med inderlig begeistring. På Facebook kan han skrive trivielle ting som Hold øynene åpne hvis du ønsker å drømme, og i løpet av få timer får han 35 246 likes og 1547 kommentarer.
- Du kan egentlig skrive hva som helst?
- Men jeg skriver ikke hva som helst. Jeg tenker, før jeg skriver. Enkelte ganger skriver noen kommentarer som du er dum eller dette er selvfølgeligheter. Da kan jeg ikke si annet enn at dette er også meg. Og det er kanskje det folk beundrer: At jeg er som dem.
- Hvordan er det å bli tilbedt av tusener?
- Av millioner. Jeg er alltid meg selv. Hvis jeg begynner å late som jeg er en annen, blir jeg en annen, og da vil jeg miste meg selv.
- Når folk møter deg, er det vel
alltid en forventning om at du skal si noe dypt og klokt?
- Nei, nei. Nei, nei, nei, nei. Jeg har aldri framstått som en som har svar på alt. Tvert om. Jeg har ingen svar. Jeg har ikke svar på hva meningen med livet er. Det er et komplett idiotisk spørsmål. Alt jeg kan si er at meningen med livet, er meningen du selv gir til ditt liv.
- Du er heller ikke opptatt av lykke?
- Nei, nei. Hva er lykke? Er det å komme til et punkt, og så føle: Nå er jeg lykkelig? Det betyr i så fall at du har mistet mye. Du har ingen utfordringer lenger, ingen kamper, du har egentlig oppnådd noe som er totalt kunstig. Konseptet lykke forandrer seg hele tida. I dag er jeg lykkelig fordi jeg ikke reiser. I morgen kan jeg være ulykkelig fordi jeg ikke reiser.
- Når var du sist lykkelig?
- Aldri!
- Vi opplever alle glimt av lykke?
- Jeg har daglige glimt av glede, men ikke lykke. Se på trærne utenfor. Sterk vind rusker i dem, og de kjemper mot hverandre. Er vinden lykkelig, er trærne lykkelige? Nei, men jeg ser en konfrontasjon som er en del av naturen. Og det er en del av min natur å akseptere konfrontasjoner.
- Men i motsetning til trær og vind har vi mennesker en mulighet til å føle lykke?
- Hvordan vet du at trærne ikke kan føle lykke?
- Vel, jeg antar det?
- He-he. Hva er lykke for deg? Spør han.
- En følelse av fullkommenhet og harmoni.
Han lener seg tilbake.
- Noen ganger kan jeg begynne å gråte, ikke av sorg, ikke av glede, men av en kraft som jeg ikke forstår, som jeg ikke kontrollerer. Det kan være i naturen eller på en trikkeholdeplass. Der alt er rettferdiggjort, der jeg ser meg rundt, og tenker: Min Gud, dette er livet. Ja, helt siden jeg var et barn, har jeg følt det slik. Hvis det er lykke, så, ja, da er jeg lykkelig. Jeg har mange, mange, mange slike glimt i løpet av et år.
- Lever du det livet du vil leve nå?
- Hvis jeg dør, sier han, tenker seg om, før han begynner å fortelle en historie om faren til hans agent Monica Antunes. Han døde i fjor høst.
- Hjerteattakk. Ut av det blå. Booom. Død. Og etter min kones 60. bursdag, returnerte vi til Genève, og jeg sa til henne: Monica vil at jeg skal sjekke hjertet mitt? Jeg gikk til min lege, det var mandag 28. november, og etter at jeg var ferdig undersøkt, sa han: Du må legges inn umiddelbart. Jeg sa: Tuller du med meg? Han svarte nei. Hva skjer om jeg ikke legger meg inn? Han så på meg, sa: Da er du død innen 30 dager. Jeg trodde aldri at jeg skulle få hjerteproblemer. Jeg går mye, jeg er ikke overvektig, jeg røyker, men ikke mye og jeg hadde ikke følt noe som helst. Ikke smerte, ikke noen pusteproblemer. Jeg følte meg helt tipp topp. Men da jeg ble gitt den beskjeden, fikk jeg en konkret mulighet til å evaluere mitt liv. Lever jeg det livet jeg ønsker? Ja. Jeg er fornøyd. Jeg angrer ikke på noe og har gjort alt jeg ønsket å gjøre. Jeg følte ingen frykt. Da jeg la meg på operasjonsbordet, sa jeg det til legen: «Selv om jeg er Paulo Coelho, må du ikke være nervøs. Jeg er ikke redd for å dø.»
- Hva var galt?
- To blodårer var i ferd med å tettes. Tidligere måtte jeg hatt en stor bypassoperasjon. Nå blokket de ut blodårene og la inn to stenter.
- I min verden ville jeg tenkt at det var flaks som gjorde at det ble oppdaget?
- Ja, men jeg tror på Gud, så jeg tror det var et tegn. I dag var jeg hos legen for å sjekke om alt var OK, og det var det. Problemet er løst, og at jeg nå skal dø av hjerteattakk, er ganske usannsynlig. Dette har jeg ikke fortalt til noen før. Det er et scoop for deg. Bruk det, sier han og ser på sin klokke. Timen er over.
- Nå må jeg ta en dusj.•
hop@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen