Økonomer vil øke beskatningen av bolig. Milliardærer vil det samme. Det hørte vi i NRKs Dagsnyttsending i går morges. Men politikere vil ikke. Hvorfor er det slik?

Kortversjonen er at økonomer er teoretiske. Rikinger har skjult agenda. Og politikere er feige.

Den noe lengre versjonen er at økonomer forstår hvordan dagens skattesystem virker på befolkningens atferd. De frykter at for mange låner over evne, får problemer med å betale sine forpliktelser til bankene, slutter å handle andre forbruksgoder og svekker inntektsmulighetene for alle som lever av å selge varer og tjenester. Økonomene ser at boligprisene stiger mer enn andre priser. De tenker at dette ikke kan fortsette i det uendelige og frykter en boligboble som sprekker. Økonomer frykter først og fremst ringvirkningene av et boligkrakk. Ringene som vil få det meste rundt oss til å stoppe opp, få bankenes pengestrømmer til å fryse og føre til økt arbeidsledighet og onde sirkler i økonomien.

Da vår tidligere sentralbanksjef Svein Gjedrem i sin siste årstale som sjef for Norges Bank tok til orde for en hardere beskatning av bolig, ble det møtt med en høflig, men kontant avvisning fra politisk hold. Gjedrem og hans etterfølger Øystein Olsen ser at det norske skattesystemet overstimulerer investeringer i boligsektoren. Rentefradrag på boliglån, lav likningsverdi, skattefritak for gevinst ved salg av bolig, skattefritak ved utleie av hybel i egen bolig etc., betyr for de fleste at det å investere i bolig er et lønnsomt prosjekt. Slik har det vært i flere tiår. De fleste som kommer seg inn i boligmarkedet får milliongevinst etter ei tid.

Det kan minne om et langvarig pyramidespill. Hvis bunnen faller ut av markedet, vil det være de sist ankomne som får størst trøbbel. De har lånt til pipa for å vinne budrunden. De har satt seg, sin bolig, sin ektefelle og sin framtid i pant. Går det da galt, er de i alvorlige vansker. Får mange nok problemer med avdrag og renter, får bankene et problem. Det var det som skjedde på begynnelsen av 1990-tallet, da staten måtte overta banker og slette verdien av bankaksjer. Og det er det som har skjedd i mange land de siste åra.

Men som regel har det gått bra. De aller fleste som har lånt mye for å kjøpe egen bolig, klarer seg mye bedre enn dem som leier. I Norge eier nesten 80 prosent av husholdningene sin egen bolig. «Alle» fryder seg når naboen selger for høyere pris enn den de selv betalte for sin. Selveiere synes ikke synd på dem som ennå ikke har skaffet seg sin egen bolig, med mindre de er deres barn.

Milliardærene har de flotteste husene av alle. Likevel vil de øke eiendomsbeskatningen. Det er selvfølgelig fordi de i stedet vil redusere eller fjerne formuesskatten. Dette er rådende tanker i kapitalistkretser. Men både LO-leder Roar Flåthen og næringsminister Trond Giske har tenkt høyt i samme baner. De mener, i likhet med milliardærene, at formuesskatten kan hemme verdiskapningen og dermed antall arbeidsplasser. Det er også de rikes argument. Ved å vri formuesskatten over til eiendomsskatt, vil det stimulere næringsutvikling og jobbskapning. Den underkommuniserte ulempe ved en slik vridning vil være at boligeierne, også kalt selveierne eller middelklassen, får en større del av skattebyrden. Dagens formuesskatt utgjør i dag om lag 14 milliarder kroner årlig som staten bruker til ulike gode fellesskapsformål. Formuesskatten betales i stor grad av folk som har god skatteevne. Høyt belånte boligeiere har nødvendigvis ikke det.

Der kommer politikerne inn. Alle partier unntatt SV er motstandere av å øke boligskatten. De vet at middelklassen (som i Norge omfatter alle unntatt de aller rikeste og aller fattigste) vil reise seg på bakbeina og brøle hvis noen tukler med bolig- og eiendomsskatten. Hadde arkene vært blanke, kunne muligens politikere i Ap vært interessert i en annen skatteprofil. Men arkene er ikke blanke. Flertallet av husholdninger i Norge er allerede tegnet inn. De har blitt lokket av gunstige skatteregler til å skaffe seg sin egen bolig. Da blir det vanskelig for politikerne å reversere spillets regler, om de aldri så mye ville. Selveierne har dermed nakketak på skattesugne politikere.

Derfor klamrer et stort politisk flertall av politikerne seg til markedslovene. De sier det må bygges dobbelt så mange boliger i pressområdene for å holde tritt med befolkningsveksten. Det eneste som kan stagge prisutviklingen er at tilbudet av attraktive boliger øker i takt med etterspørselen. Det gjør det ikke selv om prisene er høye, fortjenestemulighetene eventyrlige, rentene lave og etterspørselen større enn noen gang. Kanskje entreprenørene er skremt av økonomene og milliardærene?