ANMELDELSE: Det finnes bøker skrevet så innforlivet at de hensetter deg i en slags transe som du bare vil skal vare og vare. Skotske Maggie O`Farrell skriver sånne bøker.

Til norsk er hun tidligere oversatt med den kritikerroste lesersuksessen «Hva skjedde med Esme Lennox?» (2007).  

Fortid og nåtid

Ikke at «Hånden som først holdt min» er så original. Tvert imot.

O`Farrell følger samtidens mal med å lage to parallelle fortellinger — en fra nåtiden og en fra fortiden — med et krimaktig element som etter hvert binder historiene sammen.

Det er en effektiv, men frustrerende fortellerteknikk, for idet du blir oppslukt av den ene fortellingen, brytes den av, og du må lese deg inn i den andre.    

Nybakte foreldre

Nåtidshistorien er lagt til London, og handler om det unge paret Ted og Elina. Han er filmskaper, hun malerinne. Nå er de nybakte foreldre, som sliter slik nybakte foreldre ofte gjør. Hun holdt på å dø under fødselen, sønnen har kolikk, hun er utmattet av søvnløshet og hyling.

Ted får stadige synsforstyrrelser fra sin tidlige barndom; snapshots av fremmede mennesker, som ikke har noe å gjøre med det kalde foreldreparet han vokste opp med.  

Femtitallets London

I annethvert kapitel er vi tilbake til femtitallets London. Også her med en eksentrisk og sterk kvinne; kunsthistorikeren Lexie. Hun treffer den karismatiske tidsskriftsredaktøren Innes. De to flytter sammen — en skandale på den tiden — i det som er en vakker kjærlighetsfortelling, inntil en fryktelig hendelse rammer paret.  

O'Farrell har - ikke tilfeldig - blitt sammenliknet med Daphne du Maurier:

Begge skaper kvinneskikkelser så sterke at det blir skjebnesvangert. I tillegg legger de inn creepy elementer, som gjør at bøkene beveger seg over i krim. Her i form av en mor og datter med onde hensikter. De skal vise seg å bli skjebnesvangre for begge parene.    

Hva gjør at O'Farrells dramatiske fortellinger skiller seg ut fra flommen av andre romaner skrevet over samme lest, eksempelvis Victoria Hislops eller Cecilia Samartins?

I tillegg til å kunne snekre sammen en underholdende og spennende historie, er O'Farrell en virkelig god stilist.    

Skriver med pensel

Billedkunst står sentralt i boka, sikkert ikke tilfeldig. O`Farrell skriver nærmest med pensel. Hun liksom zoomer inn personene gjennom interiører, stemninger, miljø,- og naturskildringer. Hun er så varsom når hun skriver, så opptatt av å få leserne til både å se og lytte seg inn i storyen.  

Det er kort og godt tvers gjennom nydelig gjort; henførende, uten at det er forførende. Også takket være oversetteren Bente Klinge.